Gamle sætrer, gårder, og spesielt fjellgårdene langs fjordene, har alltid fascinert mor av en eller annen grunn. Er interessant å vite korleis det såg ut før, korleis dei ordnet seg med ting, korleis dei klarte å leve av nesten ingenting, slitet dei hadde og blir nesten matt når du innser kva dei gjor for å brødfø seg og sine. Det man idag kaller en bra fjelltur, er noe dei gjor kvar eineste dag for å enten hente dyra, melke på sætra, hente for som er lagret i ei utmarksløe, skaffe mat, bygge åkrer oppi bratte ura, bygge seg hus, eller demontere huset for å fjerne rasfarlig stein overfor for så å sette opp att huset osv. Og ungene? Dei kunne jobbe på sætra med å gjete kuer allerede i 9års alderen aleine, eller gikk utallige kilometer for å besøke venner, eller når skulle på skulen bodde dei borte, men først måtte dei roes dit i fleire kilometer, heile året. Det er historie til ettertanke, og mor blir stadig forundret over at dei måtte nøye seg med en bratt fjellside med både stein- og snørasfare, en plass for oss idag er så utenkelig at du hadde fått bonekt av kommuna. Så derfor er mor medlem av Storfjordens Venner som jobber med å restaurere fjellgårdene langs fjordene her, og dei skulle arrangere guidet tur til Me-Åkerneset (jepp, gården som ligger rett under Åkernesrenna, hint filmen Bølgen) Litlesætra og Ytste Åkerneset. Meldte også på gut, Mormor og MrJ, klare for båttur på Sunnylvsfjorden for å komme seg til fjellgårder. Historietime! :-D (trudde mor aldri skulle juble for en historietime....)
Oppmøte var kl 11 på Hellesylt på kaia, og det er mange som er påmeldt. Trur gjengen vart godt over 40 stykker og innleid båt. Beste måten å komme seg til Me-Åkneset er med båt, da har du berre litt over 80 høgdemeter å gå opp til gården. Skulle du gått dit, må du starte på andre siden av fjellet, gå over, og ned, som tar mange timer. Planen er å starte på Me-Åkerneset, videre til Litlesætra, så ende oppe på Ytste Åkerneset, og bli henta med båten etter gått ned 200 høgdemeter til fjorden.
Storfjordens Venner er en organisasjon som siden 1975 har stått på for å bevare fjellgårdene som ligger langs fjordene her. No er man på tur i Sunnylvsfjorden, men dei har stelt fjellgårder langs Storfjorden, Geirangerfjorden og heilt inn Tafjorden. Mor syns dei er en utrulig flott organisasjon som er viktig å ha for å kunne ta vare på historia vår, derfor vart ho medlem. Og tenk på dei steile fjellsiden her, er mang en skjult fjellgård her, og dei skal no på 4 av dei.
Mor og gut går bak på båten for å sjå på fjella, fjorden, og prate litt om det dei skal oppleve, og om bølgene ifra båten. Båten er ikkje noe liten båt, og gut trur det må være tøft å sitte bakpå i en gummibåt. Mor måtte le, for trur hans lille gummibåt hadde bikket før lenge siden bakpå her. Han foreslo da en surfer, og da en pro surfer! Tja, det hadde vel gått måtte mor medgi. Han har i alle fall fantasien på plass denne dagen, og det er lovende for turen. Han er ikkje intressert i historien på samme måten som dei voksne, men han kan oppleve historien på sin måte med fantasi.
Mor viser gut ei stor revne i fjellet, og forklarer at over den gården den skal på, så held fjellet på å revne. Og en dag vil heile fjellsiden løsne og falle ned i fjorden og skape en gigantisk bølge. Og den fjellgården dei skal på, vil forsvinne. Han lurer på om det kan skje mens dei er der, og mor forklarer at det vil det ikkje, og dei har mange instrumenter ved sprekka som sjekker at den ikkje er farlig.
Mor tenker i sitt stille at når siden ryker, så slår det rett bort på vakre Oaldsbygda som ligger på motsatt side av Me-Åkernest.... filmen Bølgen viser at det er ingen nåde. Mor får riste av seg dei dumme tankene, fjellsiden kan stå i mange tiår framover, 100år kanskje? No skal dei i alle fall oppleve fjellgårdene som er her, få et innblikk i historien, og det gleder ho seg veldig til.
Mor peker på gården for gut, Me-Åkerneset er viden kjent for sin beliggenhet, rett inntil en fjellvegg der snøraset passerer over hustaket. Ser du den oppi siden der?
Oppi bratte fjellsiden ligger den, rett under Flosteinnibba 1514moh, der snøras er en stadig trussel på vinteren, og likevel så bodde det mange folk her, heilt siden mellomalderen. Korleis dei klarte seg, det er en gåte, men dei måtte lære seg å lese snøen, været og årstidene.
Men først, få folk i land til den kaia der.
Mens dei legger til, så peker MrJ på bergene, derifra har han stupt når han har vært her før. MrJ, heldiggris, har vært på Me-Åkerneset 2 ganger før.
Etter litt så er alle i land og venter på turlederen (er faktisk 3 på denne turen) skal fortelle om turen, litt praktisk informasjon, og gi startskudd til å gå opp. Et hint var at det er en del orm på Me-Åkerneset, så være ekstra obs. Akkurat det har mør hørt om før, men trur at over 40 stykker skulle riste så pass bra i bakken at alle rømmer.
Gut går først i stien, den har han funnet for lengst, og trakker i vei framfor heile gruppa.
Det er ingen bred og flott sti sånn sett, sett tidens tann, og følt naturkreftene, men heilt grei å gå.
Heilt tørr er den heller ikkje, så gut viser at han kan, for han har støvler på :-) Plask!
Er litt press å være den som går fremst, men har likevel tid til å stoppe opp og sjekke ut en stor snile som ligger i stien. Såg turlederen bakom humret litt over gut.
Mormor kjem rett bak, og etter følger det berre på et tog av folk på vei opp stien. Å gå sånn på tur er ikkje noe dei her gjer ofte, dei er meir vant med små gjenger. Men med over 40 stykker på tur, så må alle belage seg på å vente og ta hensyn.
Siste biten opp passerer MrJ gut og legger seg fremst. Sjølve turen opp er ikkje lang, ca 300m å gå, med litt over 80 høgdemeter. Ikkje noe strabasiøs tur og passer dei aller fleste.
Oppe på tunet venter MrN som er kjentmann her og han var her dagen før for å rydde sti for gjengen. Han har også vært så hyggelig at han vil være med på turen som forteller også. Han kjenner plassen her godt, og er også "eier" av Ytste Åkerneset, blant anna.
Bygget i seg sjøl har fascinert mange opp gjennom årene, for å finne et bygg på 35m langt lagt sånn innunder en hammer trakk til seg turister før også. Folk langveis ifra kom oppom for å sjå det sagnomsuste bygget, og fekk sett kor nøysomt dei bodde også. Heldigvis for resten av folket så er bygget ivaretatt, slik at man fremdeles kan få sjå korleis man levde før, og kor langt dei strakk seg for å tilpasse seg omgivelsane.
Gut forsvant rett opp steintrappa til den flotte buedøra inn til geitefjøset. Trur ikkje du finner så mange flotte buede dører på slike fjellgårder som her. Under geitefjøset var det sauefjøs.
Trur nok alle som er med i turfølget er like fascinerte over det langstrakte bygget som mor er. Er egentlig ufattelig at noen i det store og heile bygde gård her med tanke på rasfaren, sjøl om snøraset ikkje gikk kvart år over hustaket, men du levde med faren heile tiden. Her bodde da 2 familier, og du kan tenke deg alle ungene som da bodde her og leiket her i alle aldre. Dei måtte fort lære seg farene.
Mor hørte at det vart fortalt at når det var mange geiter her, og dei fekk kje, så hang kjea i kasser på veggen fordi det var så fullt. Ikkje rart, ikkje store plassen dette her. Geitene ja, dei var så glad i det fine graset som vokste på da torvtaket, at det vart for masse trakk at dei måtte gjerde inne taket for geitene, dei kunne trakke hull i neveren og ødelegge taket. Kan ikkje være hyggelig nei å ligge inne og høre geitene trakke over hodet på deg.
Ute på tunet så samler folk seg litt her og der. Kikker, prater, og det utveklses historie om plassen.
Mor og gut gikk inn i sauefjøset, og gut synest at vinduet ut minner om et fengselssvindu. Er i kryss ja, men trur nok at det var litt krokete treet som danner sprossene som ga gut den følelsen, og ikkje minst muren. Mor skal være enig i gut om den følelsen der :-)
Mor prøver å tenke seg at 2 familier bodde her, delte bolig som en slags 2 mannsbolig man er vant med idag. Altså, sånne fjellgårder gikk ikkje så ofte i arv, men man solgte den når hadde nok penger til å kjøpe noe større. Så 2 svogere kjøpte gården her i 1883 og delte gården i 2. Delte bygget når det gjaldt bolig, men fjøsen hadde dei ilag. Dei hadde kvar si stove, og kammerset sitt hadde dei over stova. Ungene sov på rommet over kufjøset, mens kjøkkenet var felles. Ofte var dei 12-14 ilag på kjøkkenet, og hadde sine faste plasser langs bordet. Gjaldt å ha rutiner på kven som skulle gjere kva, slik at ikkje man stod 2 stykker og skulle vaske klær eller noe. Langt hus, men ikkje så bredt, så du kan tenke deg logistikken innendørs.
Mor og gut måtte opp trappa for å kikke inn. Smal trapp, så ikkje akkurat plass til to i bredda. Tenk deg vinteren da, med snørasfaren, mange som skal ut og inn, smalt, og masse snø.
Mor tenker på historia ho las i boka heime om da fonna for i 1952, da kom den to ganger på en dag, og tok med seg halve løa og halvparten av høyet. Ikkje nok med det, men tok også frukttrær og utmarksløer, og da eieren søkte Naturskadefondet for erstatning, så fekk han avslag med begrunnelse at dei visste om faren da dei bosette seg der. Da fonna gikk så var eine eieren ute på tunet, faktisk, og fekk akkurat slengt seg og tatt tak i dørstokken og låg der dei minutta fonna raste over huset. Svigerdattera som stod å baka i det øvste huset, der vart fatet med kakedeigen slengt vegg i mellom, og ho fekk kasta seg ned på gulvet med sine to gutter, krøpet ned svalgangen, ned til storstova som var det tryggeste rommet i huset. Kan du tenke deg kor det må ha rista i huset i dei 5-6 minutta?? Nok til en stakkars kan få dødsangst av det. Så mor står i trappa og lurer på kva dør han klarte å slenge seg til og huke tak i for å overleve. Så der både Mormor og gut står no hadde vært uttrygt.
Du ser hammeren går jamt med taket? Tenk å bygge gården din slik at et gedigent snøras skal rase over taket ditt, en sinnsyk tanke idag, men overlevelse tanke da. Snøfonna kom ikkje kvart år, dei lærte seg å tolke været, når grova vart full, vindretning osv når det vart fonnfare. Men skjønner godt at det moderne samfunn som var i emning i 1958 gjor at det vart fraflytta her. Dei var avhengige av at melka vart henta med ferge, men det tok slutt.
Tenk at en gang stod her kyr i båsene, spiste høy som var nøysommelig slått på kvar en tust man kunne finne, hatt i utmarkløer og henta på vinteren når høyet begynte å bli tomt på løa. Enklere å dra høyet på snøen enn sommerstid, og det å ha lagringsplass også.
Gut er ikkje så interessert i å høre på historien og årstall, han er meir her for å utforske. Mor visste det, så ho las seg opp heime kvelden før, slik at når ho hørte at dei fortalte om noe ho hadde lest ifra før, så kunne ho ta seg av gut litt. Greitt nok at mor ikkje får med seg alt, men får med seg hovedgrunnlaget, og gut får være med og oppleve historien på sin måte. Ho er meir opptatt av at han skal få oppleve dette her, for er ikkje sikkert at fjellgårdene står på samme måten som no når han blir voksen, og historie læres best ved å oppleve den.
Visste du at da da Henrik Ibsen vart rodd forbi Me-Åkerneset omkring 1862, så skreiv han skuespillet "Brand" like etterpå, og han la prestegården på samme måten som Me-Åkerneset? Og i skuespillet så sa prestefrua: "Den (fonna) skrider utenover oss, og prestehuset urørt står inne i en hulfallsfoss."
Gut ville kikke inn noen store luftehull som var i endebygget, altså løa. Ser faktisk tvers gjennom og bak i fjellveggen. Gut syns at det ser rart ut, ikkje skikkelig vegg engang. Trengte det vel ikkje. Men dette her er faktisk ikkje den orginale løa heller. Den brøt sammen under dei store snømassene i 2000, og da vart det satt i gang akutt hjelp. Både Storfjordens Venner og dei antikvariske styresmaktene var aldri i tvil om at løa skulle bygges opp att. Det vart leigd inn profesjonelle restaureringssnikkere, og dei leita etter ei gammel grindløe som dei kunne frakte hit og tilpasse. Ei på Glomset passa, og vart tilpassa til et liv under hammaren. Så i 2000 var det faktisk omtrent på plass, så begynte dei på geite og sauefjøset. Grunnmurene hadde seget, og råte i bygget. Mure det opp att ifra grunnen. Grunnen til at heile bygget har fått bølgetak og ikkje torvtak som var, er at snøen skal få skli lettere av enn torvtak. Det fekk Storfjordens Venner godkjent ifra høgere hold også.
Den eine av turlederene hadde med seg jubileumsboka til Storfjordens Venner og proklamerte for en rimligere pris for den for dei på turen her. Den boka har mor ikkje, og ropte "solgt!" og dermed var den mor si. Dei andre får kjøpt dei og på kaia ;-) Men no slepp han å bære den boka i sekken sin resten av turen, det må mor :-P
Mormor kom i prat med han som solgte boka, og det viser seg at Mormor har truffet på mannen fleire ganger før, der ho og Morfar bruker å være med et vennepar på hyttetur. Mannen er en av ildsjelene til Storfjordens Venner.
Mor vart litt ettertenksom der ho stod og kikket på gården. Ikkje noe romantisk liv dette her, sjøl om man kjem til plassen og ser kor vakkert det er der, det enkle liv og det gamle. Må ha vært et skikkelig blodslit som ingen idag hadde orket. Og så lenge Åkernesrenna ligg noenlunde stille, så får gården fortsette å fascinere folk og ta dei med tilbake i tid.
Dei skal gå til en liten gård som lå litt lengre inne, Plassen. Det var ikkje slik at du eigde den lille flekken du hadde gård før, men startet med å bygsle en jordflekk, jobbet deg opp nok penger til å kjøpe deg en større gård seinere.
Lang, lang rekke over jordene som er her. Navnet Åkerneset kjem nok av at her var så mange åkrer, for det er ikkje sjølvsagt å ha marker i ei bratt fjellside, nei her måtte du bygge deg opp avsatser og lage deg åkrer sjøl. På det meste skulle det være 20 åkrer her, og da brukt til korn og poteter. I nyere tid til gras. 4 frukthager var der også, 3 av dei var rassikre, og alle åkrer hadde eget navn.
Dei gikk ikkje så langt før et eldre hus dukket opp, bakstehuset. Slett ikkje lite egentlig. Det lå så idyllisk til ved den store almen. Treet inbydde til klatring, virkelig! Så mor satte seg oppi det etter litt knoting, og MrJ hjalp gut opp til henne.
Stien videre skal mor ikkje skryte av. Den var til tider meget våt, litt gjørme og ulendt, men kven i alle dager bruker den no? Ingen.
Før var her omtrent ikkje skog, geitene og sauene beitet det ned, no gror alt att.
Over alt kjem du over oppmurte avstatser som dette her. Deler av åkrene eller?
Gut imponerte mor egentlig, han gikk som en helt, taklet alt av underlag, og alt av vått i sine støvler. Skitten ja, men det hadde mor forventa av en med så korte bein og ulendt sti og litt plask plask. Men han kunne gått ifra fleire av dei voksne i gruppa uten tvil, og var meget flink.
"Mamma, her er det ramsløk!" og pekte stolt. Han har lært seg kva ramsløk er, og du kjenner det på lukta. Noen damer i gruppa visste det ikkje sjøl engang og roste gut for at han var flink og kunne en masse. Såhg han vokste 2 cm på stedet :-D Han og mor har pratet om forskjellige planter dei passerte, og hører at han begynner å få taket på fleire av dei.
Dette her er da Plassen, en bygslet liten gård en gang. Er veldig lite å finne om denne gården her, men det vart fortalt i 2002 av ei eldre dame, at mor hennes fortalte henne om Plassen. Ei fonn hadde tatt løa og ført den på sjøen, men på morgen så så dei en svart flekk på taket, og det var tenestejenta som lå på fjøslemmen, og ho var i live! Markene er litt åpne enda, og noen grunnmurer ligger bak mor. Vent litt, skal snu seg.
Er kun grunnmuren av det som en gang var, midt i ura. Om det er huset eller låven, aner mor ikkje. Gut vart opptatt av ei stor bille som var der, og mor plukka den opp. Trur du ikkje billa eller todivelen som den kanskje var, bæsja på mor i skrekk? Gut visste ikkje om han skulle le eller være forundra over at den faktisk bæsja så masse, for kunne den virkelig det? Lysegule flekker på jakka til mor lyste mot en litt måpende gut.
Dei har no hatt fin utsikt ifra Plassen, dei som en gang bodde her, men frister lite å bo her, eller ha hytte her. Best å bo på en rassikker plass.
Mor fekk dessverre lite med seg denne gangen her, var så masse gut hadde å utforske og prate om, men berre det å være her setter sine spor i sinnet. Dyktige folk til å fortelle også, og svare på spørsmål ifra folk, det skal dei virkelig ha.
Mor fann to kjevebein og ga dei til gut. Han husker alle beina sine heime, dei han har funnet etter bein-tokt i fjellsiden heime. Og kva trrur du han skulle med beina no? Jo, ha dei med heim att.... for du skjønner, han og mor begynte å fantasere om tannfeen, for kjeven hadde fleire tenner på seg, og noen lause. For trur du tannfeen kom til å gi penger for dei tennene der? I så fall kom han til å bli rik! Når mor no tenker seg om, den eine tanna ligg i jakkelomma hans enda :-P Og beina vart med heim.
Dei vart fortalt at renna til Flosteinfonna berre lå 100m videre, og dei som ønsket det kunne gå videre for å ta den i nærmere øyesyn. Dermed skulle dei i allefall bort å sjå, var ikkje alle som gikk.
Litt av et skue også ja, renna rett opp med en god del snø i enda, og ser rett opp på Flosteinsnibba 1514 moh.
Gut står på blankskurt berg, snauet ned av stadige snøfonner.
Mor stakk raskt videre opp for å sjå om ho kunne komme opp på en kant, og kikket ned til resten av gjengen. Naturkreftene er ikkje til å tulle med, det er sikkert, likevel så bodde dei her.
Trur du ikkje gut fann en virkelig stor kjuke på et dødt tre? Den ville han absolutt ha! Mor fekk den løs til slutt, og en strålende fornøgd gut proklamerte at den skulle ha ha med heim. Mor fekk litt problemer, for sekken hennes er allerede stappet full av lær, mat og sitteunderlag. Beina får ho plass til, så ho ba han om å spørre MrJ om han hadde plass om gut fann han. Fann han til slutt, men han sa han ikkje hadde plass, så da skulle gut bære den sjøl. Mor sukket for seg sjøl, og fekk no sjå kor langt han orket det, for dei skal tilbake til Me-Åkerneset, så videre til 2 fjellgårder til. Men prøv å sei nei til det smilet der da?
Farvel Plassen, du var slett ingen stor plass, det er sikkert, og hardført å bo her, det er sikkert det også.
Og gut bar, også der stien var ulendt og våt, han var bestemt på å ha med seg den kjuka heim. Hevdet at den ikkje var for tung heller, sikkert for å berolige mor om at den skulle få bli med videre.
No ser du litt bedre markene til Me-Åkerneset, og skimter huset bak trea bak det teltet. Lurer på kva slags telt det der er, for ser det på eldre bilder også, men da litt lengre nede. Noe må man ha å klø seg i hodet over også vel?
Med tanke på at det var så lite trær før og lite ved å finne, så var både Mormor og mor overrasket over å finne store almetrær. Dei vart fortalt at barken av treet brukta man til å lage brød, og bladene var dyrefor, så derfor stod dei att. Logisk faktisk, og nyter synet av dei fine trea som vart brukt til alt man kunne bruke dei til. Harr hørt en masse om barkebrød, men aldri hatt muligheten til å smake det.
Matpause ved Me-Åkerneset. Treng litt påfyll av brennstoff før dei begir seg videre. No er det grønt og frodg her, en masse trær, og mor og gut setter seg ved eine treet. Før var her som sagt før, knapt et tre. Har ei bok her med bilde av tunet, skal vise deg...
Ser du? Nesten blankskurt berg! Dagens skog skjuler faren snøfonna var veldig godt så det er vanskelig å forestille seg korleis det faktisk ser ut uten skog. Bildet er ifra boka til Sakarias Ansok, Far etter folk.
Mor fordøyer historien litt med en kopp kakao, sjokoladeskei og krem, for litt kos må man ha med seg på tur. Norge med sine fjell og fjorder, gjemmer mang en skatt i form av fjellgårder, historie og blodlsit ifra våre forfedre. Glad noen av gårdene blir holdt i hevd og får oppleve dei.
Gut koser seg godt han over sjokoladepåfyllet, all energi er god energi når man er på tur, og litt ekstra kos er viktig :-)
No er ikkje Me-Åkerneset som den ligg her der gården lå først, det er litt lengre ut. Den plassen kalles Tuftene, og er nok starten på det heile. Dei antar at den jordflekken vart for liten, og bonden kikka etter ny rassikker plass. Og etter fulgt med i noen år, så skjønte han at under hammeren så var det trygt å bosette seg. Så no skal dei videre mot Litlesetra, og passerer dermed Tuftene på veien.
Stien hadde MrN ryddet dagen før med motorsag og fjernet fleire trær. All ære til han som tok det arbeidet for at gjengen skulle komme hit og kikke og lære, setter stor pris på det. MrJ er vel i gruppa en plass, sett lite til han siden dei kom i land, han er opptatt med å få med seg mest mulig. Så Mormor, gut og mor tusler i vei.
Gjennom skogen bar det, passerer nok en gang en mengde oppmurte plasser på litt varierende sti. Finere sti enn bort til Plassen, det må sies, og en standhaftig gut bærer enda på den kjuka si.
Når dei kom fram til Tuftene, så stod dei å venta på at resten av gruppa skulle komme fram, og kikket seg i rundt i mellomtiden. Er noen fine hellere her, og dei vart brukt kvar og en av enten dyra eller til lagring. MrN forklarte at meste av bergarten her i området er gneis, og den er oppbygd lagvis og sprekker derfor lett. Derfor større rasfare i området her, og derfor Åkernesrenna sklir ut også. Er leire i mellom, og da sklir gneisen på leira og dyttes ut på en måte.
Mor kikker på steingarden og lurer på kor sjølve huset egentlig stod her, og korleis såg det ut når all skogen her ikkje eksisterte? Det ser veldig lite bratt ut når du får trær, men tenk deg området her uten trær du, det er noe heilt anna.
Mor tipper at ruinene er der dei står, og MrN forklarte at her var det rassikkert, for litt lengre oppe så er der en bergnabb som deler snøfonna i 2, slik at den går på kvar sin side av gården. Men som sagt, her vart nok for liten plass, og dei flytta seg noen hundre meter til Me-Åkerneset og bygde der.
Om du skulle legge til kai her og gå deg en tur for å sjå på egenhånd, stien er ikkje merket, berre for å tilføye det. Syns det var veldig greitt å gå her med guide, så du slapp å tenke på stien eller om du var på riktig vei.
Gut sier han begynner å bli sliten, og lurer på om det er langt att. Det kunne ikkje mor svare på, men ho hadde sett på kartet sånn omtrent langt i kartet, og sa at ho trur ikkje det er så lenge til dei er på Litlesetra snart. For å lette på gut så tok mor og bar den dyrbare kjuka, beina lå allerede i sekken.
Ei mini-bru jo! Den var litt søt synes gut og gikk over med et smil. Den hadde vært perfekt i hagen heime, om der hadde vært en bekk vel å merke.
Han satte seg ned i 10 sekunder når det vart litt stopp i stien. Blir litt sånn når man går fleire ilag, må vente litt her og der, og da greitt å kvile føttene litt. Men en steingard på den måten, da måtte dei snart være framme! Er berre under 1 km omtrent å gå ifra Me-Åkerneset til Litlesetra, og det i litt stigning. Smarte med å gå denne veien her, er at du tar stigninga slakt oppover, enn om du skulle gått rett opp til Ytste Åkerneset på ca 176moh, så Litlesetra 193moh, og Me-Åkerneset ca 80moh.
Her bærer det preg av vedlikehold, marka er så slett og fin her.
Men en liten norsk orkide har klamret seg fast her, og den lyser sånn opp i sin ensomhet at til og med gut la merke til den og ropte på mor. "Mamma, er den ikkje fin vel?" sier han og mor ser damen bak han i stien smiler. Han ville plukke den, men mor ba han la være, den kom til å dø før dei kom se heim att. Og mor veit ikkje kva av ei norske orkideene som er freda.
Når dei kom opp den lille bergkulen, så såg dei rett bort på Litlesetra. Ligg bratt til, og ikkje akkurat supert forhold for gårdsdrift. Mor syns historia til Litlesetra e så søt, og lurer på om dei kjem til å fortelle den oppe ved huset seinere.
Nesten alle har komt opp no, og nyter utsikta ifra berget. Du ser så rett bort på Oaldsbygda som du kan snart, og mor tenker at dit skal ho snart, og gleder seg1
Gut er den yngste i gruppa av 3 barn. Ei jente som er med hadde bursdag den dagen av alle dager, og ale sang bursdagssangen til henne ved Me-Åkerneset. Litt av en plass å være på og fylle 11 år da :-) Der er en gut til, og gutta begynner å sirkle litt rundt kvarandre. Kanskje dei finner tonen dei to og kan leike seg på resten av turen? Det viser seg seinere at han også er 11år, gut er no 7år berre.
Sånn typisk som barn er, så ville dei utforske. Dei 2 gutta var blant dei første til å komme fram til husa, og alle fekk beskjed at dei kunne gå inn, men da ta av skoene. Mor vart med gutta for å passe på. Huset er ribba, heilt ribba, og er under restaurering av Storfjordens Venner.
Selvfølgelig skulle dei opp på loftet, og mor ser ut vinduet og bort på fjøset. Dette her er ikkje det første huset på Litleseter, det var ei lita røykestove berre, men dette he vart kjøpt seinere på Øvre-Ljøen og satt opp att her.
Det er dette gutta syns er spennende, utforske, kikke, leite og føle på historien. Meste av det som blir sagt om navn på personer, årstall, stedsnavn osv er noe dei ikkje heng seg opp i, men sjå og oppleve setter seg bedre. Og ikkje minst forklare dei kva forskjellige ting er for noe, og blir brukt til.
Huset var omtrent tomt, men denne her stod att inne på et rom, ei virkelig gammel vogge. Tenk deg ungene som har lagt i den der og blitt vugget på. Mor vart litt svak for den der og tenkte å finne Mormor og sei at ho måtte ta seg en tur inn og sjå den vogga.
Mor kikekr ut av et vindu på baksiden, og ser at Mormor kikker inn en heller som første brukeren lagde til geitefjøs. Viktig å bruke det man kunne ifra naturen si side.
Ute stimler folk sammen, og det er litt kø inn og ut av døra av folk som skulle inn og kikke, og fjellsko/tursko tar litt tid å få av og på. Men du? Vil du høre korleis gården her vart til? En søt kjærlighetshistorie egentlig <3Du skjønner, en bruker på Me-Åkerneset rundt 1840 fekk 2 sønner og ei datter, og ingen av sønnene ville fortsette å bygsle gården, så en annen tok over. Dattera vart att som tenestepike for den nye brukeren. Så en vakker dag kom en kar og skulle være dreng. Søt musikk oppstod, og dei ville gifte seg. Problemet var berre at dei må ha noe å brødfø seg på, og for å kunne få gifte seg med sin hjerteskjær, så måtte dei ha en liten gård. Litlesetra er som navnet tilsier en seter i utgangspunktet, og der stod det en gråsteinmurt sommerfjøs med en liten grasflekk til. Den fekk dei bygsle av den nye eieren av Me-Åkerneset, han må sikkert ha vært litt hjertebløt over dei to :-) Men korleis leve av 2 mål, og det en bergvegg? Du kan tenke deg 2 mål flatt, men så 2 mål i ei fjellside. Dei hadde et blodslit.. Ikkje berre med den tids redskap å rydde jorda, så bygge opp steinmurer til terrasser, og så fylle dei med jord for å få åkrer. For til dyra måtte dei slå i utmarka og langt oppi fjellet, og ta det andre ikkje ville ha. Så dei bodde i det sommefjøset, og det er ikkje noe å starte familie i, så han fekk sage noen furuer omkring Me-Åkernesmarka slik at han fekk materiale til å bygge ei lita røykstove. Den bygde dei ved en stor stein i et håp at den skulle ta av for fonna. Men, der er et men, han oppdaga at skalken øvst på steinen var laus, og den kunne rase ned på huset. veit du kva dei måtte gjere? Jo, ta ned huset og flytte det, fjerne skalken, og så sette opp att huset. Mor kjenner ho blir matt ved berre tanken! Men dei hadde ikkje anna valg. I den lille røyestova var det et kjøkken, og et kammers, i kjelleren var det sauefjøs. Geitefjøset er som sagt delvis den helleren.
Gut, kor skal du, mor held på å fortelle her. Beklager, mor får følge etter....
Skulle berre inn i geitefjøset han og MrS og kikke. Du kan tenke deg kor maks dei utnytta alle muligheter når dei hadde dette som geitefjøs. En heller, litt stenmuring, og vips så har geitene en fjøs.
Så bygde han etter kvart en låve og et kufjøs rett ved, og dit er gut og hans nye venn på vei inn no. Den er litt falleferdig enkelte plasser, så mor følger etter. Kom, så skal du få sjå inn her.
Til venstre ser dei kufjøset, og ser at steinmuren der bak har rast litt, og meir kjem no snart. Gut ville kikke litt lengre inn, høyet skal ligge inn der gut står.
Gulvet under høyet har kollapset, og dei to andre ungene står oppe og gjer seg klare til å hoppe ned høyet. Gammeldags moro rett og slett :-)
I andre enden er det ikkje noe bedre, og dei som skal restaurere dette her får litt av en jobb. Historie i kvar en stein som vart nøysommelig bært hit, stablet og så bygd oppå. Det må ha tatt en masse tid og krefter! Ser du den sirlige stabelen til venstre for gut? Den andre guten, MrS, tok en sånn opp og mor forklarte ta det var never. "Det er jo bark!" utbrøt gut, og det har han rett i. Mor forklarte videre at det brukte dei til å legge oppå takket for å få det tett, så torv oppå til slutt. Såg at begge kikka på neveren og tenkte sitt.
Gutta var ikkje ferdige med å undersøke. Stod noe att her, og dei fann en gamel sko, og las i noen gamle aviser eller bøker som lå der. Mor syns det var kosleig å stå der og høre på litt høgtleseing ifra MrS. Ikkje så lett å tolke datidens skriftspråk og heilt andre ord, men han gjor en meget bra jobb. Heile her vart en rein skattejakt for gutt før dei satte alt pent på plass igjen.
Men, dei skal no videre igjen, og dei er framfor skjema i forhold til båetn som skal hente dei på kaia til Ytste Åkerneset. Stien videre en finere, og bærer preg av meir brukt. Og så oppstod det en krise! Mor som hadde fått ansvaret for å passe på kjuken til gut og bære den, har lagt den att på Litlesetra :-O Krise! Så mor berre satte att sekken, og småsprang tilbake forbi folk på stien.
Folk kikka litt undrende på mor som kom sånn hesblesande tilbake, og måtte berre smile til dei og forklare at hadde lagt att kjuka, og det gikk ikkje. Mor sa til gut at han berre kunne gå med Mormor, mor tok dei att, men han hadde snart stoppa opp og ville vente på mor. Sånn gut, no kan alle gå videre, kjuka er på plass.
Det er ikkje meir enn omtrent 500m å gå ifra Litlesetra til Ytste Åkerneset, og jo nærmere du kom, jo meir åpne marker såg du. Er overraskende fine marker, hadde forventa meir vissent gras ifra ifjor, meir attgrodd, men det er faktisk ganske så fint her.
No er gruppa stor og dei fleste kjenner ikkje kvarandre fra før av, men likevel så endte du opp med å prate med mange forskjellige, og kva grunner dei hadde til å dra hit, sitt forhold til ting, og den daglige samtalen om alt og ingenting. Er faktisk ganske så sosialt dette her, tross det er så forskjellige folk ifra mange plasser. Som gutta, dei fann tonen, og springer litt her og der i den lange rekka.
Mor ser ryggen til Mormor litt lengre framme, og er så glad for at ho er med. Alle eventyr dei har hatt, og fremdeles har eventyr som dette her ilag. Ho er også veldig interressert i gamle gårder, spesielt med tanke på at ho har passert mange fjellgårder i båt, og dermed lurt på korleis det ser ut der. En ting er å passere gårdene og lure på kva i alle dager fekk folk til å bli så galne at dei bosette seg slki, noe heilt anna er å faktisk være der, og ikkje minst få høre historia.
Ytste Åkerneset er vel den plassen som blir mest brukt no, og her står fremdeles løypestreng. Garantert kjekk å ha dei rundt 176 høgdemetrene det er opp ifra fjorden.
Og der troner gården, like steilt til som Litlesetra, men masse meir åpent og meir marker. Kor lenge gården her har eksistert er noe usikkert, for første gong gården er nevnt er i 1603, og da var det mest sannsynlig ei enke som dreiv gården. Er nok ikkje opprinnelig der husene står no dei først husene stod, for ei fonn tok det i 1714. Her skulle det være fonnsikkert, og eine trusselen for bygningene her vart sprengt bort i 1920 åra, det tok 3 uker og folket med dyr flykta til seters. Ingen av husa vart skadde, så skytebasane gjorde en god jobb med å skyte vekk hammaren. Bjørneknausen som er lengre oppe beskyttar husa, den leder fonna til sides.
Gut og MrS hadde forsvunnet inn i huset, og gut kom springende ut av huset med ei svele i handa og ropte til mor: "Mamma, her er svele!!" og med et kjempestort smil så sprang han like fort inn att :-D Mor husker at MrN hadde sagt at fruen huset hadde laga sveler, men er ikkje nok til alle dessverre. Mor syns no det er måte på kor mange sveler man skal klare å lage på hyttetur som dette blir også. Mor kan røpe at svelene smakte utmerket ;-)
Det er åpent hus for at alle kunne få sjå. Og det var som å stige inn i et museum på en måte, som om tiden har stått stille her. Koselig, behagelig, og hadde vært en drøm å bodd slik 1 uke en sommer. Alt har blitt tatt vare på. Skal innrømme at mor gikk rundt og svirra med en slik Wow-følelse. Mor berre elsker gamle ting, og har en del sjøl heime som ho har tatt vare på.
Her er neppe varmt på vinteren, og ser senga. Lurer på kor mange som har lagt i den senga der? For i dette huset her har det virkelig bodd mange samtidig! Kva var det dei sa, 24 stykker på en gang? Du skjønner (mor tar den igjen) at huset her vart delt av 2 familier, slik som på Me-Åkerneset, men dete her meir spesielt. Bonden på Litlesetra kjøpte her som sagt før, flytta hit med sin familie, og dreiv begge gårdene samtidig. Men så kom det 2 brødre ifra Ringdal hit og skulle være drenger (kva er det med gutar som kom og vart drenger tru?) for to av systrene her gifta seg med kvar sin bror! Dermed vart det kårfolket som bodde her, pluss dei to familiene som eine fekk 12 barn, den andre 5 barn. Så var det ei pleiedatter, og far til dei to brødrene bodde her også, så på det meste bodde her 25 stykker! Kan du tenke deg det? Og da hadde dei til og med gjesteseng?
Gutta syns at 25 stykker var utrulig mange, og gikk i gang med å telle alle sengeplassene. Et lite kammers, med seng.
Innefor der et soverom til. Gutta telte videre.
Det gikk fort også, for plutselig var dei to vekk. Farfaren til MrS kom og sjekka etter om alt var ok, mor lovte at dei to styrte seg fint. Han passa på barnebarnet sitt, men han såg at dei to gutane hang sammen og eg var som oftest rett ved. Gutta fann soverom bak kjøkkenet også, og mor hørte dei telle.
Mor kikker ut stuevinduet og tenker kjapt før gutta kjem att, at dette her er det nærmeste du kjem så bonderomantisk du kan, og det er grønt ute og våres. Men tenke seg mest uten skog her, skitver men du må ut og sjekke og mate dyra, fikse noe, sage ved, hente vatn, passe unger osv og det med 25 stykker i huset? Og dele kjøkken med en ovn, ikkje minst. Her måtte det læres å samarbeide, dele og planlegge. Ser idyll ut når man idag står her, men hadde aldri bytta bort det "enkle" livet det er no kontra slitet dei hadde før. Dei svalt nok ikkje her, er grøderikt i solsiden som fjellsiden her er, men dei hadde ikkje særlig med penger. Da dei måtte slutte å ha avisa Sunnmørsposten, så syns en nabo i Oaldsbygda at det var for gale, og betalte abonnementet, for avisa måtte man han syns han når man bor slik til. Gode naboer er gull verdt, sjøl om dei er en bra rotur over fjorden. Det er mange slike historier om naboer som hjelper kvarandre.
Gut roper på mor, og ho hører at dei to springer ifra rom til rom og teller sengeplasser.
Av og til vart dei litt usikre og la seg begge to, vart enige at her er plass til to, og hasta videre til neste soverom. Resultatet vart 25 sengeplasser hevder dei.
Nede igjen så hadde gutta funnet en spennede kork med bøker og spill, og mor tok seg i å kikke på veggene og lure på kor gammelt enkelte ting er her, og historien bak. Fruen i huset fortalte mor og Mormor historien korleis ho fekk sammen delene til et lite skap som hang der og fekk det komplett. Artig småting som setter seg i minnet.
Måtte forevige det lille øyeblikket dei to faktisk satt stille.... kvar sin Donald pocket, kvar sin stol og las. Varte ikkje så lenge, men nok til at dei fekk ned pusten litt. Så kom fruen og spurte om dei hadde vært på loftet? Noe dei sa dei hadde vært. Men ho smilte lurt og pekte andre veien, DET loftet..... da såg mor at dei vart meget våkne begge to og kom fort opp. Fruen viste ei hemmelig takluke i hjørnet på det lille kammerset. Den såg ikkje mor komme! Trinnene var små smale klosser i veggen, og MrS forsvant først opp. Med ett så var han oppe, og med et lite dytt så var gut også oppe.
27!!! roper dei til mor, "Det er 27 sengeplasser i huset!" Mor kikket opp på det hemmelige loftet, og der lå det 2 madrasser. Fruen kunne fortelle at det var der oppe de gjemte julekakene, og det hendte seg at noen sneik seg opp dit... høres kjent ut, sniking i kakeboksen har sikekrt blitt gjordt så lenge kakebokser har eksistert. Noe forandrer seg aldri. Men det hemmelige loftet vart et stort samtaleemne med gutta. Om røvere kom, så kunne dei berre gjemme seg der! Eller krigere, eller.... entusiasmen til gutta var til å berre smile over og fantasere ilag me dei. Husfruen klarte virkelig å få to gutter til å fryde seg, ei hjertevarm dame.
Ute igjen så var det andre ting å undersøke. Dei to var høgt og lavt, og dei fann vatn..... ups, tenkte mor, og ga et nei på å få åpne krana for å sjå om den virka. Syns ho såg to våte gutter, oppi ei fjellside og skal være med en fullstappet båt med folk tilbake. Trur ikkje det.
Etter mor satte seg ned rett ved for å ha oversynet på dei, så kom gut og ville vise mor noe dei hadde oppdaga. Vips, så var gut borte? Dei hadde funnet ut at dei kunne klatre inn i det dei held på å bygger, gulvet er ikkje ferdig her, og dermed var dei inne og kom ut døra. Ta da!! lyste dei opp med store smil. Og så gjere det en gang til.
Dei hadde begynt å fortelle om Ytste Åkerneset, og mor tenkte tidlig at det var best å sitte i utkanten av gjengen der gutta var, og kunne snakke både med og til dei, og ikkje forstyrre dei andre så masse at dei ikkje hørte. Ikkje alltid like lett, blir bra lyd når dei springer på planker, roper etter den andre fordi den ene finne noe spennende, eller skal ha noe å spise og drikke. Mor fekk ikkje med seg alt her heller, men det grøvste. Tenk at inne på stova henger det bildet av en mann, og det er felles oldefar for to av karene som forteller idag! Litt rart egentlig, og farfar til han eine er født her. Så kanskje derfor interessa for historie til fjellgårdene her, tilhørighet.
Plutselig så kom mosedotter flygendes, og mor måtte raskt bak og stoppe katapulten dei to hadde blitt. Seinere så kom gut og henta mor for å vise ho den spesielle klatresteinen også, og skjønte fort kor mosen kom ifra, steinen.
Mor speider utover området, og ser at det står en del murer att her. Kva alt var er vanskelig å vite, men tenk å kunne dratt tilbake i tid og sett korleis det faktisk såg ut.
For det er vakkert her, uten noen tvil. Fjella, stedet, bygningane og stemninga. Er berre å nyte det, og være glad for å kunne oppleve det. Mor trekker inn den deilige duften ifra heggen.
Gutta leiker seg ved den lille bekken, og mor syns det er så kjekt at dei to fann toner, leiker seg og faktisk koser seg på tur. Dei kom fram til at MrS skulle til Oaldsbygda på Storfjordstemne 2 juni, og ville at gut skulle bli med. Det syns gut var en god ide, han og ville være med. Seinere så vise det seg at gut er hos far sin den helga, så mor drar på Stofjordstemne uten gut :-(
Er litt lyd ifra gutta, og ei dame sier at mor berre skal la dei leike seg, ho berre smiler over leike og at dei koser seg. Så kjem MrS og kviskrer: "Når er dei ferdige med å prate?" mor småhumra for seg sjøl, og måtte berre svare at det ante ho ikkje, men sikkert noen minutter til, for det meste av historie er no fortalt. Damen lurte på kva MrS sa siden mor humret sånn. Mor måtte fortelle, og bege damene smålo godt over det heile. 10 minutter etterpå så var dei ferdige med å prate, og da kjem det hjertelig ifra samme guten; "Å ja, endelig!" Begge damene braut ut i latter. Dei er no innmari gode også. Dermed leiker dei seg videre uten å tenke på at dei forstyrrer andre, og springer litt meir rundt.
Gruppa sprer seg litt, for dei begynner å kikke seg meir rundt, og noen stikker videre bort stien. Mor benytter sjansen til å kikke meir på sjølve huset. Imponerende grunnmurer her, er ikkje gjordt i en håndvending å bygge dei der. Storfjordens Venner tok ti i 2011-2012 med restaurering av tømmerveggane, vindua, nytt syuegolv, og opprinnelig torvtak. Ikkje lite arbeid som vart utført, det er sikkert, og det takket være dei kan det stå i sin prakt no.
Og det fortjener plassen også, stå i sin prakt i fjellheimen. Det hører til her, slik som resten av landskapet. Det er en del av vår historie, historie om korleis folk klarte seg før, korleis landet vårt er bygd opp, skjebner og hardt arbeid. hadde ungdommen visst meir, enn berre tørr lesing ifra historiebøkene, men opplevd det, så kanskje dei hadde satt meir pris på det dei har no? Kanskje? Tja, for no blir dei kjørt til og fra skule omtrent, kjørt til treninger osv. Skal ikkje dra alle over en kam, men for det meste. Visste du at en kar rodde skuleungar til og fra i 28år? Det ifra Ytste Åkerneset, heilt til Ljøen? Det er faktisk 8km en vei! Dei var på skulen i 14 dager, så 14 dager fri, og midt i perioden så rodde han inn mat til dei også. Det er noe heilt annet enn dagens skule...
Gutta har akkurat sjekket ut en litt meir "luksusting" som er her på gården, en vedfyrt stamp. Den er ikkje i drift akkurat no nei, men det må være deilig å ta et varmt bad en sommerkveld oppi der.
Og så springer dei videre, for å undersøke meir på oversiden av huset. Trur dei kunne vært her i noen timer om dei berre fekk mat nok. Og det er nok dette synet her som kjem til å sitte godt att i mor, dei to som springer rundt, prater i vei og utforsker. Dei har leika seg inni historien på sin måte.
"Gut no må du ikkje....." begynner mor, og Mormor smiler for seg sjøl der ho går og kikker. Mor lar gutta stikke, dei er i sin egen verden no, og sikte seg inn på utedoen.
Dei er i god tid føre skjema, men gruppa var enig om å få båten inn før tiden. Noen begynner å gå, andre står att litt. Like greitt, for stien ned er ikkje akkurat egnet for rett under 50 personer å gå samtidig. Der er gutta i alle fall, Mormor er også her, MrJ? Han har ikkje mor sett på ei god stund, han dukker vel opp etter kvart han også.
Skal ikkje skryte av stien, den er så som så, og veldig vanskelig å vedlikeholde. Den går rett ned til fjorden i svinger. Litt ruskete, våt og litt ulendt. Men ser ut som alle klarer den fint.
Ser fjorden der nede, men er et stykke att enda. Skjønner godt at dei la opp turen med start på Me-Åkerneset og ned her, så slipper denne veien her ganske så rett opp. Da gården var i drift, så konkurrerte dei om raskeste opp att, og da komme seg opp før løypestrengen. Trur ikkje denne gjengen her skal prøve seg på det!
Her var visst sherpaer for ca 3 år siden og la noen trapper. Men noen plasser så viser naturkreftene at dei er sterkere i fjellsiden her likevel.
Ifra en hammer her så renner og drypper det vatn, og tenke seg at her gikk dei heile året?
Da var nok ikkje dei trappetrinna her, og vinterstid var det en utfordring. Om mor ikkje husker feil, så lå det 2 plasser isøkser for å kunne ta seg over.
Vått når det renner vatn i alle fall, for vatnet kjem ned ifra fjellsidene, om man vil eller ikkje.
Og dermed var man nede. Gut og Mommor er allerede på kaia og båten er på vei. Er ei større kai her enn på Me-Åkerneset som er av stein. Her er det ei i treverk.
Snart klar for ombordstigning, og nook et eventyr er snart over, dessverre.
Stå et naust her nede, nøysommelig plassert oppi berget.
Og andre veien så ligger båten til dei MrN og Husfruen, og mor skjønner meget godt korleis båten ligger fortøyd. Bølgene her og vinden i fjorden kan være bra dei, og bølgene ifra alle cruiseskipene som skal inn til Geiranger er heller ikkje nådige.
Mor og gut sitter i akterenden på gulvet og ser bort til Me-Åkerneset i det dei passerer. Mor peker, der har dei no vært! Alt dei har fått sett, opplevd, hørt, og kjenner at mor føler seg takknemmelig for å kunne være med på noe sånt som dette her. Ikkje berre passere fjellgården og kikke på avstand og lure, men faktisk fått vært opp og sett og hørt. Det å få være der og ta inn inntrykka gjer mor audmjuk, og ærer dei som faktisk levde sånn.
Tusen hjertlig takk for en fantastisk tur, gleder seg virkelig til Storfjordstevnet, og håper får være med til Horvadraget og Knivsflå!
Et lite tillegg, mor har prøvd etter beste evne å få ting historisk korrekt, lest seg gjennom noen bøker, notater ifra turen, men håper at det er så korrekt som mulig. Takk.