Det er lørdag og meldt knallfint vær. Til og med sol er det meldt! Dermed så er det påfølgende minusgrader også, men er jo berre å kle godt på seg. Valget for dagen vart en tur verken mor eller MrJ har gått før, Fremste Blåhornet 1478moh på Stranda. Søstern skryter av den turen, så skulle no prøve seg. Starter på Fram Fjørstad, opp gjennom skogen, så åpner det seg opp i store fine kvitefjellsider <3 Puddersnø, nydelig landskap, kvite fjelltopper, sol halve turen, og en tur mor overlevde! Egentlig rart mor overlevde ned den skogen, ho som er en kløn på ski og svinging, men pudder hjalp på. Turen i seg sjøl er virkelig flott med nydelige nedkjøringer, og er du glad i randone, så ta turen, lover den er nydelig :-)
Kan no begynne med starten. Du strater på Stranda, i Strandadalen langt framme. Framme i Fram Fjørstad. Der ligger et bedehus litt overfor veien, og der er parkeringsplassen brøyta og tilrettelagt for nettopp denne turen. Du betaler 25kr i parkeringsavgift. Boksen henger ved døren i kjelleren der, du ser den på bildet.
Du skal berre spenne på deg skiene ved bilen, og rett opp skogen her. Bilen til mor er den til venstre, og du skal rett opp bak den, og kjem ut av skogen på kanten, det også rett bak bilen. Her var allerede trakket spor, så lett for mor og MrJ å finne veien. Dette er en meget kjent og brukt tur for randone, så sjelden aleine på så fine dager som dette her.
Termostaten i bilen viste -19 grader, så det er friskt å starte. Hunden er ivrig for å dra på tur, og hopper og spretter. Han er ikkje klar over kor lang tur han skal på, ikkje mor og MrJ heller faktisk, men det fann dei ut underveis :-P
Etter gått marka og mor ser seg tilbake, slik at du ser området du skal finne fram til. Der er folk på randoneski på motsatt side av dalen også, aner ikkje kva mål dei har, men ser fint ut der også.
Sommerstien her er godt merket på trea, du ser faktisk meir enn et merke når du kikker deg rundt.
Vanligvis så går man over gjerdet her, laget til som en trapp over. Men skisporet går litt lengre opp, så dei følger det videre. Når det blir som vårtur dette, så går du over her.
Godt trakket spor opp gjennom skogen, og det er høgste hælløfter veldig tidelig. Tydelig at det er bratt her og at du skal få trent litt.
Stranda er et område mor har gått noen få turer, så kjenner lite til dei høge fjelltoppene i området her. Blir så mange fjell å sjå, mange turer å lure på, og kva fjell er det der tru?
Hunden er berre glad for å være på tur han, og det i snø! Han koser seg og venter tålmodig på mor. Passer på at alle er med, og mor har blitt en del av hans flokk. Snart kjære deg, mor kjem, fellene glipper sånn berre slik at mor sliter litt.
Mor ser på skogen, tette trær, og lurer på korleis i alle dager ho skal komme seg helskinnet gjennom denne her ned att?? Syns ho ser seg sjøl krøllet rundt et tre og banner innvendig. Ho er sjeleglad for at ho snudde rett etter start og hentet skihjelmen sin, den trur ho at ho får bruk for idag.
Du ser en hammer til høgre for deg på vei opp, du passerer den ganske så nært, så skal du under denne hammeren her, litt lengre opp til venstre. Du skal opp omtrent overfor hodet til MrJ.
Mens mor stod der og slet med feller som glapp, så kom det 2 snøkjørere hoppende ned ifra hammeren! Nesten så mor hoppet!! Det er 2 lattermildet karer som virkelig koste seg på ski, og hoppet uti snøen og fekk et bra adrenalinkick. Det der kjem mor aldri noensinne til å prøve seg på! Får angstanfall berre ved tanken, og skal heller prøve å holde seg på beina i en enkel bakke.
Nesten oppe ifra skogen, og skal finne sola. Er spent på kva som venter dei videre. Om mor ikkje tar feil, så skal dei opp akkurat i buen der bak MrJ, så skråe mot høgre. Er det toppen man ser til høgre der tru? Mor aner ikkje.
Ser seg tilbake på skogen, der nede kom dei ifra, og ned der skal ho etterpå. Grøsser ved tanken, og er rimelig glad over at det er puddersnø idag.
Dei stopper opp og teller folk som er på vei opp. Er slett ikkje aleine på tur her, men det hadde dei ikkje forventa heller. Ser ut til å bli en fin tur da, lett landskap å gå i, og ruten sier nesten seg sjøl.
Sooool! du kjenner fort at varmen siger på berre med litt sol. Og det er dette som var håpet for dagen, få kost seg i kvite vakre fjellsider og sola.
Med stigende sol, så legger dei Strandadalen meir og meir bak seg.
Dei følger berre sporet, og ser at du skal forbi treet, følge bakken og komme til den smale solstripen til venstre for treet her. Så skal du opp fjellsiden. Mor og MrJ trur begge at det er toppen du ser der, men det skal vise seg seinere at det slett ikkje er toppen, den ligg bak den og....
Har passert hytta som ligger på Heimfjørstadsetra. Faktisk kun 1 hytte også, og såg tom ut akkurat no. Den hytta har virkelig utsikt den!
Tross det er ganske så kaldt ute, så er mor veldig god og varm. Kjenner at lårene har vært brukt i uka som var, har vært 2 dager i skitrekket med gut. Men opp på toppen skal mor, samme kva lårene sier.
Det kjem 3 stykker rennende ifra toppen, skråer veldig til venstre. Ser ut som dei tar sikte på å renne ned elvefaret? Kor ender dei da opp? Ikkje ved bedehuset i alle fall?
Det kjem fleire etter, og er sikkert ikkje dei siste som kjem heller. Dei tar litt innpå, men det stresser ikkje mor. Dei går i det tempoet som passer dei, så får andre passere om dei vil. Men du ser dimensjonene på fjellsiden her da, dei to der blir små ;-)
Til venstre så ser mor et fjell ho ikkje finn navnet på, er 1178m høgt. Så er det Fremste Blåhornet 1336moh du ser forsvinne til høgre i bildet.
Og heilt til høgre troner denne her, det mor og MrJ trudde var toppen men ikkje er.
Det er utrulig deilig å sjå sola skinne ifra klar blå himmel som dette, og er ikkje så alt for mange dagene man har helg og sånt vær. Nyte det som nytes kan!
Mor og MrJ stopper opp og trekker pusten. Trur det er en hund som også er sliten. Han legger seg paddeflatt i snøen og tar en pust i bakken.
For MrJ er litt tom... venta nok for lenge før han inntok energi. Akkurat det er faren med å være på tur og ikkje spise nok, eller ofte nok, man blir tom.
Liten stopp, innta sjokolade, og så gå videre. Hallo, dei har heile dagen på seg, ingenting som haster heime.
Man er på tur for å nyte landskapet, nyte å sjå ny plass, nyte synet av fjelltopper som dukker opp bak i horisonten. Det er det tur handler om. Og ja, turen er bedre i godt selskap og ha noen å dele opplevelsene med :-)
Sporet oppover fjellsiden går i sikk sakk, som seg hør og bør når det er "bratt" opp. Du får ingenting gratis på denne turen som en kar sa, du må jobbe for kvar meter opp. For dei som er glad i kjøringen ned, så er det utrulig flott nedfart her! Til og med mor slipper å bekymre seg noe særlig her.
Etter nesten komt opp i buen mellom dei to fjellene, så titter fjelltopper opp der bak. Fjellene innover landet, mot Tafjordfjellene, og mor kjenner at ho savner fjellområdet der inne.
Der bak dukker det som faktisk er toppen opp..... Virkelig? Mor og MrJ som trudde det var den dei såg tidligere, men så er det en langt der bak. Shitt.......
Tross liten nedtur at toppen var en del lengre å gå, så var utsikta et gedigent plaster på såret :-D Altså, kombinasjonen fjell og fjorder er omtrent uslåelig! Dette her er magi, rein magi.
Og toppene stikker opp som marengstopper på den beste kaka du kan få, vakre, kvte og fristende. Men, det er et stort men. Kva er det skydekket der baki? Liker det ikkje.
Om man bør prøve å skynde seg for å rekke toppen i sol? Nei, det får heller være, stresse har aldri gjordt en tur flott. Toppen ligg der den, om den bader i sol eller ikkje.
Meir påfyll av sjokolade, og MrJ stikker nasen ned i mors sekk :-P
Det går framover, men det er ikkje så fort. MrJ er tom, mor sine lår er slitne. Notat til seg sjøl, ikkje herje i slalombakken med gut sånn rett før en lang fjelltur!
Hunden er sliten, den legger seg flatt så fort den får sjansen til det. Mor er litt bekymret for turen ned om den er sliten allerede no. Den får ta seg en lengre kvil på toppen, pluss har med litt snacks til den.
O herlighet!! Dette er det man kan elske med Sunnmørsalpene <3 er det ikkje utrulig flott vel? Mor er spent på utsikten ifra toppen, da er man rett overfor Sunnylvsfjorden.
Siste biten mot toppen var snøen ganske så hard, og ujevn. Litt vanskelig for mor sine feller å få skikkelig tak, så bruker litt tid.
Men etter litt så ser dei faktisk toppen! Mor har lest om den masten der, at man ikkje skal gå bak den, for der går fjellet rett ned. Skal bli utrulig godt uansett å komme opp på toppen og kvile litt.
Etter pratet litt med dei andre på toppen, fått av skiene, tatt på meir klær, så er det å lage klart middagen. Real Turmat og termos med varmt vatn, genialt enkelt, og mettende.
Dagens selfie, mor og hunden :-D Hunden vil alltid ha kos, og den lukter også mat. Dessuten så er den alltid like glad i å stikke snuten ned i mors sekk, i et håp om ho har med noe hundesnacks, og det hadde ho. Den trenger også å få litt påfyll av energi.
MrJ stod å kikket ned i et hull ved masta, og etter det han sa så måtte mor også kikke ned. Liten peikepinn om at man ikkje skal gå bak masten, må du IKKJE finne på! Mor har blitt fortalt om en reperatør som kom med helikopter, og at han var utpå, og noen sekunder etter at han dro med helikopteret, så for skavlen. Det som er innmari synd med skavlen, er at du har null utsikt til fjorden. All den vakre utsikten den veien er stengt borte av snø :-(
Mor føler seg litt snytt for den utsikten ho hadde sett fram til å sjå, men dei to fekk heller nyte utsikten den ande veien, og faktisk kose seg over å ha komt seg opp på nytt fjell. Og det har no vært en fantastisk fin tur opp.
Sjøl om sola forsvant, så er det veldig fint oppå her. En kar hadde termostat på sekken, viste -7 før sola forsvant, og kjenner det blir stadig kaldere. Men utsikta, den er det berre å ta en "skål" med og kose seg med middagen.
MrJ er opptatt med maten sin, merker ikkje mor som er snikfotograf. Sulten? ;-)
Og det lukter innmari godt av Pulled pork, for hunden satt så pent med bedende øyner og håpte så inderlig på å få en bitte liten smakebit.
Etter slikket rent MrJ sin mat, så laget mor til sin slik at han fekk gjere rein den og. Hunde etter Real Turmat? :-D :-D Han gjor i alle fall reint bord!
Det fine været er borte, himmelen er no skylagt. Ikkje blåtimen, men blitt lillatimen her oppe.
Alle andre har dratt no, MrJ og mor står att som sistemmann og gjer seg klar. Mor sa til en kar at ho kom til å være den siste ned ifra fjellet, og det hadde han vanskelig for å tru. Men det blir det nok, som alltid.
Dei plankene er kkje akkurat mor bestevenner med, greitt opp for å sjå det nydeelige som dette, verre er enigheten på vei nedover. Men en overnskomst om å ta det med ro på vei ned gjer at dei tar turen igjen for å oppleve.
For dette her må berre oppleves for å forstå kor fantastisk flott det er. Uten ski eller truger så er denne flotte utsikten med kvite topper så langt øyet ser, umulig. Da er det berre å gå i lavlandet og kikke oppover. Mor måtte nærme seg 40år før ho fekk oppleve det, og angrer ikkje, tross akkurat no så er mor litt skjelven i beina. Er på vei ned skjønner du, med feller på, og er litt hardt.Veit du, det var berre å stoppe opp og ta av dei fellene. Dei gjor det ekstra vanskelig å svinge, så av med dei. Siden MrJ ikkje ser konturene i snøen, så går det i store svinger på han. Mor er dårlig teknisk, så derfor går det i store svinger på ho også. Dermed så får dei sett meir av heile fjellet enn dei andre som berre suser ned ;-)
MrJ og hunden blir små i den store fjellheimen. Og det er heilt greitt å være liten her, er faktisk godt å føle seg liten ute i Moder Natur. Det er det storslagne som gjer at du mister pusten i beundring, og følelsen av å være liten som gir den beste opplevelsen.
Så var det hunden da.... den sliter no, for den springer etter i store svinger ned fjellsiden, ikkje strake veien ned. Den springer i dyp løssnø, og prøv å være en 55kg stor hund du og bakse deg gjennom all den snøen. Så MrJ prøver å renne nært sporet man gikk opp, slik at han følger det meir. Så ber han hunden om å vente, renner litt, og så ber han den om å komme. En del meir arbeid sånn, men masse bedre for hunden.
Så mor svinger rundt på egenhand, også der andre ikkje har rennt før, uberørt pudder. Tru det eller ei, men ho koser seg faktisk! Å svinge i pudder er lettere enn å svinge på slalom syns mor, og slepper seg litt for masse løst, peiver litt med føttene, og berger seg akkurat med et krumspring og lander på begge skiene. Elegant? På ingen måte, men der er absolutt ingen andre i området som ser.
Ser du smilet? Det er fordi akkurat her så er det faktsik drømmeforhold for å renne på ski. Du har store fine kvite fjellsider med puddersnø, og du har dei heilt aleine også. Om du elsker sånne forhold, så kan mor ni det litt til inn med å fortelle deg at det er perfekte forhold!
Dei andre er nok nede for lengst, og det skymes fort ute. Komme seg ned gjennom skogen før det blir for mørkt. Mor har med lykt, men MrJ har som dei fleste andre gangene, ikkje lykt. Hytta nede på setra hadde røyk utav pipa, altså der er folk no. Hadde så lyst til å banke på og hilse på, fordi mor lurte på om det var dama med hunden som held til her. Mor feiget ut.
Og så var det skogen da.... grøss! Mor ser for seg at ho kjem til å ligge krøllet rundt både 3 og 4 trær på vei ned, ho som trenger stor plass for å svinge. Dessuten så er der hauger med kant rett ned under som ho ikkje har så lyst utenfor. Plump! Der ligger MrJ i snøen, småleende heldigvis. Dermed er lista allerede lagt.
Hunden nekter å gå videre før mor også kjem, må passe på alle sammen veit du. Full i snø er han også, unngåelig når han bykser gjennom løssnø. kanskje han kan brukes til gravehjelp? Om mor skulle havne skikkelig fast i en masse snø, om han kan hjelpe til med å grave? Håper egentlig å unngå å finne det ut.
Det vart en heil masse av bøying her, skråe der, en stor dose "ups!", fleire smålatter i det øyeblikket du oppdager at det faktisk gikk bra, og det vart en del av dei øyeblikkene du held pusten i det du trur at dette her går galt!
Og så vart det en stor "Au!" ifra mor i det staven hang seg fast i ei busk og røsket i handa, i fart. Mor klarte å vri staven av handa, før ho endte med et plums i snøen og eine skia løste seg ut. Litt øm i handa, men var heldig sånn. En bekymret MrJ strakte hals for å sjekke. Var berre å trakke seg opp til staven og hente den.
Det er litt kulete i skogen, og plutselig så satt tuppene fast opp i en dump, mens mor for bakover. Lite elegant med skiene til værs, men med en latter på plass og fakstisk koser seg.
MrJ? Ei hand takk???
Like heil ut av skogen og ser ned til startpunktet og bilen. Mors bil står att heilt aleine. Husker du kva mor sa på toppen, at ho vart sist ned? Og sist er ho. Ok, litt pga ho stoppet opp for å ta bilde, men ho er faktisk siste person ned for denne dagen. Men veit du? Det er heilt greitt, for så lenge dei ho går ilag med veit at ho er treig, veit at nedturen tar en stund, så er det faktisk ho som har hatt størst utbytte av turen. Ho har krysset meir av heile fjellet enn alle dei andre ;-) Alternativet er å ikkje gå på topper og få sånne opplevelser, og det alternativet er litt kjipt syns mor. Så ho og MrJ får berre komme seg ned i sitt eget tempo, kose seg på sitt vis, for opplevelsen er meir verdt enn noe annet :-) Og du? Må nesten vise deg noe. Du veit hunden? Når den er veldig sliten og nyter det å finne senga si etter fått mat?
Da inntar han denne posituren her...... :-P Herlig, ikkje sant? 55kg rottwiler tar no natta, lykkelig sliten og mett. Men skal love deg at dagen etter og han hører ordet "Tur", så er han ivrig på beina og vil være med.
