Det er tirsdag, en heilt vanlig tirsdag, og mor er ferdig på jobb og har henta gut på skulen. Været ute er faktisk fint! Ja da, der er noen skyer, men det er ikkje meldt litt regn før kl 8 morgen etter. Mor ser ikkje solnedganger ifra huset sitt, og det hadde dei håpt å få til denne kvelden ifra sjøkanten, med telt på slep. Leksene kan gut gjere i fjøra, mor rekk jobb og gut rekk skule. Så dei tar ei natt i telt rett og slett. Mor og gut drar ned aleine først, MrJ kjem trakkende utpå kvelden en gang, og gut får ønsket sitt om mat på bål, taco. Kor mange ligger ved bålet på stranda ved teltet mens sola går ned og gjer lekser? Gut gjor det i alle fall :-D





For å komme seg til sjøen, så må man gjennom skogen. Det er ganske så kjekt å gå her og sjå sola skinner mellom trea, veit at man får en fin kveld ved sjøen, og forhåpentligvis solnedgangen. Det har vært noken fantastiske solnedganger siste dagane, og mor har ikkje fått sett en eineste ac dei. I kveld er håpet.













Gut har gått her noen ganger før, faktisk berre 2 dager siden dei var her på tur med venner. Han er virkelig klar for å ha mor for seg sjøl ei stund, og prater i vei om alt mulig.












Deler av turen går uten sti, men dei veit kor dei skal, og har retninga inne, hjortetrakk er det over alt, så er berre å følge dei trakk som passer seg. Er en gammel sti her som brukte før, den vises enda.













Nede ved fjøra er det virkelig fjøre også, altså lavvann. Perfekt for krabbeleiting! Mor er gla ho tok med bøtte og spade i sekken til gut, trur dei kjem til å trenge dei no. Men det er en ting gut har lyst til, og det er å bade! Men mor trur han kjem til å trekke seg, er iskaldt vatn i fjorden no.






Kråkebollen dei fann for 2 dager siden er i fjøra enda. Gut plukker den opp og ser på det under. Han syns det er litt ekkelt å ta på det mjuke under, rart på en måte. Mor forteller at kråkeboller blir betrakta som en delikatesse mange plasser, og gut utbryter berre "Æsj!!" og lager en rar grimasje. Tenk å spise det ekle som er inni, den skjønner han ikkje.












Siden han ikkje har leikekammerat med seg no, så måtte mor bli med opp på berget og vise kvar han og Kompis holdt til sist. No har han laget til skatteplasser for forskjellige ting, og det dei laga til sist er der enda.










Han ville at mor skulle bli med han å gå den litt farlige men gode ruta ned ifra berget. Han ber mor passe på akkurat på den vanskelige plassen, ho har større sko enn gut, og hoppe på riktig plass.












"Ser det farlig ut?" lurer gut på, og kikker etter mor. Han liker å klatre berg, som unger flest. Og føler seg litt stor når han får lov på plasser som er litt høgt oppe.












Mor peker bortover stranda, og lurer på om dei skal leite etter krabber og fisk? Sist fann MrB 2 fisker, så her er noen. Kanskje dei finn noen no også?




Gut veit at mor har med handduker i tilfelle han skulle vasse, eller mor. Han skulle absolutt prøve før dei skulle leite etter krabber og fisk. Mor lar han få lov, veit at han neppe kjem til å dekke begge fotblada med vatn engang før han er på land igjen. Men hans skal få prøve, det er heile poenget. Det vart noen utbrudd og halve frydeshyl over det kalde vatnet, men dekte aldri begge føttene engang. Men det å få lov og finne ut sjøl var meir enn nok for han.







Dei gikk heller og henta bøtta og leita etter krabber og fisk. Fann fort krabber, men når først fekk fisk, da skule ha ha ut alle krabbene! Tangkvabben ligger under steinene når det er fjøre, og artige å finne. Vart liv og røre når mor løftet opp en stein, og så lå der en fisk! Er som å være tilbake i barndommen dette her, da fann man også tangkvabber i fjøra.










Mor foreslo at dei kunne lage til krabbedammen til dei to fiskane, og den lille krabba. Dermed mura dei opp litt i enden av dammen, slik at dei ikkje stakk av. Ved flo så når vatnet opp hit, ingen fare, og dei fekk stein til å gjemme seg under.












Dermed så flytta 2 fisker inn i dammen. Ser skittent ut vatnet, men det er berre pollenstøv. For sikkrehets skyld, så henta mor 3 bøtter med vatn for å skifte litt ut.













Så, mens gut har noe å drive med, så kan mor ta fatt på det å lage til teltplassen. Det skal da bli her, etter kvart. Steinete ja, men grasbakken er temmelig skrå, ellers må du et stykke oppi skogen. Skal no få det til etter kvart skjønner du, må berre plukke vekk litt vissen tang, pinner og skubbe på litt steiner.












Gut roper plutselig på mor "Mamma, kom og sjå, fisken stikker av!" Og så sannelig, den er på vei opp steinene og litt opp berget. Gut prøver å få tak på den og få den ned att i dammen.











Tangkvabbe er en liten fsk sånn sett, og du finner den under steiner helst med tang når det er fjøre sjø. Den er visstnok tatt heilt ned på 30m dyp, men er meir fisk som held til i fjæresonen. Mor merker at fisken skifter litt farge, den var mørkere da dei fann den under steinene, no er den meir lys og anelse grøn. Huden er litt annerledes enn andre fisker, for den har ikkje skjell. Fiskene fekk navnet Kjøttbein og Popcorn av gut, og han flira godt av navnevalget.











Mor vender tilbake til oppsetting av teltet, og held et halvt øye med gut ved dammen. Han prater og styrer, henter steiner og lager til, og mor får laget til både plassen sånn noenlunde, og begynt på teltet.











Gut kjem og hjelper mor med å holde teltet, slik at dei får plassert det best mulig, og ikkje inni tornebuska som er der. Akkurat der, mener gut og held det fast. Da blir det der også, og er berre å prøve å få pluggene ned melom steinene, og legge enda større steiner oppå der igjen.






"Yess!" kjemd et ifra gut når teltet er oppe og står sjøl. Er faktisk første gang mor setter opp telt på rein steingrunn, så var noe nytt dette. Men det fungere da, så lenge det ikkje har tenkt å blåse en del, og har et godt liggeunderlag.












Gut putter Kjøttbein og Popcorn i bøtta igjen, og flytter inn i teltet. Der har dei skygge for sola også, og måsen kan ikkje ta dei om dei hadde lagt i dammen. Fiskene klarer seg fint uten vatn i noen timer dei, så lenge dei ikkje tørker ut, men for all del, dei har det best i vatn og derfor er det vatn i bøtta også.






Mor har jobbet ei stund med å sanke ved, og til slutt kom gut for å hjelpe til. No skal han forsøke å imponere mor med kor tungt han klarer å løfte. Mor venter i spenning....






Han løfter den over hodet på nesten strak arm og traller for seg sjøl. Supermann!! Greitt å ha en sterk gut til hjelp når stor ved skal bæres ;-)









Veldig viktig er å fyre opp sjøl, med eget tennutstyr. Mor hadde pakket ned hans pose med tennsaker i sekken hans, han er litt stolt over den stormlighteren.












Det vart faktisk veldig koselig til slutt, telt, sitteunderlag og bål er det man trenger for ei natt på stranda. Mor kjenner at ho smiler, for endelig så ligg ho her igjen, er noen år siden sist ho, gut og Mormor lå her. Da lå dei enda lengre borte, og husker at dei skled nedover pga skjev bakke.







Det er en slags forsmak på sommer dette når du kan gå i shorts og bikini, ha bål, telte, og slappe av på stranda. Er berre å nyte det, for er meldt kaldere og regn framover, så dette er siste krampetrekning av smak av sommer. Uansett, gut og mor koser seg maks!













Med snart sommer så følger cruiseskipene med. Plutselig så dukker et stort skip opp bak berget, og følelsen når du står der og ser på er meir mektig enn man får fram på et bilde.












Men har du sett, det kom 2! Og så nært som dei er kvarandre da, det var uvant. Mor er oppvokst med å sjå cruisebåtene på fjorden, men så nært og så store var veldig uvant. Gut hopper og peker, lurer på om dei ombord faktisk kan sjå han. Mor betviler akkurat det, dei er vel heller meir som små maur for dei ombord.











Til slutt når klokka bikka 20, da dukka MrJ opp og dei kunne begynne på maten. Gut av alle hadde begynt å mase på mat, men dei måtte vente til han var ferdig på kurs og kom etter. Da var det å begynne på kjøttdeigen til gut sin ønska kveldsmat.













Selvfølgelig så måtte gut vise MrJ Kjøttbein og Popcorn, dei var tross alt vennene hans den kvelden. Aller helst ville han hatt dei med seg heim, men det går ikkje.







Når kutter opp grønnsakeneheime og har i felles boks, litt ost, så har man det man trenger og tar ikkje tid.









Snaddermat på stranda :-) Trur må ha dette oftere på tur enn det dei gjer, friskt og godt, og metter alle sammen.











Litt gøy hører med også, og det å rydde stranda for tørr og død tang er berre gøy når det lager sånn tjukk røyk. Syns gut i alle fall og roper ut når den er på sitt tjukkeste. Er berre en liten stund, så brenner tangen som berre det og den tjukke røyken er borte. Får ta med jernrive neste gang og rake sammen resten.







I fravær av andre leiker enn bøtte og spade, så leiker dei med stein. Fann glatte og varme steiner, og kaster fram og tilbake. Var berre å passe på at det ikkje var tunge steiner så fekk vondt når traff låret eller noe.













Så over til det mindre gledelig for gut, lekser.... men dei må gjeres uansett kor man er, også på telttur. Er no meir kjekt å gjere leksene her enn ved kjøkkenbordet heime.












MrJ benytter tiden til å pumpe opp soveplassene mens gut gjer lekser. Greitt å være to sånn, fordele arbeidet litt mesn mor hjelper til med leksene.







Mor rusler og henter meir ved, og plukker litt søppel. Stranda her er ganske ok å være på sånn egentlig, men halveres i størrelse når floa kjem. Da sover dei heldigvis :-D og så er den stor att når dei våkner. Men denne kvelden og natta er det deres lille paradis.







Er noen små blomster som klarer å slå rot her, søte blå skogsfioler har klamret seg fast, og mor måtte bøye seg ned for å studee dei.














Sola er på vei ned, men det er alt for masse skyer og dis til at dei kjem til å få noen flott solnedgang som dei har sett vært siste dagene. Det var da som.... ja ja, kan ikkje få alt heller :-P Mor sniffer ekstra på den blomstrende heggen som trøst.












Gut held enda på med leksene, går ikkje fort. Han er lite motivert, og surrer med andre ting, helst prate. Mor legger over han en stor handduk som teppe, og han krøller seg sammen og skriver videre. Trur han ikkje har det så verst der han ligger heilt ærlig, lekser er ikkje så gøy, men han har det fint likevel.










Så var det å leseleksa, den bruker dei å ta på senga eller i soveposen. Idag syns mor at dei skal ta den ute.








Gut sitter mellom mors ben, legger handduken over, og så var det å lese. Faktisk koselig å sitte sånn også, langt bedre enn heime. Lukten av bål og hegg dominerer, og lyden av bølgene som slår inn.








Leksene tok vrkelig tid, og det var berre å få sluppet fiskane ut i sjøen igjen, og pusse tennene. Han er trøtt, uten tvil, det vart litt smale øyner mot slutten av lesinga så soveposen skal nok bli godt no.











Etter fått gut i soveposen, han hadde roet seg ned, så var det å sette seg ned ved bålet og ta en rolig stund ilag. Puste inn, puste ut, og slappe litt av. Det er kjekt og koselig med telttur og barn, men kan bli litt hektisk inni mellom, og da er det godt å ta roen heilt på tampen når gut har lagt seg. Begge to snakka om solnedgangen dei hadde håpt på å få men uteble, dessverre, men får heller komme tilbake. Uheldige sånn, slik var det når dei dro til Runde ei helg også for å få solnedgangen uti havet.








Så sol, du får skinne en annen kveld her nede også, og ta att den magiske solnedgangen man håpte på. vakkert er det uansett slik også.









Sitte stille for lenge blir kjedelig det også, og mor ville rusle bortover strandkanten. Selvfølgelig så har ho med seg et plastnett for å plukke søppel, alltid det. Men kva er det der? Stort og rødt. Vise seg at det er faktisk et identisk Expeed dobbelt liggeunderlag med dun som mor og MrJ har, og noen har fått det blåst bort! Det er ikkje noe gøy å miste, det er sikkert, koster litt det der. Hull i det også, og duna er ødelagt. Berre å få det med heim og på søpla, men først må det henge til tørk, det er klissvått og svintungt.







Etter gått et lite stykke, så ser dei bort på stranda. Ser teltet og røyken ifra bålet og er galde for at dei er her denne kvelden enn heime og kikker ut.










God natt sol, ser deg att i morgo. Får ikkje morgensol på stranda her, men det gjer ingenting når dei berre skal opp, spise og dra.












Kveldens søppelrunde: dobbelt liggeunderlag, oljekanne, stor kanne, trekasse, og oppi posen både en masse tau, plast, bokser, snusbokser osv. Skal nok få med det meste i morgen tidlig opp att. Trist å finne så masse søppel, men no er stranda her snart heilt renska for søppel, og det er trivelig å være her.











Inne i teltet sover gut godt. Han som sier at han fryser på telttur når han er negativ, da skal mor minne han på dette bildet her, for her er han så varm at han kryper ut av soveposen. Så det så gut. Takluka på teltet er åpent, begge ventilene, og teltåpninga med berre myggnettingen på. God natt verden, skal sove til dei rolige bølgene ute.










Våkner opp til det regner på teltet, det var ikkje meldt, nok en gang. Heldigvis så ligger dei under et stort tre, så hører berre et og annet drypp. Ute ser mor at det er grått gjennom myggnettingen, lavt skydekke og tåke. God morgen dere...











Greitt at teltet stod under treet, det er sikkert, det har skjermet det for regn. Mor er først oppe, siden ho må være på jobb kl 8. Gut må være på skulen kl 8.30, og MrJ før kl 9. Så planen er at mor står opp først, spiser frokost alle sammen, så tar ho med seg det ho kan og går først, så tar MrJ resten og leverer gut på skulen.






Litt fint også når det er sånn som dette, litt magisk stemning. Noen dråper tåler dei fint.









Mor satt stille bortgjemt og kikket mens måtte gjere det man må når man våkner, og noe begymte å dingle rett framfor nasen. Nesten så mor hoppet! Måtte sjå meir nøye på det, er faktisk en bitteliten larve av et slag. Grønn sådan. Lurer på kva den skal bli for noe? Sørget i alle fall for at mor vart våken.











Gut hadde lite lyst til å stå opp, soveposen var alt for god :-) Mor lurer på om han vil ha frokost i soveposen? Og det hadde han!









MrJ sin tur til det fornødne på morgen, og smiler for seg sjøl over mor og gut inne i teltet. God morgen til deg og du :-)






Da vart det frokost på senga på gut og er veldig fornøgd med akkurat det. Mor og MrJ satt også inne, for å sitte ute er ingen vits, er vått der ute. Da kosligere å sitte ilag her inne, god start på dagen.






Gut måtte le over maten sin, den såg litt trist ut, og mor måte sei seg enig i akkurat det. Artig frokost da! Best å berre spise tristheten bort, noen som snakket om trøstespising? :-P













Mor har pakket sammen det som får plass i sekken hennes, gut er omtrent klar han også, men han må vente til MrJ får pakket sammen teltet. Skal mor rekke jobb så må ho stikke med det samme, ellers kjem ho for seint. Men starte dagen på denne måten her gjer at dagen blir så masse bedre, og at nesten samme kva som skjer på jobb, så er det ingen betydning :-)





Med handa full i søppel, så er mor på vei opp skogen i full fart. Føles litt bedre når man har fått rydda vekk søppel som ikkje hører heime i naturen, og det ser finere ut. Veit at ingen dyr spiser plasten, eller at et dyr skader seg på tomme ølbokser.













Med et morgen trøtt ansikt, bustete, men lykkelig så ønsker mor deg en flott dag samme kor du er, og husk, det er mulighetene du har som du sjøl må ta, er ingen som gjer det for deg. Vil du ut på telttur, så må man prioritere, og med litt logistikk så er det meste mulig. Bedre å ta sjansen og dra, enn å sitte heime og drømme seg vekk.












Skogen er der, strendene også, treng ikkje dra langt ifra verken vei eller jobb, et skogholt er nok. Vil du, så kan du ;-)

No har mor vært med Storfjordens venner på tur til dei spetakulære fjellgardene på Åkerneset, og 14 dager etter er det duket for deres årlige stemne. Da tvers over fjorden ifra Åkerneset, Oaldsbygda og fjellgarden Stokke. Dit er en tur man må ha båt, eller krysse fjellet på en ganske så lang og litt tung tur for å komme deg til. Da er det snakk om heile dagen også. Oaldsbygda har vært et ønske i mange, mange år for mor, så her var det berre å tromme sammen Mormor og MrJ, melde seg på, og være med! Var noen hundre som kom, båter skysset folk ifra både Ålesund, Geiranger og Hellesylt. En kjempe dugnad og et inspierende arrangement der man fekk lære meir om Stokkegarden og Oaldsbygda. Ikkje minst treffe en masse hyggelige folk, også ifra forrige turen. Og du, når det ligger fleire fjellgarder der, så måtte no gjengen benytte seg av muligheten til å stikke opp til dei også, og fekk sett både Midtgarden, Øvstegarden på strake 400 moh, og Seljeflot. Smale stier, bratt fjellside, historie ifra 1600 talet og enda lengre bak. Ville elver, vakkert landskap, historie om både snøfonner, strabasiøse folk og kva Storfjordens venner faktisk har gjordt der og kva slags prosjekt dei har framfor seg. Hadde mor hatt en hatt, så hadde ho tatt den av seg for denne gjengen her!




Det regna når gjengen på 3 ankom Hellesylt og kaia. Fleire folk stod å venta på båt, 2 runder hadde den allerede kjørt. Båten ifra Geiranger stoppa og plukka med den store gjengen. Så nærmer Oaldsbygda seg, ser akkurat garden Stokke som dei skal være på denne gangen. Mor kjenner at ho gleder seg virkelig, hit har vært et ønske lenge! Ikkje berre skal ho få oppleve plassen og gå der sjøl, men få med seg historie også mens ho er der, det er bonus det. Ser ut som regnet stopper også, er dei virkelig heldige med været også tru? Ligger litt skyer enda ved toppen av Tretidanibba 1528 moh som ruver der oppe. Så lenge det ikkje regner så er mor fornøgd.









Der er 2 veier, rettere sagt stier, opp Oaldsbygda. Du kan gå i land og gå opp til Stokke på den venstre siden av elva, eller å opp her til Seljeflot. Mor har lest at du må gå opp til Megarden for å komme over til Stokke, og mor håper det ikkje er tilfelle, slik at dei får sett her også når dei først er her.











Og når du ser utover fjorden her, så er der enda fleire heilt utrulige fjellgarder. Skulle ikkje tru det, men folk klorte seg fast på dei mest utrulige plassene før. Tenk så masse det er å oppleve enda.....






Noen har komt i sine egne båter, regner med dei fleste er folk som kom dagen før på dugnad, eller som hører til garder her. Ikkje kvar dag fleire hundre personer skal møtes her.







Båten legger til med nasen inntil kaia i Stokkevika, og folk går av en og en. Så begynner marsjen oppover i sikk sakk opp fjellsiden. Dei skal opp 150 høgdemeter til der garden ligger. Stien er vel 450m lang, omtrent.







Det er en steinete og mosekledd sti som møter dei. Siden det har regna en del så er det veldig glatt og sleipt. Ingen fare, for Røde kors har vakter heile veien opp. Der er vakter på garden også, så her er sikkerheten ivaretatt.














Stien opp var sikkert en del bedre før, men den er litt steinete til tider, så enkelte som hadde med seg staver var glade for det. Du skjønner, Storfjordens venner sine stemner trekker folk i alle aldre, ifra babyer i bæremeis, til dei godt over 80år. Her samles alle som ønsker å delta.










Lang, lang rekke opp fjellsiden går det. Noen går fortere, andre bruker god tid. Noen stopper opp og prater, noen passerer og er oppe fort.  Men tenk på dei som hadde dette som vei til sjøen før, for alt av handel, post, legehjelp, fødsler osv foregikk via sjøveien. Tenk deg at du skal føde, det er vinter, blåser godt ute, og snør, men du må bli rodd dei 12 km for hjelp. Noe annet enn idag.





Etter litt så begynner dei å sjå bøen, eller markene som det heiter. Da veit dei at dei snart er oppe også. Det mor la merke til, er at det er så utrulig grønt å gå opp her! Stien, trea, markene, som å gå en sti med 50 shades of green. Går med andakt siden det er så glatt.













Dei spøkte seg i mellom på vei opp, at stien som er så mosekledd som den er no, er den ikkje til kvelden når alle hundre har gått både opp og ned. Så har man en attgrodd sti, arranger et stemne der, så er stien godt trakket etterpå :-)





Når dei kjem ut av skogen og opp på marka, så åpenbarer denne flotte utsikta seg. Mor berre måtte bort på enden og kikke utover. For en utsikt! Ser rett ut Sunnfjorden, og rundt en sving der ligger Stranda. Fjella bak i der er vel Ansokhornet 888moh og Jolgrøhornet 1253moh. Skal tru om du ser ferga som går ifra Gravaneset til Stranda, om du hadde en kikkert vel å merke.



Og der oppe har du sjølvaste garden, eller rettere sagt, dei to gårdane. Stokke vart delt i 2 gårder og har vært det siden 1701, og husene ligg nesten vegg i vegg som dagens tomannsboliger. Du har det røde, og det kvite, med navnene Utigarden og Innigrden. Altså gården inn mot fjorden, og gården ut mot fjorden, greitt navngitt egentlig.






Området rundt er nyslått og flott, gjordt fint og vakkert og velstelt til stemnet. Du kjenner lukten av nyslått gras som kiler i nasen. For en som mor som er oppvokst på en kugard sjøl, så er lukten av nyslått gras som lukt ifra barndommen.



Du må no være enig at garden ligger virkelig flott til? Som feriebolig er det berre nydelig, men som gardseier og det harde slitet er noe heilt annet. Men her i Oaldsbygda trur dei at alt startet som en stor gard, Oal. Deretter vart den delt i 3: Øvstegarden, Midtgard og Seljeflot. Stokke kom til over elva seinere. Deretter vart dei delt opp i 9 bruk. Tenk deg 9 bruk i denne dalen her med ingen flate marker av noe slag egentlig. Da var det snakk om å slå kvar et tust av graset. Og det lille samfunnet var delt med et stort elvegjel mellom seg, som både gav liv, men også tok. Og kor mange ganger dei bygde opp att brua over elva veit ingen, den vart ofte tatt av flommen i elva. Ikkje nok med det, men fonnefaren hang over dei, og den kom av og til og tok løer og hus. Bratte fjellsider og lier å hente dyra sine i, var heller ingen spøk. Men etter det mor har lest både av fakta og historier fortalt av dei som en gang bodde der, så var dei glade i plassen sin, og hadde et utrulig godt samhold. Samholdet er vel det som gjor det mulig å bo her. Ca 1910 bodde det  omtrent 70 personer her, tenk deg det!



For annledningen så har dei hengt opp tegninger som viser korleis det en gang såg ut her. Dette er av nausta og løene som lå nede i Stokkevika, der dei kom i land. Ser stien også. Legg merke til kor lite trær det er du, noe annet enn den tette skogen dei gikk opp i idag. Ser tydelig at kulturlandskapet gror att uten alle dyrene som beitet og folket som slo alt dei kom over.


Kjekt med en oversikt over naustene og løene. Mor kikket spesielt etter et stort naust, der en kar på Stokke viste seg å være en virkelig dyktig handelsmann. Han kjøpte både levende dyr som han slaktet sjøl når haøsten kom og lagde røkt mør blant anna. Kjøpte spekekjøtt, mør, ost, melk, smør osv og dreiv med handel. Langt dro han også, og tok med seg varer dei ikkje hadde tilgang til fra før, og penger. Han hadde naustet sitt fullt i varer, verdifulle varer, men låste det ikkje anna enn med en nabb. Trengte noen noe, så henta dei, skreiv opp å ei liste, og gjor opp seinere. Det er snakk om samhold og tillit. Den karen dro seinere til Hellesylt og dreiv forretninger, eine voksne sønnen på 22 år vart også med og tok over forretningen etter kvart. Mor fann naustet, det største bygget som er på tegningen, selvfølgelig.



Heng også en tegning over dei 2 gardene på Stokke som er hovedsetet for årets stemne, og du ser at dei lå tett i tett dei 2. Siste brukerene på Stokke var brødre og oppvokst på Utgarden, og begge to fekk 7 barn, faktisk likt fordelt på kjønn også, 2 guter og 5 jenter. Mot slutten av tiden det vart drevet gard her, så sleit dei med å få tenestefolk hit. Tidene forandra seg.





Det neste på veggen er en oversikt over det som har blitt gjordt av restaurering her i Oaldsbygda. Både løe, tilbygg, naust, røykestova, kvernhus. Har blitt lagt ned en masse arbeid og tid med å få ting på plass, sli at det kan stå for ettertiden.







Ute på tunet samler folk seg. Mor får utpekt en av dei som var med å stifte Storfjordens Venner, og en som har vært leder før. Engasjerte folk som har viet en masse av sin tid og arbeidskraft til å redde arven til folket.












Mor og MrJ speider utover fjorden, diskuterer gardene, plassen, og kor glade dei er for å være her. Ikkje kvart år man får denne muligheten, og grep den med begge armene.





Kva passer det bedre enn å sitte her, nedenfor gardene og spise litt? Dei selger rømmegrøt, pølse med brød og drikke til folk. Det er 2 forskjellige loddsalg også, med fine premier. Dei har sett på programmet, og ser at det egentlig ikkje har så lang tid før det starter, så heller ta sjansen på å få sett dei andre gardene seinere?






Idyllisk plass for en klassisk norsk rett, rømmegrøt. Logger av litt, for dette skal nytes til det fulle.













Litt artig å sitte der på gamle murer og sjå over til dei 3 gardene dei besøkte på andre siden av fjorden for 14 dager siden. Er litt vanskelig å sjå dei om du ikkje veit av dei, så nr 1 er Me-Åkerneset. Nr 2 er Litlesetra. Nr 3 er Ytste Åkerneset. Så da dei gikk, så startet dei nede i fjøra under nr 1, og gikk alle 3, for så rett ned i fjøra rett under Ytste Åkerneset og vart henta med båt der.



Men veit du kva, etter rømmegrøten var inntatt, så studerte dei programmet, og vart det tid etterpå for å sjå resten av gardene før båten skulle gå? Dei heiv seg rundt, satte sekkene sine på marka, og gikk for å finne en sti oppover. Dei ville virkelig få med seg gardene her, og langet avgårde.






Dei såg en del folk på en sti, og skjønte dei var på rett plass. Smal og litt bratt sti rett ned til elvegjølet, og ei bru.









Elva her er den som deler Oaldsbygda i 2 på en måte her nede, lengre oppe deler den seg i to og renner på kvar side av Øvstegarden.













Stien snirkler seg oppover i svinger, smal til tider, og slik var den i den tiden også. Stien var aldri noen kjerrevei, den har alltid vært en sti for folk og fe.











Du hører heile tiden elva mens du går, av og til ser du den, av og til bratt utenfor.













Føler egentlig at du gikk til tider på en slags rygg, og når ser på kartet så ser man at Midtgard ligger midt oppå en rygg med  gjuv på begge sider av seg. Da var her ikkje trær heller, og hadde du sluppet ut ungene dine for å ake på snøen med gjuv på begge sider? Trur ikkje det.






Av og til så får dei litt utsikt mellom trea, og ser faktisk ned til garden Seljeflot. Korleis komme seg dit tru, for mor såg ingen sti den veien der. Må man virkelig heilt opp til Midtgar for å finne sti ned? Er elva så vanskelig tru? Mor blir svett, ikkje av tanken, men av tempoet dei har oppover siden. I Vart varmt ute også, og det regner ikkje, kva flaks kan man få altså!











Når kom opp til markene til Midtgard, så var det et lite utbrudd på mor "Sjekk det flotte treet!!" og så la ho i vei rett bort. Det treet der stod og lyste opp, stort, rundt, grønt og alldeles vakkert. Og det er et seljetre også konstanterer mor når ho kjem bort. Å sjå et så stort seljetre er ikkje ofte man ser, trur faktisk det er det største og fineste mor har sett. No høres mor kanskje litt gal ut, men fører handa over barken for å kjenne på det. Den som kunne ha klatra i det treet der da... mor vart liten der borte, ser du det?





Apropos trær, det var ikkje så masse av det her før, da var det nedbeita og bart omtrent, hadde vært utrulig spennende å sett et bilde korleis det såg ut opp Oaldsbygda for 150 år siden. Når mor ser utenfor her no, så er det rett ned egentlig og var ikkje så mange  trær som no som stoppa deg om du havna utenfor. Og juletre måtte dei på Stokkegarden ro eit godt stykke til Røbergvika for å hogge furu, men et år var det så dårlig vær og stor fonnefare at dei ikkje kunne hente. Barna på Stokkegarden var knust, så en kar hogga en passelig osp, tok greiner fra dei to eineste grantrea som fantes der, borret hull i ospestammen, og vips så hadde dei et juletre. Og det var et av dei aller beste barndommsminna ifra ei som vokste opp på den garden. Mor sender sitt allergivennlige plastjuletre med ledlys  i kjellern en litt kjølig tanke.....






Mor hiver seg inn att på stien , og småjoger opp til Mormor. Dei skimter no kanten der garden ligger. Der er fleire folk i stien enda, noen på vei opp, men dei fleste på vei ned. Mor føler seg litt mot strømmen.





Der ser dei Midtgard! Kva er det på huset tru? Ser ut som et stilas? Har dei båret det heilt opp ifra sjøen tru, eller har dei brukt løypestreng? Får et stilas plass oppi det da? Alle gardene hadde etter kvart sin egen løypestreng, dratt med handemakt. Den her på Midtgard fekk vasskraft.




Løypestrengen står her enda, garantert vært til fantastisk god hjelp med alt som skulle opp dei 300 høgdemetrene garden her ligger på. Forestill deg å gå opp og ned med så store bører du klarer mange ganger for å få opp alt? Det blir virkelig en real trimtur som nok hadde knekt mang en voksen person idag.







Komt nesten opp også, og ser no ned til Stokke. Mor kjenner at ho har litt dårlig samvittighet for at dei raste avgårde for å sjå, sjølve stemnet begynner snart. Håpet er å i alle fall få med seg når eieren av garden skal fortelle, det er ofte utrulig interessant, og når dei skal fortelle om prosjekt dei har gjordt og skal gjere.










No står det kun att dette huset på Midtgard, men det var meste av tiden var det 2 bruk. Ei stund også 3 bruk, men før krigen vart 2 stållt sammen, og vart 2 igjen. Rart å tenke på at Midtgard allerede var nevnt på 1600-talet, denne fjerne plassen har en lang historie. Plassen ligg egentlig trygg til i forrhold til andre fjellgarder, men stien kunne være farlig nok. En gang før 1900 så skulle 2 menn opp til Midtgard, på en skavel gikk det galt, og begge to havna i elvegjuvet og omkom. Dessverre så omkom en gut ifra Øvstegard på samme måten noen få år seinere. Ingen spøk å bo her, det er sikkert.






MrJ på vei opp ei trapp ifra en svunnen tid. Kva som stod her tru? Et stovehus, låve, eller skulen? For Oaldsbygda hadde faktisk egen skule, den kom i 1924. Før det så var det omgangsskule og det var kvar sin gong å huse skulen på garden. For at alle barna skulle ha omtrent lik skuleveg i lengde, så vart skulen bygd i midten, altså på Midtgard. Den var i bruk til etter krigen, men da gikk antallet barn sterkt ned, og fraflytting hadde begynt også. Skulen hadde berre et klasserom, kjøkken, gang og loft. Det var uisolert, slik at dei første ungane som kom måtte fyre opp. På det meste så var det mellom 10-14 elever her, også elever ifra Åkerneset. Skulehuset vart også brukt som forsamlingshus, og basarene til Oaldsbygda var godt kjente etter kvart.





Idag er garden stille, kun folk som er på stemnet som er innom for å kikke, og så går dei igjen. Tenke seg til at stovene på gardane før skulehuset var samlingspunktet før. Andakter, julefester, skule osv var inne på stove til folk. Slikt skapte et veldig godt samhold, og der er fortelliner om maten dei hadde en julefest og stemninga, og dei samles alle ifra dei aller minste til dei eldste. Er dette samholdet som skapte bygda, og som gjor at dei klarte seg. Aleine hadde det vært tøft, men ilag var dei sterke.




Dei står og kikker opp til Øvstegard, og det er ikkje så langt dit opp. Dei teller minutter, ser på klokka, og snart begynner stemnet. Mormor sier at mor og MrJ skal berre gå, ho kan rusle sakte ned att. Nå nei du Mormor, veit at innerst inne så vil du også opp og sjå, så her blir ho dratt med videre opp.





Dei tar fatt på stien over marka og oppover. Mor kikker til fjorden, det er så utrulig fint! Er så nasjonalromantisk heile plassen og er som å gå rett in i ei historiebok. Det er sånne opplevelser som sitt att veldig lenge også. Gamle garder, fjorden med fjella, gamle gjerder, ateingarder, ruiner, smale stier og heile følelsen av å være her.




Opp marka går det, fremdeles grøn og ikke attgrodd, med slitne steingarder. Stien går opp i skogen der.








Inni skogen venta en ganske så våt sti, meir som et lite bekkefare faktisk. Trippe litt her, trippe litt der.








Markene nedefor får i alle fall nok vatn, det er sikkert, så ikkje så rart at det er grønt. Da var det verre på Stokke. Der kunne det være så tørt at dei grov 1,5km lang veite for å vatne markene. Det slipper der her.





Noe mor har inntrykk av når det gjelder Oaldsbygda, så er det elvefar over alt. Egentlig etter terrenget å bedømme så er det forventa, Oaldsbygda er en dal omitt av høge steile fjell, og alt vatnet skal no ned også.







Skal over nok ei elv, ei elv som kjem ifra Sætredalen der dei hadde fleire setrer.














Trengte ikkje store brua over her, og er greitt å gå.









Stien følger elva oppover, og mor tar seg i å undre på korleis det var å gå her under snøsmeltinga på våren? Må no da ha vært litt av en vannøring, og stien så nært? Og is som skal nedover under smeltina? Masse man lurer på mens man går her.











Her står også en liten perle av et kraftverk, det som var et 12kw vasskraftverk som Øvstegarden hadde. Dessverre så kom den rett før gardene vart nedlagt. Dette er rett i MrJ sin bane som driver med dette som jobb, og øynene omtrent skinner ved synet av kraftverket. Som han sier, unikt i sitt slag, og skulle så gjerne ha sett den restaurert!






Elva her skulle no gi god nok driv til kraftverket, og det vart garantert kjærkomment å få drive løypestrengen med strøm.






Og så endelig, Øvstegarden! Varme og svette alle 3 kjem dei opp. Og for et utsyn da! 400 moh ligg denne perla av en fjellgard, og det er skrevet så vidt at her oppe var med på starten av Oaldsbygda da den var garden Oal. Men kor gammel veit ingen, men så pass gammel at dyrefangsholene oppi dalen var verdt meir enn sjølve garden i arv, for fangst i steinalderen var meir verdt enn jordbruk. Oppi dalen så finner du utallige dyrefangstgroper av historisk verdi. Hjort og reinsdyr gav god mat, og veldig viktig matkilde. Fjorden hadde godt fiske.



Der er folk på garden, og er hyggelige også og kjem for å slå av en prat. Heilt ærlig, og ikkje noe vondt meint, men å få historie ifra dei som hører til her er av aller beste sort! Mor veit at no begynner dei åpningen av stemnet og dei burde springe ned att, men å få servert ifra dei som er her gjor at dei vart stående. Mor hadde lest seg litt opp  kvelden før, og kjente att fleire av både hendingane og årstallene, men fekk meir grundig og andre detaljer servert også. Du har det brune huset du såg når dei kom opp, det ligg tett inntil badestampen her. Der badestampen står, stod det som var stovehuset på gard nummer 3 her oppe. Så dei 3 stovehusa stod meget tett sammen.  Du skal få det på litt meir avstand slik at du ser kor tett.....




Sånn! Ser du no? Fint! Så i midten der stod et stovehus til. Du skulle virkelig ikkje misslike naboen din om du skulle bo og drive her, for samarbeid er virkelig nøkkelen til å kunne drive her.




Kom en kar til, han som hadde farfar sin herifra, og kunne en masse. Han kunne fortelle historia da den store fonna kom i 1907. Det var en meget snørik vinter, og fonna kom og tok 3 løehus og eit stovehus. Meste av dyrene omkom, men ingen menneske omkom, heldigvis. En kar vart sopt 50m av fonna, men kom uskadd ifra det, men stod att i berre skjorta. Et ektepar i nabogarden vart også tatt. Mannen kom seg ut av raset sjøl, omtrent uskadd, men det klarte ikkje kona. Ho var funnet meget medtatt, og tok ukesvis før ho var bra att. Dei flytta ifra Oaldsbygda etter dette. Dei to andre bruka derimot, vart bygd opp att. Og det var ingen lett jobb. Alt måtte kjøpes og fraktes ifra Ålesund, Liabygda osv. Endatil en flåte ifra Liabygda vart rodd inn, og Sunnylvsfjorden er lang! Så skulle alt bæres opp for handemakt. Løa vart bygd opp att først, det er tross alt dyrene som man levde av. Stokk for stokk vart båret opp dei 400 høgemetrene, bratt 1 kilometer opp. Murane var av gråstein, så stokk for stokk kom løa opp. Kan du tenke deg dei store stokkene som måtte til? Vi klarer knapt å fatte det. Brukeren dette handler om er Thomas, til det røde stovehuset til høgre i bildet, han som handla ifra Liabygda. Så vart materiale til stovehuset bestilt i Ålesund, frakta til bygda, og på nytt bære opp alt. Never måtte det på begge taka, og det vart bestilt i Hornindal. Ca 900kg til løa, og ca 720kg til stova! Dei sier at dei maktet 4 vender på en dag, og dei brukte 4 måneder og gikk kvar dag. nabogarden måtte også bygge ny løe og ny stove. Der vart det fortalt at hans farfar var den som gikk i 50 vender med gråstein kun for pipa! Mor er matt.... 50 vender, det betyr 10 mil, der 50 av dei mila var med meget tung bør, og bratt opp. Hadde noen gjordt det idag? Svaret er ganske enkelt : Nei.



Mor ser rundt seg for å forstå kvifor dei virkelig la ned så masse hardt arbeid for å kunne fortsette gardene sine her. Du har fint område her oppe, fine beitemarker og god jakt i området oppi her. Sjøl om garden ligg så høgt oppe, så var den grøderik slik, trass kalde år så kunne kornet fryse til før rakk å høste det. O til neste nabo som var Eidsdalen, så gikk dei over skaret der, ned til Oaldsvatnet, og ned til Eidsvatnet.



Mor ser så litt til høgre, og da ser ho retning Oaldsdalen/Sætredalen og du går videre til Gomsdalen og til Ørnesvingene i Geiranger. Begge veier er det langt å gå.
No har dei heldigvis sauer her oppe for å holde markene åpne og ikkje gror att. Dei fortalte at dei har slitt med jerv som dreiv å tok sauer, så et år hadde dei ikkje sau her. Fekk skote 2-3 jerv, og no er sauene tilbake. Blir trist om alt gror att.



Vakre Vestlandet med sine fjell og fjorder, har drevet mangt et menneske hardt, men her virker det som om folket har elsket bygda si og arbeidet sammen for å være her. Men så i 1946 begynte fraflyttinga, og da gikk det fort også. Dei som hadde både kai, postopneri, telefon og skulehus. Men når det vart så lite unger, så vart skulen lagt ned. Uten skule så blir folk ikkje. Samfunnet med sine krav gjor at her også vart det fraflytta som andre fjellgardene omkring her. Nye tider henta dei rett og slett inn. Siste bruker forlot Øvstegard i 1953.



MrJ vart stående å prate med etterkommer av eine garden om kraftverket han har så lyst til å restaurere, så Mormor og mor tok fatt på veien ned att. Dei ville egentlig ha med meir her oppe, men stemnet er godt i gang, og dei føler litt at dei har tatt den sunnmørske-halvtimen (et uttrykk for at Sunnmøringene sier et klokkeslett men det er ish en halvtime til og fra) og litt til.




Nede ved Midtgard igjen, og syns dei hører sang. Ups, kor langt har dei komt seg i programmet tru, og kva har dei gått glipp av? Her settes farten opp litt til.







Stien er alt annet en rett, noe som berre viser at det er bratt opp her. Ei enkelt heller å ha en sti her, såg at fleire plasser så raser der ut steiner.








På et blunk så er dei nede i elva igjen, og brua som tar dei opp att til Stokke. Rett ved brua står et kvernhus som dei har restaurert. Skal vise deg inni litt seinere, no må dei rekke stemnet!






Mormor kjem over brua, fornøgd med å få sett dei to gardene lengre oppe. Litt sånn trist at dei ikkje fekk vært ned til Seljeflot også.








Ser du elvegjølet oppover? Er ikkje berre berre å komme seg over her heller, trur nok der brua er absolutt er den beste plassen.











Det er tydelig at juni er her og cruisebåtsesongen er i full gang. Passerer fleire cruiseskip som dei aller fleste skal inn til Geiranger. Alle som skal til Geiranger må først passere Oaldsbygda. Mor kikker etter, det der er Hurtigruta faktisk, den også går fast rute inn dit.




Stemnet er i fullt gang, og dei 3 prøver å gå bort litt stille, litt skamfule også for å være så seine.








Men dei rakk en ting dei alle 3 gjerne ville ha med seg, og det er når grunneier av årets stemnegard skulle fortelle om Stokke og sin tilknytning til garden. Historia om korleis han havna her, kvifo, og andre historier om garden. Et meget jordnært og sjarmerende innleg som fekk mange til å trekke på smilebandet. Et hint, "talen" kladdet i stikkord på en handleliste ifra Rema :-D Dessverre så var der en masse historie i innleiinga også, den gikk dei glipp av, da var dei oppe på Øvstegard.




Det er faktisk en heil masse med folk her, kor mange hundre aner mor dessverre ingenting om, men det er folk over alt. At du ser en masse gult og blått på folk, er at dei solgte stemne teskjorter, enten blå eller gule. Og joda, gjengen har kjøpt kvar si dei også.


Skal sjå om får med litt fleire av folka? Bedre sånn? Ikkje så enkelt når det er mange over alt, og ikkje har drone for å få oversikta. Men en kar hadde drone for Storfjordens venner, det bildet har mor. Skal sjå no.... kor har mor det bildet?


Vart litt roting her, men fann det og fekk lagt det inn. Og mor har spurt om tillatelse til å bruke det, ville berre at du skulle få sjå området på en bedre måte enn mor klarer. Det er en virkelig flott plass å ha et Storfjordstemne på, uten tvil! Det har vært stemne i Oaldsbygda før, på Sejeflot i 1982 og 1996. Må berre forklare deg litt om dei stemna her, for dei var egentlig årsmøte og åpent publikumsarrangement. Men det var så stor interresse for årsmøta at dei fekk ikkje drøfta det dei skulle, så dermed vart det reint stemne ifra 1981. Må tilføye at Storfjordens venner vart stifta i 1975 også, og i årenes løp har det da blitt en heil mange flotte stemner på dei mest utrulige plassene. Det har vært publikumsrekord på 1600 personer! Tenk deg så masse folk! Også på Knivsflå med sine utfordringer å komme seg opp trakk 1200 personer. Er faktisk stemna der man må ha båt for å komme seg til som trekker mest. Plasser der folk kan komme seg dit sjøl med bil, blir ikkje så besøkt. Samtidig så er stemna en viktig del av Storfjordens venner. Det er der dei får formidla kva dei driver med, får gi folk et innblikk i historien til den garden dei er på, og en viktig ting er at grunneier sjøl forteller om garden, ikkje intervju. Da blir det som en samtale med flket som er der. Også er stemna med på at folk som er ifra den plassen møtes, også etterkommere kjem gjerne, og får sett garden, høre historien, møte andre som er der ifra osv. Riksantikvaren også har vært på stemne, fylkesmenn, departemenstråd og leder for Norsk kulturminnefond og Norsk kulturarv har vært med. Storfjordens venner har et godt rennome innen restaurering, kulturarv, og har sjølvaste Dronning Sonja som Æresmedlem siden 2002. Dronniga har rost Storfjordens venner for deres arbeid mang en gang, og ei bok, Klangbunn, som ho var med på å lage til åpninga av Nors Fjordsenter i 2002 har ho gitt overskuddet til Storfjordens venner. Faktisk så har dronninga overnatta på fleire av fjellgardene som Storfjordens venner har restaurert, og markeringa av 25 år bryllupsdag var dei opp med kngelige gjester på Skageflå i Geiranger. Skageflå var vel Storfjordens venner første oppgave. Unskyld, no er mor langt ute her. Skal hente seg inn att, er tross alt på stemnet og får med seg en masse. Heilt sant!





Mor har dratt med seg sitteunderlaget sitt bak til en hyggelig kar som var den som stifta heile sulamitten. Dei prata om gardene, viktig det er med stemne, historie og om diverse. Mor må sei at ho er litt interressert i kva som fekk han til å starte dette her, og kor gammel han faktisk var da, for det er noen år siden det vart stiftet. Og kor mange i en alder av 25-27 vier så masse av sin tid, krefter og arbeidskraft til noe man ikkje eier sjøl, altså alle fjellgardene, kvernhusa, løene osv. Uten dei engasjerte sjelene så hadde over 30 fjellgarder og andre garder her på Sunnmøre fallt sammen for lengst, og en arv hadde gått tapt. Og på stemnet vart 2 stykker hedra for arbeidet sitt. Dei har stilt opp, bidratt når det har trensgt, skaffet til veie materiale, og brukt en masse av sin fritid for å hjelpe til. Dei fortjener rosen, uten tvil.





Nytt prosjekt er at det skal i Geiranger sentrum settes opp 3 statuer av en kunstner for å hedre forfedrene våre, o der skal det formidles historie om fjellgardene og folket. Et prosjekt som har tatt tid og penger å få til, og som skal startes på snarest. Det heiter Strandsitjarmonumentet og skal bli interressant å sjå når det er ferdig. Dei 3 statuene tar 1 år kvar å lage, og er dei som er tegna på plansjene der. Typiske hardt arbeidende folk som bygde landet.




Vart både sang, taler, utdelig av priser og meir dette stemnet. Ein dyktig taler kom og fortalte om prosjekter som skal gjeres osv, slags årsmelding kan man kalle det? En kar mor syns er meget flink, og har visst vært leier en gang. Kjekt å høre kva planer dei har framover, og vart glad da han fortalte at løa på Litlesetra skulle restaureres. Kjælighetsgarden som dei var på forrige gang. Gut syns at det var veldig kjekt å utforske inni den løa i alle fall. Dei ligg ikkje på latsiden Storfjordens venner, det er sikkert.









Mor ligger heller ikkje på latsiden om det er noe ho har veldig lyst til, og ho syns det er utrulig dumt å ikkje være innom Seljeflot når dei først er her, og så nært. Så ho tok seg en runde, og spurte seg om. Ho vart henvist til en kar som forklarte kor stien var, og dermed så hysjet mor både Mormor og MrJ avgårde. Det skulle dei rekke før båten gikk! Karen mor pratet med, viste seg etter kvart å være han med familie som var på Seljeflot! Må no ha flaks av og til også. Beklager, glemte å forklare her, stien ned til Seljeflot er samme stien som du startet på til Midtgard, ned i elvegjølet og den brua over elva.



Når du passerer brua og kjem til kvernhuset så ser du stien du gikk opp til Midtgard, men du skal ta til høgre der. Stien er litt vanskelig å sjå, men er der. På bildet ser du stien opp til Midtgard, og dei tar til høgre rett ved kvernhuset og bortover.






Går et lite stykke på meget smal sti, og etter innstrukser skal dei over ei lita elv og skulle være enkelt å komme seg over. Siden på elva er bratt, så du kniper tærne fast inni skoen når du går. Så er det å finne en egnet plass å krysse, fritt valg.









Omtrent her gikk fint, så skulle stien være lett å finne på den andre siden.












Det var den også! Går fort unna med gjengen, i alle fall på Mormor! Ho hadde tatt på seg chainsen broddene, og gled ikkje lengre i det måbratte og glatte terrenget.






Litt små steinras i stien, men hadde ikkje forventa annet heller i terrenget her.








Nok en gang varme, for her stresses det, så ser dei taket på huset på Seljeflot. Det ligger litt lavere enn Stokke, ca 90 moh. Det står en masse om Øvstegarden, Stokke og Midtgard i bøkene, men det er egentlig lite å finne om Seljeflot  forhold til dei andre, anna enn en del intervju av dei som budde der siste tiden vel å merke. Kor gammel garden her er, aner mor ikkje, og kom no før Stokke.








Ikkje noe flate marker her heller, det er sant og visst. Visst du ser på det nyere bygget MrJ står ved til venstre her, så er det en del av beredskapen til Åkernesrenna som er på motsatt side. Som MrJ sa: "Det er en grunn til at det er så god 4G dekning her..."  Når Åkernesrenna raser ut, så slår det rett mot Oladsbygda, og det blir kort prosess for heile denne plassen her.



Bygget ser egentlig veldig velholdt ut, og er så utrulig kjekt å sjå at det er i bruk enda. Her har det vært Storfjord stemne 2 ganger, og siden her var full i folk. Var det 800 stykker eine gangen tru? Men en ting er sikkert med Seljeflot, hovedstien opp Oladsbygda gikk forbi garden her, og dermed var dette knutepunktet for en masse av kommunikasjonen med omverden. Det kom kai her i 1932 med kommunal støtte, og da slapp dei å ro ut til rutebåten når den kom med varer, post, eller dei skulle en plass for å handle.  Dei solgte også varene sine på postordre, og da veldig kjekt at rutebåten kom til kaia for å hente.
Å ja, Oladsbygda hadde eget postopneri, det endte her mot slutten, men det lå i starten på Stokke hos Innigarden. Det kom vel i 1897, og da hadde dei eget stempel også. Det var slett ikkje berre berre å sende eller motta post før, om så et enkelt brev skulle sendes, så måtte det roes ut til rutebåen, og det gikk på omgang på gardene, 1 uke kvar.




Mor lukter sauebæsj, og ser at det viser spor etter sau her som har trakket nært gjerdet. Trangt tun, men det er åpent på sin måte.







Ser markene bortover siden, og dei slo heilt opp til markene til Midtgard. Ingen liten jobb, og det vart tromma inn til dugnad. Til og med folk ifra Åkerneset kom og hjalp til med ljå, og så var det omvent å hjelpe andre når dei trengte det.






Mor gikk utpå kanten for å kikke ned til elva. Bratt ned her også, så gjaldt vel å passe ungene. Har lest i ei av bøkene at dei skremte ungene på Midtgard med ei historie om at Elva-pe kom å tok dei om dei gikk ut på stupet. Måtte til for å holde dei unna. Likevel så fallt en 10 åring uti fordi dei skulle finne godt emne til seljeføytene sine.









Litt trist på en måte også å stå her og vite at siste fastbuande var her. Dei flytta 14 dager etter siste bruker på Øvstegard. Da var alt av kommunikasjon samla her. Men kva skal dei med postopneri når ingen er der for å ta i mot post, ingen som skal sende? Telefon hadde dei også her, faktisk. Det kom via en kjempedugnad og en telefonstasjon kom i 1930. Båten ifra Televerket kom med 96 telefonstolper innsatt med tjære. Det er mange stolper, og tunge! Stolpe for stolpe vart dei dratt opp fjellsida, heilt opp til 1400 høgdemeter. Deretter måtte dei bære 1 tonn med telefonlinje samme veien. Og så en honnør til Eidsdalingane, for at Oaldsbygdingane skulle få forbindelse, så bar eidsdalingane telefonstolper og telefonlinje opp ifra si side, et realt slit det også. Berre for at naboene skulle få telefon. Det gagnet også dei på Åkerneset, for dei heller hadde ikkje telefon, men ga signal til Oaldsbygda med flagg eller bål for å gi et hint dei trengte å ringe og kom rodde over.  Men når det vart fraflytta her, så hente televerket alt utstyret, bygda var herved øde, og det var i 1953.





No er det som fritidsboliger alt sammen, og noe turistene ifra utallige cruiseskip peker på og undres over at det en gang har bodd folk der, uten veiforbindelse i fleire hundre år. Lite veit dei om alt slitet som foregikk her, samholdet og gleden folk hadde. Om gardene skiftet eiere, så var alle velkomne her og tatt inn i fellesskapet. Mor trur at det ho kjem til å huske best ifra Oladsbygda om folket, så er det samholdet.








Det er ikkje berre for å krysse av "vært her" og kan sei at har besøk garden at mor ville hit, men det er å kunne sjå sjøl, føle plassen, og få den historiske følelsen. Og når du har vært en plass sjøl, og så lest en del om plassen, så sitter det bedre, for du har en knagg å henge det på, og en grunn til å lese om det. Historie og følelse for historie læres best av å oppleves, og for at historie ikkje berre skal forbli i ei bok, så må man oppsøke. Mor har funnet en glede ved å oppsøke plasser, lese seg litt opp først, lære litt meir, og dermed når ho er der så sitter det bedre, for det gir mening om du skjønner. Så mor sitt spørsmål til deg er da, har du vært på ei nedlagt seter noen gang og faktisk leita opp i ei bok og funnet ut kor lenge den setra har eksistert, når den vart nedlagt, og kva dyr som gikk der? Ofte kan du finne utrulige historier om hendelser og om folk.



No har dei vært her en stund, og rekner med at tunet på Stokke omtrent er tom for folk, og oppryddinga er i gang. Dei må rekke båten også, ikkje berre å stå landfast her, og gjenta noen av dei store bragdene der folk har tatt seg over fjellet i all slags vær og gått milevis for å komme fram, har ikkej dei tenkt å gjere.





Dei lurer litt på diverse far og oppmurte ganger ved kvernhuset. Dei fann også fleire møllesteiner både på bakken, og brukt som trapp til kvernhuset. Kor mange kvernhus som har stått her, aner dei lite om, men dei såg vel 4 steiner, og den eine står inni det restaurerte kvernhuset.












Attgrodd møllestein, gjordt sitt her i livet egentlig.








Rekk å vise deg inni, slik du får sjå korleis det ser ut her. Fullstendig restaurert og slik det skal være. Mangler berre å lede vatn i renna til kvernhuset.














To meget fornøgde som har fått med seg alle gardene, historie og fått opplett på en ellers grå start på dagen. Kunne ikkje bedt om meir denne dagen, bortsett fra skulle ønske dei fekk med seg innleiinga på stemnet og det som vart fortalt da. Håper mor har lest seg gjennom det som vart fortalt.












Og dei tenkte riktig, tunet på Stokke er omtrent tomt for folk, mange har allerede tatt en båt og blitt skyssa tilbake. Opprydninga er i full gang også.







Og han som var dagens vert, takka pent for seg på trappa si til dei siste på tunet. Tusen takk for at du tok imot heile sulamitten og åpnet både gard, heim og dine tanker om Stokkegarden.











Dei traff på guiden som skal ha turen til Horvadraget, og vart stående å prate med han ei stund. Det blir en ganske så intim tur, med en guide mor og Mormor virkelig fekk sansen for. En livlig kar med glimt i øyet, masse lærdom, og som skal bli utrulig kjekt å lære av. Gleder seg virkelig til neste tur om 1 uke faktisk! :-D Så var det ned stien, nesten uten folk denne gangen, og litt mindre glatt.







Ser du, litt mindre mose? Hjelp å ha stemne når stier gror att :-P














Røde kors står enda og blir der til siste person har forlatt plassen. Heldigvis kunne dei melde om ingen skadde eller noe, vært et rolig stemne. En ting er sikkert når mor ser på Mormor der ho stødig raser ned stien, til Horvadraget skal mor også ha med seg broddene sine. Vart anbefalt å ta med hansker også pga brennenesler.












Når dei var vel oppi båten, så var det en som fortalte at mor hadde en blindpassasjer, igjen. Lille søte, kva skal du bli tru? Folkene trudde mor kom til å hive den overbord, men da dør den jo. Så den vart studert, og lagt trygt slik at den skal få bli med til Hellesylt, for no kan ikkje mor gå iland med den. Er ikkje den sin skuld at den havnet her, og den trengte nok ikkje å flytte herifra pga den nye tiden etter krigen og samfunnet si utvikling. Den aner lite om at plassen den er født på var folkerik en gang.







Så en båttur på ganske rolig fjord får den være med, flytte ifra en øde bygd, men fremdeles med liv i form av fritidsboliger og folk som ivaretar plassen og bygningene.





Siste blikk til Oladsbygda, og sender en takknemmelig tanke til Storfjordens venner som arrangerte stemnet og gjor det mulig for mange å komme hit og oppleve og lære. Har vært utrulig kjekt på alle måter. Mor og Mormor leker med tanken på å stille som dugnadsgjeng til neste års stemne, kor det no skal avholdes. Klaffer det med gut, så hadde mor nok ikkje hatt noe imot å jobbe dagen før som hjelp, ei heller å stille opp under stemnet. Dette her er noe som burde oppleves!
Og sånn for sikkerhets skyld, har prøvd etter beste evne å sette sammen hendinger, steder og årstall så godt mor kan med notater, 4 bøker osv, og håper at ting er så korrekt som mulig. Om noen ser en feil, så tar mor gladelig imot rettelser :-)

Storfjordens venner, nok en gang, tusen takk for meg, gleder meg stort til neste eventyr og lærdom

Geirangerfjorden har mange fjellgarder man ikkje skulle tru at noen med vetet i behold skulle bo og ha gard, enda mindre tørre å ha barn. Steinrasfare, snørasfare, farlig vei opp og ned til fjorden, bratt fjellside osv. Har du hørt om Horvadraget? Eller Megardsplassen? Horvadraget skal ha den farligste plassen å bo langs heile fjorden, og en plass man hørte steinsprang om ikkje kvar dag, men fleire ganger i uka. Stein som kom gjennom hustaket vart bøtt, og man fortsate livet. Men da et steinras i 1900 knuste snart den halvdelen av huset som ikkje lå innunder hammaren, da vart det nok, og dei motvillig måtte flytte. Megardsplassen lå litt bort og opp ifra Horvadraget, og da Horvadraget vart forlatt , så dro dei også. Rasutsatt gard klarte seg ikkje aleine i dei forholda. Og samme året Megardsplassen flytta, så kom ei snøfonn og sveipte alt avsted utenfor stupet på 300m, og det var en plass fonn ikkje hadde gått før. Der er en masse meir historie, og tufter, dødsfall, hardt liv, steinsprang, seter som var et utrulig slit å komme til osv, og dit skulle dei no, et lag ifra Storfjordens Venner på 22 stk i rib. Dette er en tur mor prøvde 2 ganger på tur med Storfjordens venner, men vart avlyst pga vått føre (å gå opp i våt sti var uaktuelt) og prøvde på egenhand å få ordna transport eller noe. Så en etterlangta tur skal mor love deg. Bli med! Skal love deg at tross gardene har vært øde i 100 år, så gir dei deg et inntrykk av et liv man ikkje kan fatte.


Det vart en lang tur med 2 ferger, over fjellet osv for å komme seg til startpunktet Geiranger. Ved ribbåtene skal dei få på seg vester, sjekke inn på turlista, og så skal det ut fjorden. Det som dagen før var regn, viser seg no å lette opp og faktisk få sol! 2 ganger før har mor, Mormor og MrJ vært påmeldte, men turen blitt avlyst pga været. Dit opp går man ikkje når det er vått. Sola har siden igår kveld og på morgen no fått tørka opp litt, og det er gledelig å sjå fjorden så fin og vite at ENDELIG skal dei opp på Horvadraget! :-D





Fordelt på 2 ribbåter, og det er ribbåtene til Geiranger Fjordsafari. Det er så pass varmt ute at vester er nok, folket er tross alt kledd for fjelltur. Noen er meir spente enn ande, ikkje alle som føler seg like trygge på vatnet. Men dei fleste berre gleder seg en masse!













Farvel Geiranger, sees om noen timer. Heilt greitt å forlate sentrum no, Nibberittet pågår, og det er biler, sykler, folk, busser, turister osv over alt.







Ikkje har det komt et eineste cruiseskip enda, og det er deilig å være på fjorden.









Ørnesvingene ved siden av mor, der dei kom ned for litt siden. Å ja, om du skal ta rib og har langt hår, husk hårstrikk! Skal love deg at det blir fart, og en gedigen floke om du ikkje har strikk eller en god lue.













Turistferga nærmer seg De 7 søstre, og det er dit gjengen skal. Skal starte rett etter passert fossene,  faktisk ved foten av dei.







Når mor ser til venstre, så ser ho akkurat fjellgarden Skageflå oppå fjellhylla der. Den garden der var mor og MrJ opp til ifjor sommer og gikk til Homlong via Homlongsetra. Og det er Skageflå som er grunnen til mor fekk øynene opp for Storfjordens venner og arbeidet dei gjer, og dermed meldte seg inn. Og Skageflå er også en av den største grunnen til at Storfjordens venner vart stifta i 1975.





Der har du dei berømte fossane, og ser du heilt oppe ved fossane en gard? På bildet så ser det ut som en kvit prikk blandt det grønne, det er fjellgarden Knivsflå. Den er neste på ønskelista. Uansett, visste du at når folket på Horvadraget skulle opp med krøtterne sine på den øvste setra, så måtte dei få ku for ku ned til fjorden, ro dei hit til Knivsflå, få dei opp til fjellgarden, forbi setra overfor, og enda lengre opp? Fatter det ikkje, og alt det arbeidet og farlige veien kun for å få dei på sommerbeite....











På motsatt side så ser man fossen Friaren. Når turistene passerer fossen her og De 7 søstre, så får dei servert et "sagn" og Frieren som fridde til søstrene, vart avvist og slo seg på flaska? Derfor flaskeformasjonen i fossen. Egentlig er det turist tull, for De 7 søstre heter egentlig Knivsflåfossane, og Friaren heter egentlig Skageflåfossen? Det irriterer mor en masse at dei har endra navn på fossane kun for å tekke turistene. Men det er kvar sin meining om det, og det respekterer mor.










De 7 søstre er faktisk et flott syn, og skjønner godt at turistene gisper og knipser i vei. Kor mange elver som renner kjem litt an på kor masse vatn det er, i tørketider så ser du ikkje 7.












Ingen kai her, kun fjøra, og båten kjører godt inntil land. Alle hopper i land, og legger vestene inne på land til dei ska hentes i 17 tiden.







Er slett ikkje ofte man er så nært dei kjente fossene, og det føles litt rart å komme så tett innpå, kjenner drivet også. Er ikkje anbefalt å komme for nært innpå, steinsprang skjer her ifra tid til annen, så er ikkje tryggeste plassen du kan beundre en foss.











Båt nummer to har også fått levert resten av turgjengen. Alle har fått beskjed om heildekkende klær, for er en god del brennenesler her, og du kjem garantert til å få piska både føtter og bakende om du ikkje har lang bukse på deg. Flått også er her. Fekk anbefalt å ta med hansker, slik at du kan feie til sides brennenesler. Akkurat heildekkende bukse og hansker er det beste rådet for å gå her, det kan mor trygt love deg.




Mor kikker til Skageflå, den ligger på hylla der, og tenker på at du skal opp siden som ser omtrent umulig ut, og skal enda lengre opp og over om du skal videre. Ikkje rart turistene blir fascinerte over fjellgardene her inne, det er faktisk mor også, derfor ho er her.






Guiden har gått her fleire ganger, og gir klare inn strukser om alvoret med steinsprangene her, med en liten snert av humor i alvoret. Steinsprang forekjem ofte, og alle fekk beskjed om å rope "Stein" om det kom, så hive seg flatt ned på bakken med hodet vendt oppover fjellsiden. Ikkje prøve å komme bak et tre eller en stein, det kan ende med at du får det over deg, og det er enda meir fatalt. Legg deg flatt, med hodet oppover, ansiktet ned,  hendene bakpå hodet, og håpe på det beste. Og en beskjed til, det er orm der.










Vegetasjonen er veldg høg her, ingen sti vises, så guiden går på det han husker. Stien skal gå rett oppunder fjellet.












Tru det eller ei, men det er faktisk ikkje heilt enkelt å gå her. Vegetasjonen gjer at du ikkje ser underlaget, og det er bratt, steinete, løst og ulendt. Med bratt meiner mor ikkje bratt oppover, men hellinga på stien er bratt. Lett å trakke feil. Guiden først, mor rett bak han, eller prøver å være rett bak omtrent.






Mormor kjem rett bak mor, så følger alle på. Blir litt lettere å gå for dei bakerst når alt er trakket ned.










Han fann stien når kom gjennom det verste.









Stien går ifra foten av fossene, så skrått opp utover fjorden. Horvadraget ligg på ca 250 høgdemeter, så dei skal opp ifra 0-250 høgdemeter i litt vanskelig terreng.








Steinurer hører selvsagt med, og det er rart når steiner løsner og triller nedover siden, og du hører at det tar en stund før dei stopper.









Tett skog har det blitt etter kvart. Var ikkje slik før, tvert imot, skogen veks til utrulig fort etter det vart forlatt her for 100 år siden.

















Av og til får man et glimt av den ruvende fjellsiden over seg, og ser at det henger ut kanter både her og der, og steiner kan falle når som helst. Og dette gikk dei med stadig, kvar søndag til kirke, for å fiske, med dyrene sine osv. Her lærte dei fort å kjenne tegnene ifra naturen og området.










Det er nesten umulig å sjå stien no, og guiden sier at han roter seg litt vekk omtrent kvar gong han går her. Stien er i stadig forandring etter som stein, snø og smeltevatn endrer den.








Da er vel dette steinfar nummer to? Ser slik ut. Guiden gikk som sagt lengre nede, men dei aller fleste gikk oppe.







Mor kikker oppover, det renner vatn litt her og der i fjellsiden, og det er nok en av grunnene til at det er så grøderikt her. Er ikkje samlet i berre store elver, men er mange bekker små.















De 7 søstre da, men dei er der borte. Her over er det meir bekker som gjelder, sprer vatnet meir.









Mor skjønner godt at Geirangerfjorden har fascinert mange. Du har fjorden med dei ruvende fjella, fjellgardene som man ikkje fatter korleis man kom seg opp til, grøderikt, og dei store elvene og fossene. Er nok ikkje så mange som går i fjellsidene her no som før. Før så var det en masse mindre trær, og man såg gardene, no gror det sånn att, at du knapt ser gardene uten at du veit kor du skal kikke. Noen ser du, men fleire begynner å forsvinne i vegetasjonen. Slik som stiene forsvinner også.










Men kjem du no etter gjengen her, så finner du stien lett! Når 22 stykker går opp og ned samme dag, så blir stien tydligere også.






Blir en del snirkling mellom og over trær. None trær faller jo ned, og når stien ikkje blir rydda, så blir det sånn. Mor har tursaga i sekken, men skulle dei ha rydda sti, så hadde dei ikkje komt seg opp og ned denne dagen her.
 No vart det meir knekking av kvister for at dei bak seg skulle få komme lettere fram.





Såg aldri noe annet levende vesen enn gjengen her, men bevis på at her er andre dyr, det såg mor fleire plasser.








Guiden stoppet og pekte kjapt på et stort tre, og mor skjønte fort kva han meinte da han sa "Ta bilde av ugla" og så gikk han videre. Ser lett at det der er en ugle, ikkje sant? En enøyd en i så fall, sover sikkert med det andre.












Guiden hadde fortalt i starten kva dei skulle innom og sjå iløpet av turen, og da blant annet en heller, Da dei kom hit, så trudde mor at dette var helleren, men nei. Hellerene var spesielt viktige for både folk og fe, dedi ga viktig ly og lagerplass.





Der er den! Helleren mor har sett bilde av i bøkene :-) Den er virkelig stor også. Her blir det da en matpause for gjengen, og den rommer alle sammen også.








Du går rett forbi den i stien, og mor fann seg en fin plass og ropte på Mormor i det ho passerte.













Som sagt, alle fekk plass inni helleren, og det er høgt oppunder taket også. Her er mura opp avdelinger inni den. Helleren e trygg for steinras, så her kunne dei kvile seg i råsa. Ofte brukte dei hellerene til å lagre ved, hesjestaurer, geitefjøs, ly for vær og vind, og alt annet som trengtes å lagres og ikkje kunne bli tatt av enten steinras eller snøfonn.





Før så du denne helleren ifra sjøen, no veks skogen inn i den, nesten som en vegg. Naturen gir, og den tar tilbake når du forlet den. Fremdeles så er her god plass inni, men en dag så er vel den også attgrodd. Helleren hadde et navn, syns guiden kalte den et eller annet, men noterte seg ikkje navnet. Trudde faktisk navnet stod i en av bøkene til mor, men nei.












Veldig flott oppmurt her, og dei har lagt ned en del arbeid i å få den fin og trygg. Helleren må ha vært od å ha når dei skulle frakte kyrne sine høgt opp til Horvadragsetra, stoppe her om dei følte seg utrygge i stien. Horvadrasetra ja, den er et kapittel for seg sjøl, orker du litt historie? Mor syns den er litt "slitsom" berre å tenke på. For, jo geitene og folket kunne klare å komme seg ifra heimsetra og opp forbi et stupbratt svaberg, dei satte inn bolter og mura vei slik at folk og geiter kunne klarte der, men ikkje kyr. Så for å få krøttene opp til Horvadragssetra oppi Horvadragsdalen, så måtte dei legeg ut på en strabasiøs tur. Ifra garden, ned denne stien her til fjorden, ro dei over til Knivsflå, gå med flokken til Knivsflå på den sjøveien, derifra og opp til Øvstesetra bruker man 2,5t om man går ledig men no med krøtter på slep. Så derifra til Ytsedalen, over Horvadragriset, før ned til Horvadragsdalen. For å være heilt ærlig, akkurat det er en tur mor måtte brukt heile dagen på å gå, og skulle mor hatt med så masse som berre ei ku på den turen, så hadde mor gitt seg berre ved tanken. Skjønner derfor meget godt at dei slutta å frakte krøtterne dit ei stund før dei la ned garden.






Tilbake i helleren, for der mor satt, der var det en meget stor plante, meget stor en også. Ikkje fått blomst enda, og vanskelig å sei kva slag plante det er. Noen overhode som vet? Hadde vært kjekt med et navn på den. Høgde er vel rundt 150cm tenker mor.















Mormor var smart og stoppet utav rekka i starten og hadde på seg chainsenbroddene sine. No gjor mor det samme. Ikkje at det er sleipt å gå, men det er sånn helling at det er greitt å få et godt tak, og når du trakker på en masse vegetasjon, så får du bedre grep.










Så bar det avsted videre til Horvadrag. No er dei på stien, som var merket en gang. Skulle hatt en sprayboks og merket på vei ned att, slik at neste som ønsket hit en tur kunne finne lettere fram. Stier som ikkje blir brukt, forsvinner.








Er temmelig attgrodd, uten tvil, og er litt vanskelig å forestille seg området med 1/4 av vegetasjonen. Mor har sett gamle bilder ifra gardene og fjellsidene, er ikkje til å kjenne att! Nakent fjell over alt, litt skog, og grøne flekker som vart enten beita eller slått. Dette her er en jungel i forhold.











Denne lille søte her lyste opp i jungelen, myske trur mor det er. Den er som et teppe i skogbunnen, et fint teppe faktisk, der den lille søte og krittkvite blomsten lyser opp.









Steinjungel også, i alle fall i bunndekket. Uten trær her, så lå den nok enda mindre stille, og den ligger ikkje stille heilt no når man går heller.







Så dagens beste sti et stykke, måtte forevige dette her, vise deg at her er fint å gå også. Det blir som en liten pause i det litt utfordrende.









Så kom man til noen murer, ruiner av noe. En her, to der, en til der. Kva er dette her tru? En annen plass som har vært gard? Ruiner etter sommerfjøs, uteløe? Mor er spent på kva guiden skal fortelle no.




Mor måtte spørre en i turlaget kor dei var no?Han svarte Horvadraget. Mor kikka sikkert spørrende ut, Horvadraget dette her, og mor liksom "Hæ?" Veit ikkje kvifor, kanskje mor hadde et annet bilde i hodet enn dette her. For ho hadde ett bilder på avstand mot fjellsiden der garden lå, og bilde i ei bok, dette her stemte liksom ikkje.





Men dette her er da Horvadraget, og målet dei har hatt i 1 år no om å komme seg til, er dette her. Litt rart enda syns mor, ikkje slik ho venta seg det. Attgrodd og ser ikkje så bratt ut som ho hadde fått inntrykk av ifra bilder og bøker.








For der borte ser du trappa, trappa opp til huset, rett framfor folket. Bratt her skjønner du, så måtte ei stor trapp til for å komme deg opp. Skal vise deg bildet ifra boka mor har lest i før dei dro, så kanskje du skjønner  mor.





Slik såg det ut en gang, med fossen De 7 søstre i bakgrunn. Bildet er ifra boka Gardane langs Storfjorden av Harald Kjølås, og her ser du at her er omtrent ikkje skog, og du har fritt syn heilt til fossen. Dette er en del av huset, og løa. Bildet viser et meget luftig utsyn, noe heilt annet enn det gjengen her får inntrykk av med skog over alt. Når man ser det som dette her, da skjønner man at det var bratt og farlig å bo her. Skogen skjuler rett og slett brattheten, og det føles ikkje så ille når er her. Virkeligheten var noe helt annet for dei som bodde her enn det man opplever idag.







No er det kun ruiner att, og trær, og du har begrenset utsikt.

















En gang så var det knapt trær ved huset, no ser du knapt huset. Dette er ikkje huset som stod her i 1900 da steineraset tok halve huset. Orginal huset vart plukka ned og solgt rett etter Sølfest med familien flytta ifra garden i mai 1900. Det vart satt opp på Grande, for så noen år seinere vart plukka ned att, merka, modernisert litt etter den dagens standard, og satt opp att i 1907-08. Der det står den dag idag bak Union hotellet i Geiranger, grensa til geo-parken. Hustømmer var både dyrt og mangelvaren på den tiden, og gjenbruk var heilt vanlig. Dette huset er vart satt opp som slåttehus for dei som tok over slåtten av markene, blant annet folket på Ljøen og Matvika.









Huset mangler skikkelig dør, så var litt kroting for å få den opp. Gulvplankene gynger når du trakker på dei, så mor sikter seg inn på bjelkene. Aner ikkje kva gulvet tåler når man blir så mange her inne.













Bordet står att, vaskefat, sko på veggen osv. Som en liten bit levende historie. Mor fekk en sånn følelse som ho hadde i Russehola på Sandane, der stod att ramma på sengene, bordet, og en sko, som om dei hadde glemt att noe.





Kven sitt alt er, er usikkert. Guiden forteller at han har overnattet her. Mor lurer på korleis det hadde vært, sovet i huset her? Hadde sikkert vært en meget rar følelse. Men skulle man ligge på Horvadraget noen gang, så er bakerst i huset den tryggeste plassen for steinras. En gang da faren i huset skulle ha hjelp av sønnen sin Sølfest, 8-10år gammel, så stod guten opp ifra senga og vart med ut, trøtt. Ikkje lenge etterpå så kom en stein tvers gjennom taket, knuste halve senga hans, og ut gulv og vegg, så rett på fjorden. Huset vart reparert, fekk ny seng, og livet fortsatte. Og Sølfest vart siste bruker av Horvadraget, tross hendelsene.





Mor satte seg på benken, 2 andre karer også. Rart å sitte der og holde i ting som en gang vart brukt her. Kan være etter dei som slo markene når folk flytta herifra, for da slo Matvika o Ljøen her. Det er eieren av Matvika som eier her no. Siste brukerene, altså Sølfest med familie,  som dreiv her flytta til Ramstaddalen i Sykkylven.











Sitte her med en kaffikopp, høre steinene løsne oppi fjellsiden, og håpe den ikkje kom denne veien måtte vært en del av kvardagen. Skjønner egentlig godt at dei ga opp da halve huset forsvant, for da føler man at det er nok, og vil ikkje riskere sin familie lengre. Det sies at kårmannen satt i naustet og gret den dagen dei flytta herifra, og dei var glade i plassen sin. For dei hadde det bedre her matmessig enn andre garder i flatområdet også. Det er grøderikt her, og det var nok grunnen til at dei holdt ut her i faren.
Grunnen til at det var farligere å bo der på 1900, var at juvet overfor dei som tidligere hadde tatt av for steinene, no hadde fyllt seg med stein i ca 1850, slik at steinene kom over. Den dagen steinraset kom, så stod 4 åringen ute på trappa, for han hørte steinene og trudde det var på andre siden av fjorden og ville sjå på. Dei fekk dratt han inn, gjemt seg bakerst  kroken av huset, og så kom steinene. Steinene reiv med seg alt av huset som ikkje var gjemt under hammeren, heilt til grunnmuren. Halve stod att. Kopper og kar, rester av huset lå strødd nedover slåttemarka. Kan du tenke deg bråket og ristinga? Tenke deg følelsen og redselen til dei som satt innerst under hammeren og såg og hørte steinraset rive med seg livet deres? Mor klare ikkje forestille seg det. Så etterpå sjå kun noen gulvplanker att, og mellom to av dei stod en diger stein fast. Sølfest var på krøterhandel og kom att den dagen. Da sa han at nok er nok, og han og faren rodde avgårde for å finne en gard dei kunne kjøpe.




Et vindu med blyglass må være av det gamle huset, og kanskje dette var et som stod att? For dei vart verende sommeren og vinteren, for dei fann ikkje noen gard å kjøpe. Som faren til Sølfest sa til sin svigerdatter, bedre å være der enn nede i fjordene, for der spiste folk kun sild og poteter. Men våren 1900 da kjøpte dei ny gard og dro. Da var det å bære med seg alt dei eigde ned den farlige veien, og frakte det til Ramstaddalen. Tok mange dager å bære ned, og en mange naboer kom og hjelpte til. En ifra Blomberg er nevnt, han bar tunge bører i fleire dager, og nevnte aldri betaling. Far på garden sjøl bar et skap på 1,9m høgt, 1.4m bredt, 0,4m dypt. Kan du tenke deg vekta av det skapet??? Sølfest bar det ned sjøl, og det skapet står den dag idag i Ramstaddalen. Alt skulle fraktes av rutebåten, eiendeler og dyr.








Var det slike sko han hadde på seg tru? Uansett, tenk deg dine gode fjellsko laget etter dagens standard i denne råsa her, så kan du tenke deg med slike sko... sier ikkje meir.













Bordet her har stått her en stund, uten tvil. Rissa inn både 1977 og 1942. Tru kor mange som har tatt turen hit i årene etter dei forlot garden? Plassen grodde sakte men sikkert att, og siste årene så er det lite folk her. Såg i hytteboka siste som skrev seg inn var padlere september 2018, no er det juni 2019.











Alle fekk beskjed av guiden om å skrive seg inn i hytteboka, og det skulle skrives noe innledningsvis. Mor fekk den fryktlige æra, og fekk nesten skrivesperre! Men gjor et forsøk.














Mormor, din tur å skrive deg inn. Syns det er meir personlig på en plass som dette at man skriver navnet sitt sjøl i boka. En fjelltopp osv er greitt at andre skriver navnet ditt inn, men ærbødige Horvadraget så ville ikkje mor skrive inn andre. Mulighetene er meget store for at du aldri drar hit igjen. Fjellene står, det gjer ikkje huset på Horvadrag.









En annen som benyttet seg av bordet var botanikeren. han hadde samlet med seg en masse forskjellige blomster, og la dei inn i ei avis han hadde med. Skulle presse dei. Egentlig så er det en fantastisk måte å kartlegge kva planter man fnner der. Mor tar bilder av dei ho ikkje kjenner att eller syns er spesielle, han tar dei med. Han var meget kjekt å prate blomster med, og det vart en del samtaler resten av turen.











Måtte opp den litt skjeve og tvilsomme trappa og kikke på loftet også, når først er her. Ganske så tomt her, stille, tydelg at det er forlatt.






For det er vel ikkje så ofte at så mange mennesker er her på en gang. Mor finner att botanikeren og prater om blomster. Han visste kanskje navn på dei mor undret seg over? Du ser huset i bakgrunnen, ikkje åpent rundt det der som på det gamle bildet nei, meir attgrodd og gjemt, noe helt annet enn det mor forestilte seg.





Rett nedenfor huset, litt til høgre for det, står Mormor på ruinene av det som var bakstehus, slakterhus og smie etter det mor forstod. Berre murer å sjå att her.







Før så såg man vidt ifra her, også De 7 søstre som på det gamle bildet. No ser man kun fjorden og Friaren, resten er gjemt av skogen.








Hurtigruta kjem der nede på Geirangerfjorden med turister balnt annet. Trur du noen va dei ser opp hit og undrer på korleis i alle dager folk har komt seg dit opp?? Mor håper, for da har dei opplevd noe å prate om lenge.












Om berre huset kunne pratet... skulle ønske, for tenk alt det har opplevd. Men dessverre. Hadde mor hatt tidsmaskin, så hadde ho ikkje dratt inn i fremtiden, for den vil mor ikkje vite noe om, men tenk å kunne dratt tilbake i tid og sett korleis ting såg ut? Dratt på en usynlig måte eller noe, uten å forstyrre folk. Har ikkje lyst til å endre fortiden, men berre sett den. tenk å sett korleis landskapet såg ut, bygningene, folket osv.







Guiden sier at dei skal videre, først skal dei finne kverna. Den skal ikkje være så langt unna, og på smame stien som du skal til Megardsplassen.








Han stopper opp ved denne bekken, Heilsvorgrova. Her hendte det noe trist i sin tid. Tenestejenta Ragnhild vaska i grova, men hadde fått innstrukser om hørte ho stein, så skulle ho sleppe alt ho hadde og komme seg sjøl unna. Men den gangen steinen kom, så var ho for sein. Ho endte sine dager her. Steinras var kvardagen, og i 1857 raste ei stor steinblokk og havna midt i gangråsa opp til Horvadrag. I 1879 kom det stein og knuste naustet og båten.Stein havna også på hustaket og tunet. Hadde dette vært idag, hadde folk fått bunekt der.









Mor spør ut guiden om tenestejenta som endte sine dager her. Tenk å ikkje rekke å komme seg unna da, er så trist å tenke på, for da var det ikkje trær som no som kunne dempe for steinen. På et gammels bilde så ser mor at bekken her var en god del større da, og ser rasfaren overfor. Skal fikse et avstandsbilde mor såg i samme boka, der ser du korleis Horvadraget ligg til i fjellsiden, uten særlg trær, og så ser du grova her, en god del større.








Ser du pila til høgre? Det er Horvadraget, ser huset, løa og bakstehuset. No ser du kor dramatisk garden egentlig ligg til, ingen spøk å bo der. Har et heilt annet inntrykk når man står der idag med en masse trær og vegetasjon. Pila til venstre med en M på, trur mor er Megardsplassen, er ikkje sikker. Dit skal dei etterpå. Berre så du ikkje skal undre, bildet er ifra 1885.





No er markene fulle i trær, og noen år så er det knapt man kjem til å sjå at det har vært slåttemark engang. Det er murer her, etter kva, kven veit. Det er fortalt at tunet til Horvadraget lå en annen plass før, men at snøfonna kom og sopte heile løa på fjorden, og kuene lå å fløt i fjorden etterpå. Kanksje det var her det lå? Kven veit, ingen.







Murer er det i alle fall att her, ser dei om man kikker etter. Og nedenfor her, et stup rett ned. Var det her så var det ingenting som stoppet fonna og løa.















Dei gikk opp til kverna, og tett inntil hammeren står restene. Ikkje uten grunn den er plassert der, gjaldt å plassere tett inntil rassikre plasser der fjellet sjøl tok av for stein og snø.













Guiden heldt opp øvste delen av kvernsteinen, den underste har han ikkje funnet på sine turer hit. Tenk at for over 100 år siden var den der i bruk av folk for å kunne male korn til mat.








Mor hoppet ned i bunnen av kverna, bøyde seg ned og kikket ut hullet. Ut hullet her rann vatnet når bekken vart leda inn. Åpninga for vatnet er tettet att av en stor helle og meir stein.












Guiden kjenner plassen godt, hadde tatt med seg koppen sin og henta seg friskt og kaldt vatn ifra bekken, og drakk. Mor såg kva han gjorde ved sekken da dei satte sekkene att ved stien, så ho tok med seg flaska si for å fylle på.













Nede ved sekkene igjen, så spurte guriden om dei ikkje skulle ut på stupet før dei gikk? Jo selvfølgelig ville dei fleste det! Og da bar det litt nedover og til høgre.












MrJ er den som alltid skal lengst utenfor av alle, og finst ikkje høgderedd på noen måte. Og ja, han fekk skjenn av mor for at han alltdi skal så langt ut som mulig. Hjalp lite at han hevdet at han sjekket først. Mor er litt nådelaus der, sorry MrJ. Men faller man utenfor der, så er fjorden over 250m der nede. Så dyrene som fulgte med løa i den snøfonna hadde ingen sjanse.











Mor var på en litt sikrere plass og kikket ned. Ingen plass å spøke med dette her. Tenk deg vinterstid og skare, du er ute og jobber med noe, og begynner å skli. Syns det er heilt utrulig at ingen fleire ulykker skjedde.









Farlig vakker plass, det er sikkert, og en fascinerende plass. Geirangerfjorden har mange slike plasser, men dette er kanskje av den farligste plassen å bo i heile fjorden.













Føles tryggere å ferdes her no, og gjengen står og diskuterer plassen og historie. Guiden er et oppkome av historie, ikkje berre om plassen her men om dei fleste gardene her.








Så var det å komme seg videre opp til Megardsplassen. Og som en sier, Me betyr midt, altså dei meiner at det har vært en gard til, kanskje oppe mot det som var setra. Kven veit.













Det er ikkje så langt opp til Megardsplassen ifra Horvadraget, og stien her er den fineste hittil.












Ikkje perfekt sti, men heilt greitt. Ifra Horvadraget opp til Megardsplassen er det ca 125 høgdemeter.












Litt jungelfølelse der den lille elva renner gjennom det grønne frodige. Tilgang på vatn var ikkje noe ploblem, og fossen Brudesløret ligg rett borti her. Faktisk så hadde Horvadraget innlagt vatn mot slutten av 1800-talet, det var ikkje mange garder som hadde da.










Så dukket det virkelig store mysteriumet opp..... noen solide, store, fleire murer!









Ingen tvil om at murene er etter bygninger, men kva er dette her? Venter spent på svar ifra guiden, for dette er vel ikkje Megardsplassen?














Ikkje er murene små heller, og guiden kunne fortelle at murene her er mysterium, for ingen veit kva dei har vært for noe! Du hørte omtrent undringen ifra folket, hviskingen, og undringen over at ingen visste noe. Så tydelige murer som dette her, og ingen veit kva det har vært.













En ting er sikkert, det er lite å finne om Horvadraget i bøker, enda mindre om Megardsplassen. Har det vært noe meir her en gang, lenge før nedskriven startet, så er det ikkje rart at dette her fall utenfor.







Mor går på nedsiden for å kikke, slik mange andre også gjor. Husker du mor snakket om å reise i tid? Dette her hadde vært en fin plass å reist tilbake for å sjå.














Ser at det er bratt utenfor, sva der nede, og før var her omtrent ikkje trær eller så masse vegetasjon. Båten langt der nede blir utrulig liten, over 300 høgdemeter dit ned. Ei snøfonn her og du seiler langt, heilt ned i fjorden.













Noe lite og kvitt fanger mors oppmerskomhet. Måtte zoome inn for å sjå, det er en ribbåt som tar turistene nesten inn den sprekka. Viser kor stor sprekka faktisk er, for ribbåten nesten forsvinner inn der. Geirangerfjorden er spennende den, uten tvil. No ser mor at dei har trekt seg tilbake, og forlet sprekka.










Når dei kom opp til Megardsplassen, så var noe av det første guiden gjor var å trakke ned i et firkantet hull. han forteller at dei hadde innlagt vatn her, en luksusvare på den tiden. Om det er lite å fnne om Horvadraget, så er det enda mindre om Megardsplassen. Faktisk så vart Horvadraget solgt på auksjon i 1872, og da hørte Megardsplassen til. Vart delt fordi han som kjøpte Horvadraget ga skjøte på Megardsplassen til svogeren sin, for han hadde mista kona si. Han gifta seg på nytt, fek et barn, som døde. Virker som tragedier følgte mannen, så han solgte garden i 1889.







Garden her er ikkje stor, men den kunne brødfø en liten familie. Seter delte dei med Horvadraget, og herifra og opp til setra er det så kort at seterjentene kunne frate melka ned til garden og få ysta der. Kverna delte dei også, såå dei hadde et tett samarbeid, og det var også nødvendig for å klare seg her.





Plassen her var ikkje ansett som rasutsett for snøfonn, men da Horvadraget vart fraflytta i 1900, så flytta dei også, for klare seg aleine ansåg dei som umulig. Veit du kva da som skjedde? Jo, den vinteren som kom det ei snøfonn og sopte med seg alle bygningene, rett utenfor stupet og i fjorden. Her som ikkje i manns minne kunne eringre noe fonnfare. Berre murene att, som no. Dei kom tilbake for å kikke, og plukket sammen det dei kunne av materiale og la inn under en heller, Osphelleren. Der har alt no råtnet vekk, bortsett fra en stokk merket med tallet fire som er der. Ifra en gard som en gang var.





Litt slåttemark vises att i retning De 7 søstre, og hadde det ikkje vært for trea der borte, så hadde man sett fossen.







Mor vandrer oppå muren og tenker. 1900, det er 119år siden no, og ingen har budd her siden, øde siden. Mosegrodde murer er eineste vitna om en gard som en gang var, og har aldri sett bilde i noen bøker eller på nett av garden. Har ingen anelse korleis det såg ut her. Tru korleis det såg ut?











Vart i alle fall gjordt godt arbeid når dei bygde murene, for dei stod støtt att gjennom snøfonna, og står enda. Eineste bildet mor har sett, er av grunnmurene, og en kar stod oppå fjøsmurene, og han var den siste som vart fødd her oppe, det var i 1899. Som 1 åring så forlot han garden ilag med forledra sine, og vendte kun tilbake en gang.





Siden det som hadde innlagt vatn var huset, så rekner ho med at murene lengst til høgre i bildet er av huset, fjøset nærmest hit?












Guiden er et oppkomme av historie, og du fekk høre alt mulig om folk og fe, tragiske hendelser, gleder, og han kunne navn på folket også. Lurer på kva slags kartotek han har gjemt? Utrulig kjekt å gå ilag med han og høre.














På tide med litt mat også. Fram med maten og sette seg ned litt. Hodet fungerer ikkje uten drivstoff, ikkje føttene heller.










Folk satt litt her og der, pratet og koste seg. Alltid kjekt å teffe nye folk, dele interesser, diskutere, og kanskje få en god latter. MrJ og botanikeren i oppslukt samtale. Mormor som tok bildet, mor sitter i sin egen verden på muren som kanskje var fjøset og snakker om fjellturer med et par. Noterte seg en fjelltur her i Geiranger ho burde ta en gang.







Mor kikker bort til MrJ og Mormor, smiler for seg sjøl. Tenk at dei kom seg hit, at dei skulle få oppleve både Horvadraget og Megardsplassen. Er ganske så fornøgde med akkurat det, er berre å jobbe seg til Knivsflå som neste mål.












Det var Strandaskinke på brødskiva, kva passer vel da ikkje bedre enn Geirangersjokolade til dessert? Mor og Mormor var innom butikken før dei dro, og begge to sendte rundt sjokolade til det var tomt.













Mor stod å kikket ned i det som var innlagt vatn en gang, mens dei diskuterer om man skulle gå videre til setra, eller ned att til båten. Gikk dei til setra så rakk dei ikkje båten, og der var noen som måtte rekke ferga tilbake til Hellesylt. Mor skal være ærlig at ho meir enn gjerne ville opp til setra, men så var det båten, ferga, og to stykker stod att nede ved stien ved kverna. Dei 2 var ikkje heilt i form til å bli med opp, og venta der. Å dele opp gruppa, at noen gikk opp og andre ned att syns ikkje guiden noe om. Så dermed samlet alle sammen sakene og var berre å gå ned att.











Hey! Mor fekk blomster til og med! Botanikeren såg en liljekonvall, den eineste han såg på turen, plukka den, og ga den til mor. Den er giftig, men ikkje å plukke og holde. Tenk at den planten brukte dei i brudebuketten før. Mor har sett bilder av sine tippoldeforeldre osv, og der ser ho liljekonvaller, og svarte brudekjoler. Ikkje som ida nei. Den andre planten der fann mor, og tok med for å finne navn på den når kom heim att. Botanikeren putta blomstene i ei lomme på sekken til mor.







Det var en avslappet stemning på vei ned. Er mindre slitsomt å gå nedover, og stien er meget meir synlig på vei ned enn opp.







Mormor og guiden på vei tilbake til Horvadraget. Mormor kunne også tenkt seg opp på setra, berre for å vært der og sett. Står ingen bygg att der oppe, men det er følelsen og å ha vært der som betyr mest.






Så rart å sjå huset på Horvadraget så gjemt, her som var så åpnet før. Mor veit ikkje kva det er, men no har ho vært på gamle garder før, gamle setrer osv, men akkurat for denne garden her så får ho en intens trang til å ville rydde opp. Høres sikkert heilt skrudd ut, men vært her ei helg om hadde barnevakt til gut, saga vekk skog, slått graset, sprøyta litt, merka stien, det hadde nok mor tatt ei helg på om hadde passa.





Steinsprangfaren er vel ikkje like stor no som før, no er det en masse skog her. Faren er der ja, men ikkje på samme måten som før tenker mor.  Trur plassen treng litt kjærlighet <3







Og treng å få att litt av utsikta si også.









Storfjordens venner har noe dei kaller reisebrev på nettsiden sin, der du kan sjå film ifra turen med historie. Er med en fotograf som både tar bilder og filmer, og det er en super måte å dokumentere på. Folk som ikkje kan bli med på slike turer, eller berre vil sjå litt av gardene og høre litt historie om enkelte garden kan gå inn på siden etetr kvart. Mor var inn og kikket, ser at det kjem til å komme om mange garder etter kvart. 1 poeng til dei for formidlingsideen. Mange stod heilt stlle mens guiden fortalte historia om garden, rasene og fraflyttinga.






Nei er du der igjen helleren, det føltes ikkje så langt hit no. Ingen stopp denne gangen, her er fokuset på å komme seg ned att til kl17 og rekke den ferga.














Og der har man jo De 7 søstre igjen også. Så lett det gikk når man hadde stien opp gått ifra før, enn måtte leite på vei opp. MrJ fortalte mor at han såg noen plasser svakt rød merking, men skulle vært merka opp att, og som sagt tidligere, så flytter stien og landskapet litt på seg her.











Her er visst dei tilbake til det andre steinfaret, og var ok å gå her. Noen syns det var litt ubehagleig, og tau nr 2 vart laget til for dei som ville vente og bruke det. Dei fleste berre gikk uten tau.











Men veit du kva man fann der da? Markjordbær! Søte, små, røde og fristende. Samtlige med rødfarge vart spist opp etter kvart som folk passerte. Mor spiste også, søteste jordbærene du kan finne. Lurer på om det var markjordbær til dei som hadde gardene her også. Ser det er hasseltrær også. så nøtter fekk dei også.











Det første steinfaret, og som en leik ned tauet.














Mor kikker opp igjen, og tenker at bak oppå der en plass ligger Knivsflå. Kjenner at berre MÅ dit en dag, bruke en heil dag på å komme seg til garden og forhåpentligvis opp til setra også.












Lurer på korleis stien er opp dit, er den litt som denne her? Ur, attgrodd, løs, bratt? Skal nok finne ut av det en dag. Kanskje du heng med på den turen også, kven veit.





En ting er sikkert, det var som dei sa og trudde på vei opp, at dei kom til å finne stien lettere på vei ned, og det gjor dei. ikk så lett som berre det, og det gikk fort unna egentlig.














Mor tok ikkje av seg hanskene ned, var veldig greitt å kunne ta et tak i noe der det trengtes, uten å være redd for dei hygelige brenneneslene.








Sola er borte, kjenner noen forsiktige regndråper, og man er tilbake til start. De 7 søstre ønsker deg velkommen tilbake, og frister deg til å gå langs kanten, men gjer det ikkje pga steinsprangfaren.














Og der er begge ribbåtene også, i rett tid. Berre å få på seg vestene, og sørge for at dei som skulle rekke ferga er på første båten. Guiden og fotografen er nok siste ned, og dei skal båe ta bilder og få med tauene.












Er det ikkje vakkert vel?? Ser så myk ut, slørete og fortryllende, men likevel farlig å nærme seg. Best å nyte på avstand.













Takk for no De 7 søstre, var hyggelig å treffe dokke på denne fine dagen. Kanskje en dag så er mor tilbake? Aner ikkje, er berre glad for å hatt denne muligheten denne dagen her.










Og med ribbåten så vender dei tilbake til Geiranger og bilen. Føles heilt greitt på en måte, samtidig så var der meir å sjå, og den følelsen av å forlate noe som naturen nesten har tatt tilbake. Kor lenge det er til det er kun overgrodde murer att er en ting, det huset der står ikkje så alt for lenge.




2 lykkelige damer!! MrJ havnet bak hos båtfører, mens damene fryder seg over den utrulig flotte dagen. Alt dei har fått sett, opplevd, hørt og følt at dei har vært en del av historia er faktisk en super følelse. Noen sier at historie er kjedelig, det synes mor også før, måtte berre finne kva del av historien som fanget hennes interesse. Tørr historiebok er grusomt, men å oppleve historie er noe heilt annet.
Vi rette en stor takk til Storfjordens venner for turen, har vært en sann glede å få være med, og til den fantastiske guiden som er som en levende historiebok med humoristisk snert, du er unik!


Og må berre tilføye, dette er skrevet etter beste evne etter vært der, hørt på, lest i bøker som har litt forskjellige formuleringer osv. Historisk feilmkan forekomme, men mor har gjordt så godt ho kan :-)




Det er omtrent umulig å lage til kart over stien, men du starter ved De sju søstre, på venstresiden av fossene. Så går du opp til fjellkanten, og følger på skrå til Horvadraget. Sti ifra der til Megardsplassen. Et obs er at på kartet så står det merket Megardsplassen på heimsetra, og ikkje der Megardsplassen egentlig ligg. Feil hos kartverket. Både på finn.no kartet som mor bruker og Norgeskartet så står det feil. Turen tar litt tid, ulendt terreng, løst, bratt fjellside, og litt rasutsattt. Men du store for en tur det har vært i det store og heile :-)

Gut har vært på fleire skattejakter i sitt 7 årige liv, og er noe han syns er spennende. Skattekarta har komt i posten, som papirfly inn vinduet mens han sov, flaskepost, funnet tilfeldig, eller som no, Mormor fann et i turboka si! Dette skattekartet viser seg å være på Ljøbrekka. Han har vært der før på skattejakt, da ilag med MissT og fann diverse av Minecraft. Tilbake dit, så lurer han på kva skatten no kan være? Noe meir Minecraft tru? En rustning? Uansett, rett etter jobb og skule, pakke sekk, kjøre 2 biler ilag med Mormor, Søstern, MrJ, hunden og mor og gut. 2 biler slik at dei kan starte i Strandadalen og der står  1 bil, gå opp Ljøbrekka, opp Ljønibba og Båsenibba, så ned via Ljøsetra til utsiktspunktet på Ljøen og der står 1 bil. Litt under 1 mil å gå, men i noe av det fineste av utsikt på Stranda du kan finne.



Etter kjørt eine bilen til utsikta på Ljøen, så parkert på parkeringsplassen rett ved tunnelåpninga, er dei alle klare for å starte på turen opp til Ljøbrekka. Parkeringsplassen er meget stor, så her kan det være veldig mange på tur samtidig. Stort skilt som markere start, finner du parkeringsplassen så er det ingen tvil kor du skal gå videre.





Ifra parkeringsplassen så ser du ikkje sjølve Brekka, men du såg en på vei inn Strandadalen, ligger bak der, laveste punktet. Båsenibba og Ljønibba ligger omtrent der det lille skyggepartiet er til venstre.






Mormor har kartet, og dei to sjekker kartet. Det er både skittent og knørvete, kven veit kva det kartet har vært ute for?? Men navna på både plass og fjelltopper kjenner gut ifra før. Berre å begynne å gå veien.







Det føles virkelig som sommer der dei går i solskinn, grøn skog og vatnet som fosser i elva. Veit at det kjem til å skye over snart, så nyte det man kan.















Veien er veldig fin å gå, litt for grusvei for mor sin smak, men griett nok. For noen år siden var det meir sti her, men dei har drevet å rusta opp stien til vei siste åra.












I noen svinger så ser man stien, og Søstern peker til gut og spør om dei skal ta en snarvei? Ordet snarvei og sti er som vakre ord for gut, og er med på den uten problem.












Stien går meir rett opp og langs elva enn det veien gjer, den svinger meir oppover. Å høre på elva er en sånn koselig og levende lyd, at stien er kjekkere å gå.







Gut finner blåbærlyng, og lurer på kor lang tid det tar før den er moden? Han viser dei andre blåbærlynga med et smil. Mor veit at han ikkje kjem til å spise meir enn et par stykker sjøl, og resten plukker han til mor. Når dei blir modne vel å merke.












Etter litt er dei oppe i dalen, ser brakka der til venstre. Her vart det gjordt byggearbeid i 1930 åra for å bygge vei med tunnel til Ljøen. Finnes fleire bevis på den veibyggingen, rett ved brekka ser du tunnelinngangen dei begynte på, og på vei ned til Ljøen ifra Ljøsetra, så treffer du på en meget fint steinbygd høg vei. SSkal vise deg etter kvart.





Etter omtrent 1,5km ifra bilen er du oppe i sjølve dalen. No får du fin utsikt nedover Strandadalen også. Der kom dei kjørende ifra for ikkje så lenge siden.






Sola forsvant omtrent, men et er likevel fint å gå her. Veien her er så pass bra at du kan trille barnevogn heilt fram til sjølve brekka no, om litt kanskje du kan skyve barnevogna heilt opp? Gjenstår å sjå kvaliteten på veien når dei blir ferdig. Ljøbrekka er faktisk opp den siden rett framfor Mormor, Søstern og gut, veien slynger seg opp der og du ser toppen av kanten.







Ser du veien mellom trea der? Du ser sikk sakk mønsteret oppover fjellsiden. Er en god del tydligere no, no som dei held på å utbedre den og graver.











Veien her som du ser e meget stor, bred og fin. Mor syns faktisk den var kosligere før da den var smalere og begynte å ligne en sti. Gjengen trasker i vei, og gut prater i vei om alt mulig. Han passer meget godt på at mor ikkje henger etter, for hallo, ho skal tross alt svare på alt han har å prate om.






Hunden og vatn, sei det berre, han er den fødte badenymfe! Men han bader ikkje noe særlig no, alle går jo videre og han vil ikkje henge etter.












Det er meget fint her ved Inste Herdalsvatnet 602 moh. Fisken hopper meget velvillig, og det er en heil masse fisk her! Dessverre en heil masse små fisk, men sånn blir det når det ikkje blir fiska lengre. Mor og gut hadde en liten fisketur her en gang med venner, men er veldig grundt og det regna den kvelden. Vart fanga 1 fisk.







Sjøl om mor kunne tenkt seg å forsøke en gang til å fiske her, så er ho denne gangen her for å nyte landskapet og selskapet.












Men så ser dei alle noe som ligger uti vatnet, kva i alle dager? Dette er ikkje rusk som er kasta uti, dette er noen som har laga til. Fiske på en annen måte? No er mor litt kronisk bossplukker på tur, men dette de får ligge. Ser ikkje ut som det er noe inni heller. Alle vart stående å diskutere den litt før dei gikk videre. Skal tru om den ligger der neste gang dei er på tur her, om 1 år eller noe?






Mor ser seg tilbake, og det er et øyeblikk heilt stille på vatnet med en anelse sol. Sånne små øyeblikk gjer turen, virkelig.






Gut fekk mor tilbake til virkeligheten, skulle kikke litt på kartet. Plukket det ut av sidelomma på sekken til Mormor, og han sukker. Må dei heilt opp på toppen, er det ikkje nok med opp brekka berre? Gut har ikkje så lyst heilt opp denne gangen, så mor svarer berre at dei får sjå når dei kjem opp. Sist skattejakt lå første skatten oppe på sjølve brekka, og skatt nummer 2 på toppen.












Sjølve vatnet er under 500m langt, og det tar egentlig ikkje lange stunden å gå langs det, så svingene opp nærmer seg fort.






Som du ser, det er en del av dei svingene opp, mor aldri blitt heilt klok på kor mange svinger det egentlig er. Noen sier 22, noen 26, det kjem an på om du tar alle svingene oppe mot slutten, for da er dei korte, eller går rett opp. Svingene var nummererte, men kva dei er no er mor usikker på. Ser tydelig at veien opp er kraftig utbedra og vises bedre i terrenget no enn før.





Gut myser opp, han klager ikkje, og snakker i vei og forklarer at der er nummer på dei. Så pass husker han.





Når man er 5 stykker og en hund på tur, da mangler man sjelden noe å prate om, og alltid noen du kan skravle med. Turen over Ljøbrekka har blitt en tur mor går snart kvart år, rett og slett fordi ho er så glad i landskapet her og utsikta ifra Båsenibba. Du får både dal, vatn, fjord, fjell og muligens et cruiseskip i Geirangerfjorden. Altså, du får meir enn et kinderegg ;-)






På en liten voll rett ved start på svingene, der står en benk. Gut måtte sjekke den ut, finne ut korleis den fungerer. Så om du berre vil inn til kanten på brekka, så har du pausebenk om du skal ta en pust i bakken eller mattur med ungene.














Husker du at mor snakket om den tunnelen dei begynte på? Mor forklarer gut at han no står på det dei grov ut da dei begynte på tunnelen.






Og der, rett ved veien opp brekka ser du starten på hullet. Kom seg ikkje så langt nei før dei avbrøt prosjektet.












Litt uvant å få så bred vei opp! Du kan faktisk kjøre en atv opp her, det kunne du ikkje før.














Til gut sin glede så er svingene nummererte no også :-D Dermed er jakten på tallene på vei opp i gang, igjen. Slik har det vært kvar gang dei går her, telle svingene er supert tidsfordriv og for å tenke på noe annet på vei opp for unger. Voksne også, lov for dei og.










Søstern og gut skravler i vei der framme, jakter på neste tall blant annet.






Tenke seg til at her gikk den Trondhjemske postruta før i all slags vær, til alle årstider. Og det er denne delen som var ansett som den mest dramatiske og vansklige av heile strekninga, ifra fjorden ved Nedre Ljøen, opp Ljøfjellet og ned her. Det var en kongelig forordning i 1786 som sa at det skulle gå ukentlig postvei ifra Bergen til Trondheim, og da over her det verste.




Dei skulle lage mest mulig beine strekninger, noe som er absolutt umulig her, men det var vegingeniører som stakk ut veilinja, med det var lokale bøndene som måtte bygge veien. Syns ser det idag, hadde blitt lite veier no som bøndene forsvinner i rasende fart i Norge. Før var det snart berre bønder og fiskere. Lite visst dei da at den veien dei bygde skulle bli en av den mest gått turen på Stranda. Denn eoppmuringen her må være ny? Mor kan ikkje huske den akkurat ifra sist.







Laget til bedre med tanke på bekkene her også, spare veien for en del vatn. Steinmuringa er i rette ånd til det gamle, akkurat det gleder mor.













Etter det mor har lest seg til, så var det ikkje så bred vei opp, og posten vart båret over fjellet, så ingen hest og kjerre som gikk her. Oppe var det festet et tau, tjæreimpregnert og 3-4 cm tjukt og 300m langt. Trur dei ofte tengte det tauet ned her, en entreline som var festet med stolper og bolter. an du tenke deg i snøkav, tåke, regnvær, og ikkje minst det ligger en snøskavl her vinterstid. Og kvar uke skulle posten over her? Ikkje en jobb for pyser...











Gut tar på seg jobben med å fikse tallene på vei opp. Noen er meir uklare enn andre, men blir fort ordnet til.












Opp i skaret der skal dei. Ser litt oppi her står det ei gravemaskin også.  Innlysende å forstå kor langt opp dei har komt seg på veien.







Har blitt gjordt en del arbeid med å mure opp veien, men MrJ går rundt og er meir skeptisk på at veien er lite oppmurt på oppsiden, og redd det kjem til å rase ut mold etter kvart her. Gjenstår å sjå, dette er ikkje siste gangen dei går her.








Mor vart overraska over at regnklea ligg att ute i det fri, kun med stein oppå for å ikkje blåse vekk. Blir no fullt i regn, dyr og annet skit, og ikkje særlig fristende å ta på seg for den som skal jobbe i det. Mor er glad det ikkje er hennes regnklær, ho hadde ikkje tatt det der på seg uten en vask først.











No går dei på resten av den gamle veien, og mor syns den er litt koselig. Får fin utsikt utover vatnet også no, og ser folk lengre nede. Og så er er noen små snarveier, eller stier som folk har laget til for å ikkje gå heile svingene. Gut syns dei er kjekke, og klatrer dei raskt opp.





Som du forstår, det er bratt opp her, om enn ikkje så bratt å gå i sjølve svingane. Du starter på 627 moh, og skal opp til 784 moh, altså 157 høgdemeter opp.







Det er ikkje så masse som er att av det gamle sånn egentlig, du finner et par plasser heilt oppe feste til stolper. Om stolper til festet av tauet, eller om det er telefonstolpene som kom i ettertid, det veit mor ikkje. Tauet var i bruk lengre enn posten gikk over Ljøfjellet, for dampskipene overtok frakten i 1868, men da brukte tilsynsmannen for telfonlinja det. Faktisk så var denne veien her "offentlig vei" til 1940 og vart vedlikeholdt av fylket. Egentlig utrulig å tenke på.











Der ser du tydelig feste for stolpe av et slag, telefonlinja kanskje? Men det er snart det eineste beviset som er att også.














Siste svingane kutta dei kjapt med en snarvei, og gut og Søstern er førstemann opp. Ser 1 av 2 trimpostkasse som står der, men rekner med dei er uinteressante for gut, han skal nok sjekke om der er skatt.




Sjøl om det ikkje stod det skulle være skatt her, så leita han godt. Der var sist, og han håpte på den var her slik han slapp å gå opp på toppen. Utsikta ned til Inste Herdalsvatnet er fin da, ok da, ikkje berre fin, den er nydelig! Du ser veien langs vatnet som dei gikk for litt siden også.





Gut peiker ut for Mormor kor stien går for å komme deg opp på Båsenibba, og på snøflekken dei må over. Han husker sist da snøflekken var meget stor, og en stor på toppen som mor ikkje syns så masse om den gangen.






Stien bortover går omtrent slik, og så opp til høgre. Følger du stien videre fram, så havner du på Timbjørane osv. Ingen fare,er skiltet dit, men ikkje skiltet Båsenibba.







Går du ikkje Båsenibba men skal rett til Ljøsetra, så har du stien/veien videre her. Den er så tydelig at du kan ikkje ta feil heller, og her står store skilt.






Her ser du veien dei kom opp til venstre, og gut tar stien til høgre bort fjellsiden. Den er merket med rødt også, det er den heile veien bortover.










Mor hoppet, for det var noe som skjøt fart framfor gut sine føtter som ho ikkje heilt såg kva det var. Godt kamuflert, så ser du frosken?













Gut hadde ikkje så lyst til å gå over snøen, noe MrJ gjor glatt. Han ville heller gjere som dei gjor sist, gikk over og rundt den. Søstern tok på seg ansvaret med då gå først.













No får du virkelig sjå heile veien opp også. Reine Trollstigen dette her vel.






Og mens mor kikker på veien opp, så har gut satt opp farten og komt seg langt avgården, med en liten latter på slep.







Mormor og Søstern kjem rett bak, dei hadde en liten fotostopp. Den røde streken der viser stien ifr sjølve Ljøbrekka og vider bak til Ljøsetra. Og du går rundt og bak den søte fjelltoppen, og der pila er ligger omtrent setra.







MrJ er omtrent oppe, Mormor og Søstern etter, mens gut står og venter på mor. Gjeld å passe på at mor er like ved han, han er glad for å ha ho i nærheten å prate med, eller henge på.







Søstern lurer på om det er utsikt der oppe, og sende gut først. Og utsikt kjem det til å bli!









No er dei oppe på ryggen, og da kjem dei til å ha Sunnylvsfjorden som utsikt heile veien over ryggen. Og det er denne utsikta som er grunnen til dei går opp hit, fjord og fjell i uslåelig kombinasjon.





Først må dei over første kulen eller toppen om du vil kalle den, før dei må opp Ljønibba. Gut husker at her lå snø, og at mor syns ikkje noe om situasjonen. Han syns han var flink den gangen, og forteller velvillig ifra den turen. Kjekt å høre at han husker den turen med glede, for det var en veldig ledesfyllt tur den gangen.




Da er det berre opp Ljønibba, så er skattejakten i gang! Han lurer veldig på kva som kan være skatten denne gangen, og han veit han finner den, for han er skatteekspert!







Mor peker på Oaldsbygda for gut, der har mor vært på stemne med Storfjordens venner for litt siden, og tenk at der har det bodd en masse folk en gang. Gut trur ikkje at han ville ha bodd der, ingen vei eller noe, og huset hans er ikkje der. Kanskje det gikk an å ta et kjempe stort helikopter og frakte huset til han og mor dit? Dermed var fantasien i gang....






Aller siste biten opp før du er oppe på sjarmøretappen.













Mor venter på sin tur opp, og ser bak seg i mellomtiden. Strandadalen til venstre, Sunnylvsfjorden til høgre, og fjellryggen Timbjørgheiane til toppene Kjerringane 848moh.Et nydelig skue å stå her og speide utover, gjer at mor smiler berre av det å være her.




Gut har ikkje tid til å stå der og kikke utover, han kjenner att toppen der borte, og skal finne skatten. Mor får berre hene seg på, for borte på toppen der er det rett ned utenfor, og har ikkje lyst til at han skal surre der borte aleine.





Skal vise deg den veien du går om du fortsetter uten å gå til toppen, men rett til Ljøsetra. Ser du veien der nede ved vatnet? Det er den røde streken mor tegnet opp for deg tidligere. Stien, eller rettere sagt veien, går rett forbi Nykkjevatnet 739moh, så rundt og bak.





Han har komt seg opp på det han syns er toppen, og begynner å leite. Kor kan den skatten være tru? Gjelder å kikke ekstra nøye etter rundt steiner og inni sprekker.










Nedi der tru? Nei, ikkje der heller. Skatter bruker ikkje å være så lett å finne, for dei må gjemmes godt slik at folk ikkje finn den uten et kart, slikt som han har.













Men så, nedi noen sprekker så finner han en svart liten sekk av et slag, det må da vel være skatten? Han lirker og drar, og må passe på at sekken ikkje får åpninga nedover og skatten havner ned i sprekka, da forsvinner den!











Forventningsfull så drar han opp et sverd og pickaxe ifra Minecraft! Og det i gull! :-D Smilet lyser opp på en meget fornøgd gut.













Dette er noe som fallt i smak, så absolutt, og han er i full gang med fantasere om kriging og monstre allerede.






Søstern har tatt seg en pause ifra skattejakten og funnet seg en fin fin utsiktsplass. Dette her er egentlig en plass du kan sitte i timesvis og berre sjå utover landskapet i alle retninger. Også følge med cruiseskipene og båtene på fjorden. Skal du ha en matpause iløpet av turen, så anbefaler mor virkelig å ta den matpausen oppå her.







Vel, sjokolade er ikkje akkurat mat, men var kjekt å finne i botn av posen. Gut roper på Søstern at ho må sjå, der var faktisk meir skatt!












Mormor hadde også funnet seg en fin utiktsplass, utsikt til fjorden. Akkurat i krysset til Geirangerfjorden, turistmagneten og dit snart alle cruiseskipene skal inn. Ser et er på vei ut av fjorden.





Mor tenkte ho skulle få vist deg utsikta ifra den plassen, og gikk bort etter Mormor. Gut fulgte selvfølgelig etter, og var meget skeptisk på at mor skulle dit. Er ingen fare, er ikkje så rett ned utenfor der som det ser ut til. Skal vise deg utsikta, vent litt...




Inn Sunnylvsfjorden er retning Hellesylt. Veien du ser her nede er veien som kjem ut av den gamle tunnelen. Mor har stoppet noen ganger der, berre for å kikke hit opp og syns at fjellet såg tøft og rått ut hit opp. No har ho stått på den plassen noen ganger. Fjellet du ser til venstre, akkurat på hjørnet av fjorden er Nokkenibba 1380 moh. Der har mor og Søstern vært opp på tur. Meget fint oppå der.



Utsikta rett fram har du sett, rett inn Geirangerfjorden. Dette her er ut Sunnylvsfjorden, retning Stranda. Mor ser Oladsbygda og Åkerneset, men mest fordi ho har vært der og veit kor ho finn dei i landskapet. Fjordene her er fulle i fleire århundre gamle fjellgarder du aldri skulle tru noen ville bygge og bo, med både steinsprang og snøfonnfare.








Mormor og Søstern har gått videre til den litt spetakulære varden på Ljønibba. Den er faktisk veldig stilig!







Den står heilt ytterst, ser skjev ut, men har stått i alle slags vær i veldig mange år. Forma er slik at du skulle tru den skulle blåse ned, men nei. Skal vise deg....








Kva syns du? Ser den stabil ut syns du? Den går i en slags bue utover fjorden, og skulle tru vinden hadde tatt tak i den for lengst, men nei.














Den står støtt mens båtene passerer over 900m rett nedenfor. Trur du en stakkars turist hadde stusset om han hadde kikket opp no? Mor trur, for jellet ser litt tøft ut ifra fjorden.







Der nede er stien også. Når du går ned ifra toppen, så kjem du til en sti som fører deg bort til hovedstien litt før du kjem til Nykkjevatnet.








Gut har ikkje lyst bort til varden, han syns det er bratt utenfor der, og har ikkje lyst at mor skal dit heller. Mor hadde ikkje tenkt seg bort, så heilt greitt. Men gut, skal man da berre begynne å gå ned?






MrJ, kjem du? Han og måtte bort til varden for å sjå.







Mor og gut har begynt på veien ned dei. Er litt bratt her, så mor er stadig på gut med at han må gå forsiktig. Han lover, lover og sukker og lover igjen. han sier at det er berre fordi mor er glad i han og er redd for han. Han er mor sin skatt, for ho finner aldri skatter sier han :-P Mor tar skatten oppi sekken, for her kjem han til å trenge begge hendene sine på vei ned. På med jakke også, sola forsvant og kald gufs har komt.











Stien er merket ned også, og du snirkler deg ned fjellsiden, litt utpå kanten av og til.














Gut husker her, og viser at han er flink å gå, og tar det med ro.












MrJ har passert mor og gut, og mor kikker opp etter Mormor og Søstern. Ser at dei kjem der oppe. Hallo der oppe, vi har begynt å gå :-)













Gut ville gå sjøl, ikkje holdes av mor noen plass. Han skulle vise at han klarer sjøl, og klatring er noe han liker.











Det er noen avsatser med lett klyving, og for gut er det litt høgt enkelte plasser, men han tar elegant tak og er nede.












Her måtte han vise at han tar tak, løfter seg opp med armene og dingler med føttene sine. Triks skjønner du.











Og han er flink, det skal han virkelig ha også. Han er stødig på foten, og liker å klatre, men mor er jo alltid bekymra, slik som mødre er ffor sine barn. Men ho veit kva han er god for, uten tvil.






Berre litt til før dei er nede på vansli sti....








Litt smårusk i siden, og ser tydelig stien nedover her. MrJ og hunden har forsvunnet ifra dei, er på stien til vatnet en plass. Rekner med dei tar han att ved Ljøsetra og hytta der.








Der, da er alle nede ifra sjølve toppen, og mor slipper å passe litt ekstra på gut.














Mormor og Søstern tar en sti, mor og gut springer over litt myr og dit han ville gå. Han fyker lett avsted, og praten går livlig. Skulle ikkje tru han hadde brukt en masse energi på å gå opp og over fjellet.






Det er no fint også med små vatn som er så stille som dette. Ser på vannløpere som springer på kryss og tvers over vatnet, og gut lurer på om der er fisk? Tviler sterkt akkurat her, men hadde vært mat nok ser det ut til.














Et lite vatn til, idyllisk å komme over, og berre nyte øyeblikket. Heilt til gut roper at Mormor er langt unna!! Da er det berre å rive seg ut av øyeblikket og henge på.







Dei er nesten borte ved veien, så dei setetr opp farten og nesten småspringer bortover stien.










Da er dei tilbake til hovedstien, og har retning Nykkjevatnet. Ser du den søte toppen der? Det er Sætrenibba 857 moh, sånn liten og søt der den ligger ved vatnet.









Ved vatnet vokste det en klynge med myrull. Ned og kikke, og kile litt på haka.







Akkurat dette punktet her har mor stoppet opp ved var gong. Det er nesten så vatnet ser ut som det ligger utpå kanten som et infinitypool, redd for å svømme utenfor. Det er akkurat det som har fascinert mor ved plassen her, for er ikkje så mange plasser du er på 739 moh ogser ut som rett utenfor.





Stien, eller veien, eller kva man skal kalle den turistvennlige gangveien dette her har blitt etter kvart, er ganske så bred. Ikkje alltd vært slik, men er det no. Mor savner litt slik det var før, tross da var det litt vel bløtt ved vatnet.



En positiv ting er den reine bekken her, greitt å ha for å fylle på vatn. Gut ville sjå på korleis Mormor fyllte på vanntanken sin. Slik vanntank ønsker han seg og! Han og vil ha slik slange å drikke ifra! Mor forklarer at da må han ha på seg sekk også, noe han ikkje har så lyst til å ha på seg til vanlig. Da sier han lett at han kan ta den lille svarte sekken til mor, og mor aner at den sekken snart ikkje er hennes lengre.





Å sjå, sola kom! Og med et fine lyset også. Og veit du kva Søstern såg? Jo, på vei oopp Sætrenibba, der var MrJ og hunden, forsvunnet på egen tur uten å si ifra til turfølget kor han gikk. Tenk om det hadde skjedd han noe, ingen hadde visst kor begynne å leite etter han. Skal love deg at det kjem til å vanke en formaningstale når han dukker opp att, ifølge fjellvettreglene skal du varsle ifra om kor du går, det gjor ikkje han. Berre flaks Søstern såg han.



Dei to der går og jabber, mor og gut går bakom og jabber, og hopper. Altså gut hopper. Held seg i eine arma til mor, og hopper rundt. Merker at han blir større og tyngre, er meir vekt som er i sving når han svinger.  Men til noe annet, ser du den stokken der? Muret en firkant og en stokk. Slik var det heile veien her før, for å gjere stien over fjellet trygg for postruta. Stod slike med jamne mellomrom for å vise vei  snø og tåke. Det stod att rester etter steinene fleire plasser, men no har dei laget slike heile veien oppå her, for å vise korleis det en gang var.





Mor og gut kviskrer seg i mellom, skal dei prøve å snike seg framfor Mormor og Søstern? Dei venter på en mulighet, og vips så suser dei forbi dei! Og gut suser videre også han, siden han er i siget.




Og da ser dei ned til Ljøsetra også. Den liger på en måte nedpå kanten, og du ser rett inn Geirangefjorden. Berre vent til du får sjå utsikta når du kjem ned, vakket, vakkert, vakkert....






Mormor sikter seg inn på hytta som liger ytterst, den med utsikt. Gut roper et eller annet, og Mormor snur seg. Han ser en zipline!!








Det er ingen zipline, det er faktisk løypestrengen! :-)  Mor forklarte gut kva løypestreng er for noe, og er tross han meiner at den kunne han tatt, så er den ikkje trygg nok for mennesker.






Den hytta som du såg Mormor var på vei til, den var med i programmet Eventyrlig oppussing nylig. Ikkje rart den vart med i programmet heller når du har en sånn fantastisk plassering også. Vent litt, mor skal gå bak hytta og vise deg den utsikta, så skjønner du.










Ta da!! Om ikkje dette er vakkert, da veit mor ikkje kva by deg. Men tenk deg sitte inne i hytta på stua med fyr i ovnen og ser ut det store vinduet. Du ser rett inn kjente Geirangerfjorden med sine flotte fjell og sagnomsuste fjellgarder. Mor hadde glatt vært her noen netter.



Og går du litt ned og ser utover, så får du dette til utsikt. Ser faktisk fjelltoppen dei akkurat var på også, litt derfor mor gikk ned, slik du kan få sjå kor dei stod. Heilt til venstre her viser litt av Sætrenibba, men det er den neste mot høgre, mørkest grønn med sol på baksiden. Det er den dei stod på med den flotte varden og utsikta.





Mor ser opp til hytta, MrJ har komt også, og skal love deg at han har fått servert både en spydighet og en pekefinger. Noe tullesvar om at han rekna med at dei såg han, den held ikkje, og han lovte bot og bedring neste gang å sei ifra. Som du hører, mor er ikkje nådig av og til :-P Men poenget med bildet var å vise deg hytta da, ikkje skjenne.




Mor tar litt synd i dei som eiger hytta, folk som denne gjengen her til stadig stopper opp pga den flotte utsikta. Men denne gjengen her roter ikkje, og er de rusk så tar dei det med også, om det er deres eller andre sitt. Så rot kjem dei aldri til å finne att etter dei her.







Etter litt så begynner mor og gut å gå videre, resten kjem også. Det er faktisk seint på kvelden, dei har vært på jobb og skule, kjørt snart 1 t for å komme hit, og gått lenge. Blir en sein kveld dette her. Berre å komme seg bort att på veien og ned.











Veien ned er like fin som den langs vatnet, bred og grusa. Alt for turistvennlig syns mor, men sånn har det blitt. Det fine med å gå over er at du får ei super utsikt heile veien ned, den får du ikkje om du snur og går tilbake. Plus det er litt historie å sjå litt lengre nede, om du husker mor nevnte den veien dei begynte på som skulle gå over fjellet og ut tunnel til Herdalsvatnet.







Der er en ting som dominerer, og det er lyden av gjøken. Den driver med sitt ko-ko i det uendelige, og plutselig så utbryter gut "Der er gjøken!" Og han som akkurat sa at han aldri har sett gjøken, så fekk han det. På avstand vel å merke, men nært nok til at han se tydelig stjerten som vipper og fuglen. Litt fornøgd gut med den naturopplevelsen.










Veien slynger seg nedover i utallige svinger. Mor og gut havner som vanlig bakerst, men heilt greit det også.






Er litt glad for at dei skal ned denne veien her, og ikkje opp. Mor har faktisk aldri gått opp denne veien her, og det frister lite. Meir kjekt å gå opp brekka, enn denne veien her. Men gå ned her er fint.






For hallo, når du går nedover så ser du rett på utsikta heile tiden, og det er ikkje dårlig.










Liten pauseplass i en sving, og dei benker seg for å vifte med føttene.








MrJ og hunden har havnet ned dit allerede, og mor berre nyter utsikta av fjellene her. Artig med flekkvis med sol, det forandrer fjella så fort etter kvart som flekkene flytter seg.













Du ser arbeidet sherpaene har gjordt her, dei har murt meget fint opp og står nok i mange, mange år dette. Har virkelig lagt ned en masse arbeid her, og det har tatt tid også.







Du ser no veien ned her, den har utallige svinger, mor aner ikkje kor mange, men mer enn brekka. Der nede ved stolpene så finner du den oppmurte gamle veien dei begynte på under krigen.








Her har du den, eller deler av den. Den er så perfekt bein at det er utrulig at dei fekk til å linje den opp så beint. For et puslearbeid det må ha vært. Her er murer etter bygningene dei bodde i også, tru der ligger rester etter en ovn også.




Stien/veien går tvers gjennom den gamle veien, og MrJ undrer seg veldig på om det er lov å ødelegge den gamel veien, om den ikkje er freda? Mor aner ikkje kva regler det er for freding av slikt bygg, for er ikkje så gammelt dette her. 1940 åra er faktisk ikkje så lenge siden.








På vei ned ligger det eller står et og annet skilt, dei vi gut lese. Noen svinger og plasser har sitt eget navn, og noen av dei er vanskligere å stave seg gjennom enn andre.














Sås pringer han avgårde for å ta att dei andre som har komt seg et godt stykke i forhold til mor og gut. Ting tar tid, og må få undersøke ting når man er på tur.











Er no ikkje heilt ferdige med å grave enda, står ei gravemaskin her også, så noen år må man rekne med det tar før dei er ferdige. Har holdt på noen år også no.






At mor ikkje tenkte tanken på å telle svingene ned da, det var litt dumt, for det er virkelig mange også. Og kjenner at ho blir meir og meir bestemt på å aldri gå opp denne veien.







Du ser no oppover, er ikkje slakk stigning dette her heller, og dette var postruta før. Stakkars postmann sier mor berre, og skjønner meget godt at dette vart sett på som den farligste og mest dramatiske delen av postruta mellom Bergen og Trondheim. Sprekt postbud forresten, det er sikkert.











Mor har fått avlastning for ørene, gut går ilag med Søstern litt. Gut er veldig god, ikkje missforstå, og ha har mange gullkorn, men han er veldig glad i å henge på mor og helst berre mor også. Derfor litt godt med en liten pause.







Her var fleire store furutrær før, no er fleire av dei borte dessverre. Var store også, med stammer som var umulig å ta rundt. Står att noen mindre furutrær, og håper at dei får stå og bli store dei også.












Og da var dei nede på utsiktspunkt Ljøen. Nok en gang har dei gått over Ljøbrekka, og det var like fint som dei huska ifra sist tur. Ingen av dei blir lei av denne turen her, og er en tur mor glatt går opp att kvart år. Beste er absolutt å ha 2 biler, eller du kjører ned en sykkel hit og sykler tunnelen opp att. Men husk at tunnelen har stigning, og er ikkje akkurat kort, men det er mulig.





Tusen takk for oss i år også Den Trondhjemske postvei, har vært en sann glede å gå deg enda en gang, og kjem til å gå deg mange ganger til.







Kart over ruta gjengen gikk. Du trenger ikkje gå opp på Båsenibba, men kan ta stien rett fram til Nykkjevatnet, og det blir en god del kortere tur, og lettere.

Det er mandag, og været er meldt ok, altså ok for en telttur! Prøver å få med noen venner, men skar seg til slutt. Så mor og gut endte med at dei dro på telttur aleine til mors favorittstrand. Her i huset er det ikkje så nøye om det er ukedag eller helg når dei telter, rekker som regel jobb og skule uansett, berre litt logistikk. Ned skogen, ned til fjøra, får opp teltet, leiker på berga, fyrer bål, og har det meget koselig ilag dei to <3 kveldsmaten vart servert i soveposen på stranda etter ønske, selvfølgelig ved bålet, og lesestund i teltet til leggetid. For å ikkje snakke om den mest fantastiske solnedganegn på ukesvis når mor hadde aleinetid ved bålet og kakaokoppen. Rart man får lakenskrekk og ikkje sovner før klokka bikker 1 på natta??




Bilen er parkert langt nedi skogen, sekken med alt utstyret er på ryggen, og mor og gut tramper i vei ned stien. Dei går og prater om alt mulig, som dei bruker å gjere.







Dei må over ei lita mark med høgt gras, og midt i "stien" kryper ei meget stor bille. Måtte stoppe opp og kikke på den, og finner ut at den slett ikkje var aleine i graset, det var fleire flått der, og gut gikk i shorts med graset over navlehøgde. Mor kostet av seg dei ho såg, sjekket gut, og måtte da løfte opp gut med sin sekk på seg, sin egen 120 liters sekk på ryggen, og bære han på magen, over marka. Kveldens trim uten tvil.










Kom til skogen på andre siden var det å sette ned gut, og trekke pusten litt.







Vart fleire stopp for å sjekke for flått, og gut fjernet fleire bitte små på leggene sine. Ekle små kryp som ikkje gjer noe nyttig i naturen enn å spre sjukdom og snylte. Visst mor kunne valgt et dyr i naturen som kunne fjernes, så er det flåtten.













Det første gut gjor når dei kom ned til fjøra var å få av seg seken, og rett ned og kaste stein. Og så kom dei venta orda: "Mamma, kan vi leike?"







Var litt for høg vannstand til å leite etter krabbe og fisk, så dei stakk en tur på berga for å sjekke dammer, skatteplassene, og klatre. Gut begynte å tømme dammen, igjen. Rart syns han at den har fyllt seg slik siden sist han var der.... kjære lille venn, det har virkelig pissregna siden sist dei var her.













Jobben viste seg å være for kjedelig, så han satte mor til den jobben..... takker og bukker, og vart utdelt bøtte og spade.








Gut syns det er litt dumt at vannstanden er så høg no, for der under ligger kanskje en krabbe eller to, eller fisken han hadde sist telttur hit ned? Om mor visste når det forsvant? Vel, der finnes vannstandtabeller, men er nok en stund til enda. Mor syns det er så godt å være her nede, har så mange gode minner herifra, dermed plassen blitt så kjær. Er som å komme heim når er her nede.










Gut begynner å kjenne plassen godt han også, har vært her noen ganger i sitt liv. Mor kjenner berga godt, og føler at det er trygt å sleppe gut her når ho veit kva som er bak neste kant. Men fall skjer uansett, så han får beskjed om å ta det med ro av og til.











Dei går lengre bort enn dei bruker, og ser faktsik til sivilisasjon.







Gut klatrer tilbake til stranda dei skal være på, kjekkere der.







Nesten tilbake, så ser dei begge to noe uti vatnet. Kva er det der? Det dukker opp og ned som et periskop? En flaskepost! Han er sikker det er et nytt kart. Det er det monsteret!! roper gut og får store øyner og ser på mor. Han prøver fortvilt å forklare, det monsteret i den sjøen, den som spiser folk. Mor skjønner at han mener Loch Ness monsteret! Mor måtte småle for seg sjøl, og forklarer så godt ho kan at det monsteret nok berre er oppspinn, men ho ser kva han meiner.




Han klatrer ut på et lite nes, og speider etter dette mystiske uti fjorden. Det har retning mot dei, og dei begge finner teorier på kva det kan være. Mor trur at det er en stor pinne, gut trur enda på monsteret, mest fordi det er den mest spennende teorien. Men en bra andre plass er at det er et nytt skattekart!




Dei følger med på strømmen, og ser sånn omtrent kor den kjem til å treffe. Tar tid da, men tid har dei denne kvelden. Saken kjem nærmere, og nærmere. Den lange og tynne tangen i bunnen hindrer den i å komme inntil land, men han ser til slutt at mor har rett i at det er som ho hadde sagt siste 15 minutta, lang bunntang som hadde løsnet. Han er litt skuffa at det er en så kjedelig løsning, men dei har no brukt 20 min på å diskutere, sjekke ut, klatre o følge med. Dei fann no løsninga, og det er ikkje verst berre det.






Dei klatrer videre opp berget, og ser etter ved. Nedi graset så finner gut noe kvitt skum, ser ut som spytt. Da mor var lita så trudde dei at det var sneglespytt, men det er det ikkje. Gut forteller stolt at det er reiret til skumsikaden, for det hadde mor lært han en gang. Faktisk så bor skumsikaden i dette skummet, for da tørker dei aldri ut. Dei er så bittesmå at du tenker nok ikkje over dei. 3,5-12mm er ikkje stort.









Ny leik, gut skal ha treningsskule. Betalingen er 5 store seljeblad, og det pengetreet stod selvfølgelig øvst på berget. Trim berre å komme seg dit opp, så ned for å betale 5 store blad for å bli trent. Løfte stein, klatre, og pushup på berget. Var det noen som sa latmannstelttur?? Ikkje denne kvelden her i alle fall.







Etter trening så måtte mor berre sei at no måtte ho finne ved til bålet, og henta tursaga si. Gut sier enkelt at ved er no bra trening, og hjelper til. Mor sager og kaster ned, han bærer det litt videre. Resten av klatringen og bæringen tar ho seg av, ikkje heilt enkelt over berget med hendene fulle og klatre.












Men det å fyre opp bålet, det fekk gut æren av å gjere.














Og mens bålet blir klart for å lage kveldsmat på, så er det å lage klart soveplassene. Får ikkje akkurat hjelp, men godt selskap. Og mor hadde lovt gut at han skulle få ligge tett inntil den natta.








Ville berre være litt i teltet, syns det er så koselig der inne. Lurer på kor mange netter han har sovet i akkurat det teltet der? Har blitt noen, er mors første skikkelige telt, og kjøpte det da gut var 1 år. Blitt godt brukt dei 6 åra mor har hatt det.












Det har stått på stranda her før, for en del år siden ilag med Mormor, har faktisk stått på mang en strand når mor tenker seg om. Alnes, Farstadstranda, her, Vellingsneset, Molnes, og en plass til mor ikkje kjem på. Høgt elsket telt, ilag med beste teltkompisen mor har, gut.











Ønsket kveldsmat, stekt egg og pølse. Mor laget en søt variant til ut, hjertepølse med egg oppi. Et egg vart litt for stort oppi, men søtt nok, og gut syns det er heilt perfekt!













Mor har tatt ut soveposen til gut, vart litt kjølig. Kveldsmat liggende i sovepose må vel være heilt innenfor på en mandags kveld? Gut syns at det er heilt perfekt, og nyter det. Må ha noen fordeler når man er på telttur vel?










Mor og gut har en virkelig flott kveld aleine her nede. Ingen folk, ingen data, playstation eller nettbrett, kun dei to og plassen her. Lite bølgeskvulp, for fjorden er veldig stille, men hører noen trener som har reir og leiter etter mat.






Fordelen med å sanke en masse ved før man fyrer opp, er at man slipper å gå og hente heile tiden. Kan da heller nyte bålet i fed og ro en stund.







Gut ønsket å ha mor for seg sjøl, og det har han absolutt fått også. Hadde dei vært heime så hadde det vært andre ting som hadde tatt tiden, her er det kun dei to.






Og kva er vel da bedre enn tid på stranda med telt, bål og soveposer? Kos på stranda, tid ilag, sove ilag, og våkne opp morgen etter og spise froskost ilag?











Virker ikkje som han lider noen nød, og leker larve i soveposen sin. Han får kose seg litt til, er snart leggetid.














Må fram med saga og ha meir ved på bålet, slik at det ikkje slokner. En god tursag er virkelig viktig å ha, eller kan du tenke deg alle vakre ord og slit når du står med en sløv sa og skal ha ved en heil kveld?








En tur på stranda, eller en kjølig kveld så er et bål virkelig en glede å ha. Nok et cruiseskip passerer, kjem nok ifra Geiranger med turister. Lite aner dei om mor og gut som ligger i telt på stranda her.













Men gut, no er det leggetid. Ta en dab-dans på steinen før pusser tennene.













Tannpussen hoppes aldri over, samme kor dei er. Tannkost og andre toalettsaker ligger alltid klart i et eget penal, perfekt for tur.







Teltet står ikkje heilt støtt, men meir enn godt nok. Er ikkje så lett å sette ned teltplugger i store steiner, og må legge steiner til kvar plugg. Knytte bardunene i trær like ved er en smart ting, får
ekstra støtte og hold.






Endelig fått han ned i soveposen, og leiter fram boka. Akkurat denne stunden her er fast innslag på telttur, lesestunden. Om det er ei bok og mor leser, eller om det er gut som må lese leksa si til skuledagen dagen etter. Idag har han ikkje leselekse, så da leser mor.







Så senker stillheten seg over leiren. Gut har nesten sovna, det er omtrent ikkje en lyd ifra bølgene heller, svak lyd ifra bålet, kun lyden av fuglene.








Sola glimter til, og mor håper på en vakker solnedgang ved bålet.








Mor får no tid til å kikke seg rundt aleine. Dette er en plass mor har vært siden ho var lita jente, og ser at stranda har endra seg. Før var det steinstrand heilt bak og forbi teltet, no gror det att. Fleire meter ned gror det grønt, så mor ser no at stranda krymper. Blir litt trist av synet, for ved flo da så blir stranda liten. Trist å sjå at ting gror att, og det er ingenting mor kan gjere med det.






Eineste mor kan gjere er å bruke plassen, plukke søppel som dukker opp, og rydde i rekved og tang. Når ingen bruker plassen, så gror det att, slik som alt annet av kulturlandskapet.
















Trakke litt rundt, hente meir ved, sjå på dei få båtene som passerer, og berre nyte synet over sola som lager vakrere og vakrere himmel.











Mor hentet soveposen, satt heilt stille for der er noen terner som har reir her. når bølgene nesten ikkje beveger seg, så er det så tydelig når fuglene stuper ned nært fjøra ned i vatnet og fanger mat. Dei kom heilt tett på mor når ho satt musestile. Heilt kvite og vakre, elegante fugler som også jaget andre fugler som kom for nært. Satt så lenge at bålet nesten sloknet.






Mor hentet meir ved, satte seg bedre til slik at ho fekk sjå rett mot solnedgangen. Ser du kor stille fjorden er? Nesten ikkje et vindpust heller. Det er det man kan kalle en drømmekveld.







Kva passer vel da bedre enn en kopp kakao? Mor setter på kjelen med vatn, finner fram koppen, og setter seg godt tilrette med potetgull og sjokolade, kinofilmen er det vakreste du får, himmelen.














Snurr film! Det er uunngåelig å ikkje bli fascinert. Fargene endrer seg heile tiden, og du prøver å sjå siste stripene av sola så lenge du kan.








Når sola forsvant, så vart det kaldere. Inn i teltet etter meir klær, så tilbake til soveposen. Ser at fargene er der enda, og berre må få med litt til.



Det er jobb i morgen, mor er virkelig klar over det, men forlate dette her er nesten brutalt.




 Klokka bikker 23.30, mor tenker at det er på tide at ho finner soveposen. Skal berre sitte litt til.....










Myggen kjem og er sulten, mor er matfatet så ho måtte fytte litt på seg. Pakker soveposen inn i teltet, og rusler litt rundt i magien. No må noen virkelig skremme mor til soveposen!







Finner fram tannkosten, klokka er snart 24, og ja, veit at no er det virkelig leggetid! Men sjå da, det er jo så flott! Heile fjorden lyser i varme farger og det er nesten umulig å snu ryggen til det.







Står med tannkosten i fjøra og kjenner ho er trøtt, men øynene nekter å lukke seg, er alt for fint ute enda.










Inne i teltet sover gut godt, er ikkje så varmt inni teltet no som tidligere da sola skinte på. Er berre å krype ned i soveposen, krype inntil gut som var lovt, og lukke øynene.






Ja da, veit, skulle lukke øynene. Klokka er 00.30 og mor kikker ut ifra soveposen. Ytteråpningen er åpen for å få kjølt ned teltet, er kun myggnetting på innerteltet, slik at mor ser rett ut på det vakre. Det heiter seg at man skal ikkje sove vekk sommernatta, og akkurat det sliter mor virkelig med denne natta. Ute slutter ikkje lysshowet, hadde du klart å sovne ifra dette?












Plutselig når klokka er nesten 1, så våkner gut, setter seg halvveis opp, ser ut teltåpningen og peker: "Mamma, sjå kor vakkert." og faller rett ned igjen og sovner. Søte lille vennen min, god du <3







Mor ser ut på det gut pekte på, lukket øynene ho også, og legger genseren over øynene for å ikkje sjå meir. God natt Zzzzzzz......













Klokka er vel mellom 3 og 4 da mor våkner av regndråper på teltet. Regn? Det var ikkje meldt når mor såg på værmeldingene mandags morgen. Da var det berre å lukke teltåpninga, være glad alt er inne, og sovne igjen.






Klokka piper før 6.30 og mor venter 5min før ho står opp. God morgen verden! Vekk er fargene, verden er nesten fargeløs. Men faktisk så er nesten fargeløs meget vakkert det også. Det er like stille som kvelden før, kun noen få fugler og regndråper. Så hører mor et spesielt sus....






Ho snur seg, og såg en stor ørn som lettet ifra et tre rett ved teltet...... et magiskt øyeblikk der alt er så stille at du hører så vidt vingesuset når ørna passerte rett over hodet ditt.  Mor vart stående stille et øyeblikk og berre sjå på ørna forsvinne opp i skogen, før ho ser på det litt triste og våte teltet. Er på tide å vekke gut.














Han våkner etter kvart som mor pakker soveposen og underlaget sitt. Så er det frokost. Han ønsker frokost i soveposen, og det skal han få også. Det gut klager på når han er på telttur, er at det er kaldt. Han sier at han fryser når han legger seg, men mor har sjekket han mang en gang, og han har rett og slett forsøkt å rømme soveposen noen ganger fordi det er så varmt. Men mor veit at han liker ikkje å stå opp ifra soveposen og kle på seg, det syns han er kaldt.










Tar litt tid, men er rutinert på pakking, og så er alr sammen pakket og klart. Gut er påkledd og klar for å gå ut.








Grå morgoner har sin sjarm det også, og gut begynner sin leik ute mens mor skal pakke sammen det våte teltet.














Ikkje like lett no å springe rett opp bergveggen når den er våt, så når gut skulle vise mor trikset han tok kvelden før, så skled han. Da finne på noe annet. Det er kejkt å sjå at han koser seg på morgen i lett regn også, ikkje berre når det er fint vær. Mor rister teltet så vatnet fyker rundt henne som en vannspreder i hagen, og plukker det ned.











Etter litt så er dei klar, og så bærer det opp skogen, igjen.















Gut kjem på marka og det høge graset, og det var noe mor tenkte på med det samme ho stod opp, høgt gras og kliss vått. Dermed så var det berre å løfte opp gut, og bære han over marka igjen. Ikkje flått denne gangen, men en heil mengde med vått, høgt gras.













Våt til langt over låret, så her er det berre å stoppe heimom for å skifte før levere gut på skulen og mor på jobb. Gut er like tørr. God morgen du....










Om mor kom noen minutter for seint, så prøver ho å legge skylden på dei to kaninene her. Dei stod midt i veien og hadde ingen ønske om å gå ut i den våte grøfta. Gut ropte fortvila at mor ikkje måtte kjøre på dei, og det hadde ho ingen planer om heller. Ut og jage kaniner, tru om sjefen trur på den forklaringa om ho kjem for seint på jobb??
Om morgen var grå og våt, så var kvelden før så magisk at våt morgen tar dei glatt. Har sin magi den også. Mor spør gut om dei skal ligge i telt ei annen natt aleine? Svaret kjem etter litt baki bilen: "Snart, men ikkje i morgen." Dermed så er det å svippe innom heime, skifte, levere gut på skulen, og komme smilende inn på jobb: "God morgen!"

Mormor hadde på et mystisk vis funnet nok et skattekart i turbøkene sine. Skjønner ikkje kva turbøker ho har? Må være magiske? Uansett, etter kartet å bedømme så var det i Straumgjerde, oppe på Straumsheimsetra. Er et stykke å gå dit opp, ganske så bratt oppover egentlig. Så var det å finne en dag som passet dei alle, og som ikkje regnet på. Regnet var det verre med, regnet i over 1 uke strak. Men så kom sommerferien og en dag som passet både gut, mor, Mormor og Søstern. Dermed la dei i vei opp ifra Straumgjerde, opp til Straumsheimsetra for å leite. Dei hadde meir enn nok å prate om på vei opp, og nok å kikke på også. Absolutt ingen kjedelig tur når gut er med og aldri går tom for samtaleemner ;-)





Møteplass, Slettegjerde, og fram med kart for å ta en rask kikk på kartet. Det er Mormor som har passet på kartet, er tross alt hennes sitt. Mens gut hevder at skatten er hans, det er tross alt han skatten alltid passer til. Selvfølgeligom skatten er noe spiselig så skal dei andre få smake.













For å komme til start.... Straumgjerde, ved brua over Norges korteste lakseelv, ta av opp til Straumsheimsvegen og følg den forbi gardene og opp grusveien til du ser store "oppslagstavla" her. Parkering ønsker dei til venstre ved fotballbana.






Du skal starte ved oppslagstavla, gjennom grinda, og knapt 2m fram før du skal ta av opp til venstre.










Veien opp her, rett inntil grinda. Den er ca 300m lang før du kjem opp til den åpne Trollhytta, grillhytte og utedo, alt åpent for bruk for alle.







Samlet gjeng opp veien, og har prøvd å peke ut for gut kor Straumsheimsetra ligg. Oppi dalen der, litt opp til høgre i fjellsiden. Han syns at det ser utrulig langt ut...









Der ser du Trollhytta og grillhytta, var folk her, så stopper heller på vei ned.









Her var meir skog før, er hogd ned en masse, og stien går rett utenfor den flekken av granskog dei sparte for ungene å leike i ved hytta.







Gut og mor er allerede langt inn i en samtale, som vanlig. Mor forteller at han har vært på setra der før, men mange år siden, i bæremeis. Det var da mors menisk i kneet brista litt på vei ned, høg avsats, sovende gut, og vridning. Han syns det høres vondt ut, og var glad han satt på og ikkje gikk sjøl. Denne gongen her skal han virkelig få gå sjøl.











Sti videre opp til høgre langs elva, retning fossen.














Fossen er en veldig søt plass med en meget fint fossefall.















Er alltid kjekt med sånne små perler i landskapet når man er på tur. Er ikkje alltid dei store fossene som er dei fineste.













Står en benk her også, og ifølge gut modne blåbær. Han plukker til mor og Mormor, han spiser dei ikkej sjøl dessverre.







Sti videre opp like etter fossen. Skilt som viser opp til Straumsheinsetra. Her kjem du også til Utsikten, og er denne veien du går om du skal til Keipen eller Gjerdekollen.









Mormor og mor stopper oppi stien, kvar vart gut og Søstern av? Dei står og styrer og kniser. Lurer på kva lureri dei to bedriver?














Dei lager rare figurer på snap! Gut sendte det til mor også, og kjem knisende opp og vil mor skal åpne. Mor og Mormor må berre le av dei to luringene, og så planlegg dei å lage fleire kunstverk.










Gut husker at denne stien her skulle ha et tau, og smilte fra øre til øre da tauet dukka opp og at han huska rett. Men, han kom fram til det at tauet var fullstendig unødvendig, for han gikk like greitt opp uten.











I ei tue stoppa han opp, såg ein sopp. Den tenkte han var spiselig? Verken Mormor eller mor visste det, men var ganske sikre på begge to at dei ikkje burde spise den. Gut var ikkje heilt enig der, men mor veit at sopp hadde ho aldri fått han til å spise uansett, så ga seg på den diskusjonen.












Stien her er ganske så oppover, er ikkje for den som søker en flat eller lett stigende sti. Men er fin å gå sånn sett uansett, og det er når man går oppover man blir belønna med flott utsikt også.














Ved Utsikten så står det en trimkasse, og gut som er først opp sjekker innholdet og tar med boka.













Komt opp en ny benk med minibord på siden sist, og det gjor seg. Innskriving pågår, og gut skriver inn alle mens han holder på. Konsentrasjonen er på topp.








Mor måtte smile litt over det han har skrevet, han har skrevet det personene er for han <3











Like fint er utsikten her også, ser utover Straumgjerde og skimter litt av Sykkylvsfjorden til venstre, ser Fetvatnet til høgre, og ser toppen av Straumshornet 976moh jemt i skydekket.






Mindre fint er det som er gjemt bak benken i buskene. I plastnettet et er det en stiv og ødelagt malerkost, og så ligger der ei beisbøtte der mor tenker at beisen er ødelagt. Vart litt skal ta med eller ikkje? Dei som har lagt det der veit no om det, og er sikkert det dei hadde brukt på den gamle benken. Mormor fekk siste ordet, og mor puttet det tilbake i buskene. Ligge det der neste gang mor er der og har plass, så tar ho det med.









Rett ved stien igjen så var der et tre med så mange kjuker at dei ikkje gadd å telle engang. Enda fleire lengre oppe, og alle vart stående å kikke på det. Artig med sånne trær også. Så begynte Søstern og gut å knise, da er dei to igang igjen. Mormor og mor venter spent på resultatet.










Gut kjem leende opp til dei, og sier dei må sjekke snap, Søstern hadde sendt det til dei. Vel, skulle fått vist deg den levende filmen, for vart ganske så morsomt også! Ikkje rart dei to styrte sånn på og lo, og gut fekk fritt utløp for fantasien i slengen. Skjønner godt han vil ha med Søstern på tur, uten problem.











Mor gikk litt av stien for å sjå om ho kunne sjå elva mens ho venta på dei to tullingane laga noe meir, men såg ikkje elva, berre hørte den. Såg heller rett opp på Straumsheimhornet, ikkje verst det heller.













Hang noe i et tre, og mor måtte kikke nærmere etter. Ryddesaks av et slag hang i et tre, klart til bruk. Var vel i området her at det stussa litt over stien, for den tok brått til høgre, og dei tenkte oppover.
















Men stien var litt overgrodd i bregner, og gut meinte at det var jungel!














Varte ikkje lenge før det var perfekt sti, og rett så koselig sti også.








Oppå ryggen så var det stiskille, eller rettere sagt, 2 stier møttes. Stien dei kom opp, og en sti som kom opp fra andre siden av ryggen. Der får du veldig fin utsikt utover Sykkylvsfjorden.







Snur du deg, så får du fin fin utsikt utover Fetvatnet. En bitte liten benk å sitte på slik at du kan nyte utsikten. Mor og gut tar en liten kosepause.















Stien videre går opp på ryggen, tydelig sti, og gut leder an. Han fekk i oppave å vise vei for dei andre 3.








Så kom dei over ei veldig stor eine! Den var høøøg! Mor lurer virkelig på kor gammel den er? Kor masse veks ei eine pr år? Den der er noen meter høg.















Ikkje så store dei her, men det er 3 nøtter. Søstern plukka dei ned til gut, for dei gikk og leita i alle hasseltrea. 3 nøtter til Askepott?








Like små er alle billene som plutselig er i stien. Rart kor mange som var døde i stien. Noen få levde, og dei som lå på ryggen, dei snudde gut. Det vart det nye, å gå i stien og telle billene på vei opp. Dei kom over 13 stykker husker mor, men nøyaktig antall husker ho ikkje. Men gikk sport i bille-leting.







Mormor og Søstern gikk og kikket etter biller, og så kom gut etter.













Søstern fann et tre med en lang sprekke, og kalte den for Visa-sprekka der man betalte for heis opp. Gut fekk æren av å dra visakortet til Søstern, men ingen heis dukket opp, dessverre.











Der visa-treet var, så delte stien seg også. En til venstre leder opp til dalbotnen, den skal dei ikkje ta, men den til høgre.








Der var også noen murer, og nok en bok å skrive seg inn i. God skrivetrening for gut denne turen, og tar oppgaven med å skrive på strak hand.










Så mistet gut litt piffen, og ville snu. Han syns det vart langt, var siten, og såg liksom ikkje ende. Da er det å ta en pause til, og finne andre triks.













Motivasjonsboksen vart fiska fram ifra sekken til mor, en boks med forskjellige godterier, og noe må da falle i smak? Gut liker den boksen der, alltid noe variert og smått, og så er han i gang igjen.












Så er det å ta en etappe til, og mor husker ikkje korleis det var å gå her, alt for mange år siden, og alt for mange andre turer siden da. Så svare gut på kor langt det er att er litt vanskelig.





Gut har gått et stykke til, men ser ingen seter, ingen hytter, og ingen kan egentlig svare han på kor langt det er att. Så mor går i forveien, så kjem dei andre etter. Mor skulle sjekke stien litt.






Mor roper til gut at stien er så steinete her, at ho trur ikkje at han klarer det. Den er ikkej så ille, men han liker en utfordring og klatre er noe han liker. Kjedelig og for enkel sti kjeder han. Og ja, stien går her, ser dårlig ut på bildet, men er bedre enn ser ut til, lover.














På våte dager er siste biten et lite bekkefar, men no er den tørr. Og sjå i horisonten gut, ser målet! No er han framme!













Står 2 ruiner med det samme, og no er det jakten på skatten som teller. Glemt er både stien, slitet og alt annet, først og fremst finne skatten.









Står kun 2 hytter her, den øvste er åpen, andre privat og lukket.








Siden gut og Søstern skulle leite etter skatten i dei første ruinene, skulle Mormor og mor "leite" i dei øvste. Mormor er oppe ved Ellendselet, den som er åpen for alle. Ikkje for overnatting altså, men om du er på tur og ønsker å sitte inne og slappe av og spise nisten. Akkurat det syns mor er hyggelig gjordt av dei som faktisk eier den.






Mor roper ned til Søstern og gut, om dei har funnet noe? Mor sier ho ikkje har funnet noe i den ruinen her, og 1 gjenstår.







Trea har vokst litt siden sist mor var her, for da såg man Fetvatnet meget godt når man står her oppe, no ser man vatnet ikkje så godt. Utsikta her er nydelig når man får sjå vatnet og fjelltoppane. Dette her er hytta som er privat. Den hadde forfallt fullstendig, men er nylig gjenoppbygd og er virkelig fin å sjå til, i samme stil som den gamle omtrent såg ut.





Gut gikk inn i den åpne hytta, skatten kunne kanskje være der? "Kjem du mamma?" roper han, og mor trasker etter.







Han leiter over alt, men finner ingenting. En låst trekasse trudde han det kunne være, men mor sier at det er sånne hytetting.Trur dei må ut og leite....










Oppe i den øvste store ruinen kanskje? Mormor og gut kikker, er litt brenneneser her, men er mulig å leite. Samme kva skatten er, så trur mor at utsikta her er den største skatten uansett.







Han ser ingenting, og hadde ikkje så lyst til å hoppe ned i brenneneslene. Mor kjem for å trakke ned og hjelpe. Skatten må da være her, dei har sjekket alle andre plasser no?












Etter trakket litt rundt inni, leita, kikket, og omtrent gitt opp, så var det noe i en sprekke. Kan det være, eller er det berre søppel?














Jo, det var en skatt!!! Med et stort lurt glis, så setter han seg ned for å pakke opp.








Det var en Fortnite teskjorte!! :-D En meget fornøgd gut med skatten, og den ville han ha på med det samme. Han som ønsket seg sånn en Fortnite teskjorte, og no har han en.













Mormor og Søstern stod berre å gliste over en lykkelig gut, og Mormor som egentlig eigde det skattekartet er glad gut var fornøgd med skatten.







En som ikkje vil spise, eller at mor skal spise, men utforske. Han ville ned til den andre hytta å sjå. Det viste seg at der var folk som satt ute, så gut gikk heller for å tre blåbær på strå, slik som Søstern gjor da dei kom.














Dyp konsentrasjon slik at strået ikkje skal knekke....













Fekk det til! Stolt dingler han med blåbærene på strået, og syns det såg ut som et smykke.






Søstern kjenner dama som er på selet, og var inn og kikka. Mormor satt i døra, og gut måtte bort han også. Det var utrulig fint gjordt oppattbygginga/restaureringa, og veldig koselig inne.






Og så har dei den flotte utsikta også her oppe. Berre utsikta er vedt turen hit opp, og når det er blå himmel, og du får sjå alle fjella, da er det enda finere enn no, lover!



Går heller opp att til Ellendselet og sjå om får i gut noe mat, og mor også litt. Tenk at her setra dei en gang, gikk opp og ned med dyrene, melk og passa på dyra. Ikkje store bygningane, men dei gjor garantert nytta. Kjekt at noen står att og nye generasjoner får sjå og bli fortalt kva dei gjor før for å klare seg, enn som no å gå i butikken. Mor syns det er bygninger med sjel.






Høgt sitter han, dingler gjer han, og ned att vil han :-P


















Et vindu på heile selet, lite og søtt. Skjønner godt at bygningene er bygd i stein, det varer og tåler været, og da det vart bygd så var det vel kanskje ikkje så masse skog her oppe? Hadde vært stilig å kunne hoppe tilbake i tid, 100 år i gangen og sett korleis landskapet forandra seg, og alle husene kom poppende opp.










Søstern har høgtlesing ifra hytteboka som folk kan skrive seg inn i, og den som skrev startinnlegget, viser seg å være lærerinna som både mor og Søstern hadde på barneskulen. Artig faktisk.











Mor har ikkje bøker som forteller om historien til setra her oppe. Har bøker om setrene til Velledalen, rundt Aurdalsnibba, mange om gardene rundt Geiranger og Storfjorden, men ikkje noe om setra her. Lurer på når dei slutta å setre her oppe? Kor mange bygg? Ser ruiner etter 4 i alle fall, men stort meir veit mor ikkje. Gut ville ned att, og den er heilt grei. Alle føler at dei har fått sett det dei ville, og fått i seg det dei ville. Ned att kjem nok til å gå fort.



Skravla går og føttene går, humøret på topp, og ny tur er under planlegging. Litt strabasiøs tur, en tur mor ikkje er så sikker på at gut klarer sier ho, men han trur han kan. Gjenstår å sjå om får prøvd seg på den turen etter kvart.









Stien var ingen problem hevder gut, og skulle sjå kor fort han kunne gå den ned. Søstern er meget god på nedover, det har mor erfart sjøl, og skravla går på alle 4. Dei kan det å kose seg på tur, det er sikkert.














Stien slynger seg nedover fjellsiden, og fort går det også. Det slitet med å komme opp, og lett som berre det ned.








Men sjå her da, et litt trist syn, en død sommerfugl.... gut sier den lever, sitter berre fast. Men viser seg at den er temmelig død. Fin å studere da, kan sjå på dei små detaljene uten den flyr sin veg.














Når dei kom til stiskillet, så valgte dei å gå den andre stien ned, få en liten rundtur. Blir ikkje lengre, men kan hende litt finere å gå.












Så dukket et skilt opp, Friarbenken. Stien er attgrodd, benken begynner å bli gammel. Veldig tydelig at det foregår lite frieri her. Gut tuller med at han kan gå tur hit med kjæresten sin, og så kan han fri? Mor syns at han må bli voksen først, og være veldig veldig sikker før han frir.








Praten går livlig om voksenlivet, kjærester osv. Artig å høre korleis barn oppfatter livet og ting som det, og kor enkelt ting hører ut for dei. Lite aner dei om kor komplisert voksenlivet kan være, så det er like greitt at dei ikkje veit. Lærer tidsnok alt annet.














Så hadde dei komt hit ned, dit skogen er sagd ned. Åpent landskap, og stien fortsetter omtrent rett ned. No ser du ryggen mor snakket om stien går på, som en lang lang rygg heile veien opp.







Hoppsann!! og gut kjem fykende. Turglede! Han har komt seg opp, tullet en masse, funnet skatt, og har oppmerksomheten til 3 stykker. Kan han da få det bedre?













Fritt utsyn til Fetvatnet :-) Blir nok fint her også etter kvart som skogen veks til att. Til da er det berre å nyte utsynet uten trær, gror fort nok att skal du sjå.







Mormor og Søstern følger stien videre mens gut ser på utsikta. Han husker grillplassen ved Fetvatnet, dit er det fint å sykle blant annet. Kanskje dei skulle ta turen dit en dag?













Så kvar går man tru? Opp att til fossen og ned ved hytta, eller rett ned og havne på veien?  Gut skulle få bestemme, og han valgte å gå til fossen og den veien. Blir litt lengre, men dei er på tur og har tid.







Et tre som veks opp i hogstfeltet har fått en sjukdom på seg. Mor og gut studerer klompene. Rart, ikkje sant? Berre få sånne kuler. Viste seg at fleire sånn små trær hadde samme sjukdommen. Naturen er merkelig.








Du finn også en skog-kongestol her, perfekt for gut i alle fall.














Det som alle la merke til, er en utrulig god duft enkelte plasser i stien akkurat her. Små kvite blomster luktet så godt når dei vart i tuer som dette her, at du berre måtte stoppe opp og snuse inn duften. Så små, men så utrulig så godt dei lukta!











Enda ei bok? Måte på til skriveøving det vart på gut denne turen. Tar oppgava på strak arm igjen, og skrev alle pent inn i boka. Han måtte innrømme at det er kjekt å kunne skrive og lese, så skule er ikkje så dumt.










Da var dei tilbake til Trollhytta, og no var det ikkje folk her. Gut ville gjerne slenge seg på slenga som er her, men den har blitt kasta så langt opp over ei grein, at mor heller klarte ikkje å få den løs. Slenga dingler rett over bålplassen, så kanskje noen berre hengte den vekk? Hytta her er ganske så stor, benker og bord der inne. Grillhytta får du plass til 2 familier på grilltur, og til høgre for grillhytta finn du utedoen. Dei vart her en stund og kikka før dei dro.





På vei ned att, så fekk gut og Søstern et lite innfall, og stakk ifra Mormor og mor. Kva nå da? Dei gikk etter, og såg dei aldri att. Heilt til dei hørte en lyd bak seg? Og der på huk satt dei! Søstern som er grøn forsvant i bregnene, gut som er svart forsvant i skogbunnen. Dei knisa godt begge to der dei satt, luringene. Ikkje rart dei to der finner tonen.













Mormor trudde ho hadde glemt noe på grillhytta, så ho og Søstern snudde. Mor og gut fortsatte nedover aleine. Nesten nede så begynte dei å lage korger, fly og andre saker av blad og strå. Lagde korger med blomster og stein, og hadde reine kunsttimen i skogen. Perfekt avslutning på turen. De la bladkorgene sine på bilen til Mormor som takk for turen, og dro heim med to store smil. Turen har vært utrulig fin og koselig, og han ville gjerne gå en tur til med Mormor og Søstern. Det må dei vel få til?








Kartet er berre sånn omtrent, berre en pekepinn på stien opp. Den er litt lengre enn oppmerket også. Rekner med det er ca 2km opp. Du begynner på 52 moh og ender på 430 moh, så du skal opp noen høgdemeter. Fin tur, ok sti, nydelig utsikt