Det er meldt oppholdsvær lørdagen og gut er hos far sin. Dermed er det å pakke randoneeski og truger og finne seg en tur der mor er mor, og ikkje berre turer tilpasset gut. Det viser seg at det er ganske så sterk vind på toppene, ser snøblåsten ifra alle fjell rundt om. Men kvar er best, kor er det sikt, og kor blåser man ikkje bort? Etter en del om og men, kjører litt hit, litt dit, vart valget Sandvikshornet 876moh. Og valget vart randoneski, tross både mor og MrJ var litt skeptisk til lite snø. Så liker mor best å gå opp ifra Løset, syns det er finest, så tar dei det heller som en overgangstur og renner ned til Vassetra og går siste biten på veien til MrJ sitt hus. Det blir en fin overgangstur, sånn omtrent 1 mil, og satser på ikkje blåser bort oppå toppen..... og skal love deg at på toppen, der blåste det virkelig!
Etter å ha levert mors frøken hos ei venninne, sjekket forholdene på Auskjeret, så endte dei her, en møte plass ved feristen ved Litlevatnet. For innbygger av Sykkylven, vatnet ved Andestadvatnet. For utenforstående, så er det langt opp Dalevegen som du tar av ved småbåthavna i Sykkylven sentrum, og ligger rett etter at du har passert det lange Andestadvatnet, på venstre side.
På avstand så såg toppen av Sandvikshornet slik ut, når dei kom ifra Ramstaddalen. Kvit og fin, og ser spiss ut ifra denne vinkelen her. MrJ som brukte å rase ned alle toppene før, sa at denne toppen her aldri var et mål, for den var ikkje bratt nok. Vel kjære deg, nye tider, og en mor med lite tekniske ferdigheter, så for begge er dette no bratt nok.Går ifra møteplassen og litt mot Søvikdalen/Ramstaddalen, sånn ca 80m. Da får du en avstikker opp til venstre, en traktorvei opp til marka, den skal dei opp.
Mange som går denne veien her sommerstod også når dei skal til Sandvikshornet eller Løsetvatnet. Du slepp å gå sånn innpå husene denne veien her.
Ikkje så masse snø her nei, men skiene er på. Blir ikkje så mange turene med dei skiene her kvar vinter, men det blir dei få turene det blir. Bedre å prøve litt av masse forskjellig, enn å gjere masse av få ting ;-)
Gikk opp på marka, og ret opp ved låven. Var en åpning i gjerdet, og mor tok av skiene opp skråningen til veien. Kortet litt inn berre, og no får du en fin vei et godt stykke. Kom litt sånne veier da monsterlinja kom opp.
Ifra der mor og MrJ kom opp, er det omtrent 800m med bred grusvei opp. Fint å snu seg og sjå tilbake av og til da, ser faktisk litt blå himmel her og kvite fjelltopper. Fineste været er faktisk i området her, så valgte nok rett plass.
Der ser mor enden av veien og, og på barmark så ser du at stien fortsetter rett fram unde den masten.
Du skal opp skogen snart, skal opp på kanten midt på bildet, sånn omtrent.
Går over myra istadenfor å følge den opprinnelige stien, treng ikkje stien når myra under er gjemt av snøen. Mor er spent på enda om burde vært truger, ikkje randoneeski denne turen, men finner det snart ut.
Det er litt sånn winter wonderland å gå inn i skogen, litt utenfor stien, men kva gjer vel det når det er snø og man er på ski?
Mor er fornøgd berre ho er ute ho, og prøver å la være å tenke på at man skal ned att også. Om du ikkje har fått det med deg før, mor er ikkje glad i å renne ned på ski, for mor stinker når det gjelder skiferdigheter.
Kom rett opp på stien, og var lettere å gå oppå steinkanten av stien. Går sånn akkurat, men skulle ønske det var en liten smule meir snø.
Å sjå da, sola kom! Den titter opp bak Remerhornet 866moh og lyser opp i skogen. Er det ikkje rart vel kor glad man blir for noen solstråler? Vi er ikkje akkurat bortskjemt med sola på vinteren, så da er den ekstra kjekk å sjå.
Rett før du kjem opp på kanten, så får du en slatstein til ventre for deg. Der tar du av til venstre. Går sti der under snøen en plass, og e den vanlige stien å følge til Sandvikshornet.
Etter et lite stykke gjennom litt skog, kjem du til en liten åpen plass. Mor måtte av stien og bort på kanten for å kikke på utsikta. Det er no derfor man er på tur vel, for å kikke og nyte landskapet? No ser mor over til fjellene på Skodjeområdet, og bak mot Vatne. Ser også ned til Løsetvatnet 298moh.
Hunden benytter stoppet til å grave seg halvveis ned i snøen, og hopper rundt som en annen kvalp. Kven skulle tru at den e heile 5 år, og så leken? Med sin tjukke pels så elsker den snø også.
Stien går videre til venstre utpå kanten/ryggen, men for ski er den litt ulendt og bratt. Så dei skjente mot høgre og rundet opp den veien. Bedre her syns dei, og trakket seg opp haugen gjennom skogen.
Får enda bedre utsyn utover Løsetvatnet også, og ser no noen av dei få hyttene som er på setra. Er vel rundt 5 hytter på høgresiden av vatnet, og så skal det være omtrent 3 bygg på venstresiden. Mor har ikkje vært på venstresiden av vatnet og kikket, men kanskje en gang?
Ser også heile fjellet no, Søvikhornet 706moh. Dt kjem du deg om du fortsetter stien mor og MrJ tok av på. Da kjem du til en lav steingjerde, og rett før det steingjerdet er det markert med "stokker" i stien der du tar av til høgre for å komme til Søvikhornet. Fortsetter du stien rett fram heile tiden, så havner du ved vatnet og hyttene på høgresiden.
Men der er sjølve turmålet, Sandvikshornet! Sjå kor kvit og fin den er :-) Og sjå blåsten som er oppå der.... der kjem enkelte kast så du berre ser snøen fyker avsted som ei sky på toppen. Ser friskt ut :-/
Friskt er det på dei andre fjelltoppene innover også. Ikkje akkurat er betryggende vær denne dagen, og ser snøføyk fra både den eine og andre toppen.
Og vinden som er her rusker lett i trær, slik at snø faller nedover MrJ. Noe han syns lite om, så han tar staven og rister i greinene før han går under. Mor drar på seg hetta, det kjem vindkast med snø som er som en regnskur, så vinden tar godt her nede også, så kan berre tenke seg oppe mot toppen.
Som du ser, er et godt stykke att før er oppe. Stien går oppå kanten til venstre her, men dei lurer på å holde seg nedenfor? Sjøl om det er blå himmel, så er det lite tvil om det sm forgår på toppen. Sjå snøføyken oppå der da! Skal bli intressant å komme opp, sjøl om vind ikkje er det mor frykter noe særlig.
For det er ganske så vakkert her, vinterland med fantastisk utsikt til fjord og fjell. Og enda bedre skal det bli også. Dette er en av grunnene til at mor liker å gå denne veien til Sandvikshornet, utsikten du får her. Bonus er om du går over og ned via Vassetra, da har du den flotte utsikta som er der og.
Det er ikkje et eneste spor ifra mennesker å sjå, verken til fots, ski eller truger. Eneste sporene er ifra små mus som har sprunget rundt i snøen på kryss og tvers.
Og nei, det er er ingen mus :-D Det er nemlig hunden som koser seg med å stikke snuten sin langt ned i snøen, kun fordi han liker det :-)
Mor snur seg, og no ser du sporet etter dei, rett nedenfor kanten. I le for vinden, og slakkere oppstigning. Men mest snur ho seg fordi ho elsker utsikta her ;-)
MrJ stoppet opp. Har blitt en del små stopp no, han er tom for energi. Er en god stund siden frokost, så det er på tide med påfyll av energi. Finne le ved noen trær slik at det er mulig å spise brødskiva uten vind, for begge var skjønt enige om at noe stopp med mat på toppen var noe aktuelt. Var berre å benytte muligheten mens den var der.
Vart fort kalde når satt der, pluss dopause bak noen trær, da kjenner man kulden siger på. Berre å kle på litt ekstra, og så komme seg på skiene igjen og bevege kroppen. Vinter er utrulig fint å sjå til, men du store kor kaldt det skal være da!
Sjekk den tøffe skyen bak toppen da! :-D Heilt 4kantet og stakk så rett opp. Toppen nærmer seg, den gjer det, tross MrJ har en tung dag idag. Han sin tur denne gangen, mor hadde sin da dei var på Remerhornet.
Skulle ønske at mor kunne vist deg dei store snøskyene som blir blåst av toppene der borte. Er heilt utrulig å sjå på, nesten sånn at du fryser til beinet berre av synet.
Redusert syn?? :-P Var slett ikkje lett alltid å sjå noe særlig, mor vurderte sterkt å stappe alt håret oppi lua, men da hadde den vel sklidd oppover, og hadde frosset på ørene.
Det er godt å ha MrJ med på tur, for så lenge dei to er på tur ilag, så er humøret nesten alltid på topp uansett vær. Bortsett fra mor sitt tomme skall på Remerhornet, og oppi Molladalen den gangen, da var ho stille ei stund. Men stort sett, så er det godt humør når dei er ilag.
Hunden er stille til å være han. Han kikker opp mot toppen han også, han skjønner været som venter han, og han kjenner vinden godt allerede. Veit at så lenge MrJ eller mor går dit, så følger han trofast med. Dessuten, han der er en tøff kar og har vært ute for så mangt på tur.
Når kom litt lengre opp, da fekk vinden følge av snøfokk. Det vart å skalke alle luker på alle klær, og hunden fekk raskt en kvit pels på eine siden. Praten stilnet meir, og det vart rett og slett elementet som tok over ei stund.
Pust i bakken måtte til mang en gang, slik er det å være på lang tur og er litt tom. Blitt for lite lengre turer, slik at kondisen har tatt svalestup på både den eine og andre. Da klarer mor i det misnte å holde føle med han ;-)
Eine øyeblikket er det ok med vind, i det neste kjem noen kast og snøen fyker som dis over snøen. Det irriterer mor at det ikkje vises så godt på bilder, for det er faktisk spesielt å sjå når det fyker sånn, syns det er fint å sjå på. Heilt sant!
Egentlig så er det ikkje noe bestemt plass du må gå opp siste biten, du trakker deg opp sikk sakk akkurat sånn det passer deg, og det er ingen plass som tilsier at der må du gå.
Godt hunden er værsterk, den får absolutt testet seg ut no. Pelsen er meir kvit enn svart til tider. Ser at den er sliten, for setter seg ned når MrJ tar seg en liten stopp.
Tross heftig vind, så er utsikta skapt for å nytes, og det gje mor til det fulle også. Kombinasjonen fjell og fjord er utrulig flott og er ganske så typisk Sunnmøre.
Sunnmøre har på en måte fått kjennetegnet fjell og fjord, og flotte fjelltopper er her nok av. Ofte er det vanskelig å velge kva tur man skal gå, er berre kor masse tid man har som begrenser utvalet av tur. Her er tur for alle, finnes en topp for alle sorter kondisjon. til og med for rullestol om den er god.
Akkurat denne dagen her er vel ikkje akkurat for alle å ferdes i høgda på, men mor er ikkje akkurat redd vnd, er berre å kle seg godt. Litt kaldt på den halvdelen av ansiktet som vinden treffer, så pass at vurderte å trekke buff over.
Er nesten oppe! Var par plasser med skare, glapp med skiene, men ellers ok. Begge to stopper opp i verste kastet som kom, før trakket videre. Ser ikkje toppen enda, skal litt bortover, men lover det ikkje er langt att.
Bortover kanten for å komme til sjølve toppen. Stilig snøføyk da! :-D Er berre å holde seg godt innpå skavlen, ser MrJ trekker inn. Er litt vanskelig å vite kor kanten er, så kvifor ta sjanser?
Flyge drage er vel ikkje akkurat rette forholda for no :-P Og nei, det er ikkje tåke.
Endelig toppen!! Mor smiler for seg sjøl, stopper opp i vindkastet, og kjem etter. Ikkje akkurat fristende å stoppe opp for noen pause her nei.
Det var sånn typisk grop rundt varden, og MrJ forsøkte å få hunden til å søke ly der. Men samme kor den forsøkte å legge seg, så reiste den seg opp att.
Lykken er å nå toppen!! I alle fall idag, og Sandvikshornet er en klassisk tur ået rundt. Veit at at mange går hit på truger på vinteren, når mor tenker seg om, det har ikkje ho gjordt enda.
Tja, klar for ned att? Vart ikkje mange minuttene dei stod på toppen, og MrJ er allerede klar for å begynne på turen ned. Ikkje den klassiske runden oppå toppen for å nyte utsikten til alle kanter, eller ta bilder, det får bli neste tur hit. Trur meste hadde forsvunnet i snøføyken uansett.
Å renne ned vart så som så, og beholdt fellene på begge to. Du skulle tross alt sikte mellom stein, dårlig lys, lite snø, og vinden som skubbet litt på. Siste mor vil er å ødelegge skiene sine, for det var en god del stein som stakk opp.
Ser no ned til Andestadvatnet 67moh, og det begynner å få blå smelteflekker på isen på vatnet.
Mor tar litt synd i hunden, og klapper vekk litt snø og is. Sitter litt fast i pelsen, men han er likevel blid og ivrig på tur. Visst det er en hund som er tøff, så er det denne her. Rekner med at når dei kjem heim, så flater han ut på senga si og snorker innen 5 minutter :-D
Etter ha sikset nedover, sklidd litt sidelengs, vurdert og unngått stein, så ser mor tilbake. Oi... Har dei komt ned ifra toppen der? Ser ut som det er meir stein enn dei følte det var. Glad beholdt fellene på.
Så var det om det om dei skulle gå ned siden av Storevarden, eller ta retning Vassetra. Tja, kva er kortest, kva er best i vinden? Kom fram til at dei berre holdt den vanlige ruta og tok retning Vassetra via skaret her nede, og tok venstresiden av vatnet.
Poff! så lå MrJ flatt i snøen. Vanskelig lys, og såg ikkje dumpa. Mor hørte en lett latter der nede, og hørte etter om alt var ok før ho satte etter. Sånn er det når MrJ ikkje ser konturene i snøen.
Mor faller fordi ho er teknisk dårlig, ikkje fordi ho ikkje ser. Men sikten er ikkje av det beste heller. Dessuten så skymes det fort.
Etter tatt heile siden så kjem dei seg ned i skaret. Da er det strake veien ned mot Vassetra.
Å ta av fellene fører berre til at man må ta dei på når kjem ned. Mor er så heldig at det er ok friskjon på hennes feller, så renner faktisk bra nedover. Så mor renner fremst, for MrJ må stake. Og mor finner langrennsfølelsen og kjenne suget etter en lang langrennstur i vakkert vinterlandskap. Trudde aldri noensinne mor skulle øle savn etter ski :-P
Ikkje noe egnet plass her for å sitte og ta en pause, så stående spising av ei brødskive for påfyll av litt energi. Og 2 striper Kvikk Lunsj :-)
Korleis er det MrJ å måtte skli etter mor? Mor synger for seg sjøl, virkelig koser seg i langrennsstil, og MrJ må stake etter. Beklager altså, men mor vart så i innmari godt humør av den langrennsfølelsen.
Ser du hyttene på Vassetra? Dei ligger rett bak kanten på en måte, litt i le for været en fjord har. Og så har du vatnet rett nedenfor, sånn idyllisk til.
Du trenger ikkje ta omveien som det er å gå til hyttene på setra, men du går på venstresiden av vatnet. Blåtimen er her så absolutt, og det merkes fort mørkret som kjem.
Du passerer to hytter som ligger her, relativt nye på din venstre side. Denne der er ikkje heilt ferdig heller. Du går rundt haugen her som er til høgre, litt nedenfor hytta. I bildet så blir det midten her, og skråer mot høgre. Der ligger det en grusvei under snøen, så berre fortsett fram.
Så etter komt bort til veien som går til Vassetra, er det berre å følge veien nedover. Der er omtrent alltid trakket spor, for her går det folk snart kvar eineste dag året rundt. Sporet er omtrent truge-bredt, så er berre å skli med skiene og dei nesten styrer seg sjøl. MrJ sliter litt, for eine fellen er halvveis av og dermed lugger den skien veldig. Ei ser han kor han renner, berre følger etter mor, så mor blir holdepunktet.
En 5 sekunders stopp på veien og kikke bort på utsiktaplassen og benken. Orker ikkje å gå bort heller for å sjekke utsikten, for hatt den utsikten store deler av veien ned. Men veit du kva? Mor som ikkje er så glad i renne ned, faktisk storkoser seg! For det trakket sporet etter truger og folk til fots, det styrer halvveis skiene, slik at mor berre renner delvis kontrollert ned, og enkelt kan skli ut og rett i løssnøen om går for fort. Det er som å renne i bane, sikk sakk nedover! Det er gøy!! :-D
Turen vart lang, er over 1 mil dette her. Pluss mor og MrJ måtte gå ned veien også. Skal love deg at det var 2 stykk slitne, rettelse 3 stykk slitne turgårere som dumper inn og trekker seg automatisk mot maten. Hunden fekk mat, fann senga si og snorket før det gikk 5 min. Mor og MrJ måtte ta en kjøretur og hente mors bil ved startpunktet. Uansett, denne turen her er nydelig som overgangstur. Finest er den absolutt på høsten. Og har du ikkje gått den, anbefales virkelig på det sterkeste ;-)