Når du kjører med båt i fjorden og ser på mange av dei gamle fjordgardene oppi fjellsiden, så blir du forundra over både plassering og folk sine evner før i tiden til å klare seg på sånne ensomme plasser. Mormor har hatt et ønske om å gå over fjellet og ned til garden Korsadalen. Korsadalen ligger 306 moh og er nedlagt, som alle fjellgårdene er, men holdt godt i hevd. En dag i strålende solskinn, så klaffet det. Og det var 3 stykker som hadde seg en meget lang tur via Fausateighornet 794moh og ned til garden. Liten omvei, men du store for en gard å komme til da! Og dobbelt flaks på gjengen, det var slåttedag på garden, så de fekk full omvisning på garden med heile historien også. Det er Ålesund Jakt og sportfiskeforening (som eier og steller garden, og omviseren hadde 35 års tilhold der, og alt gammelt var tatt vare på. En perle av en gard, og en historietime dei 3 seint vil glemme :-)






Starter i Fausaskiftet, der veien møtes ifra Fausa, Fjellsetra og Fasteindalen. Parker der, så går du mot Fausa/Orreneset.







Første punkt er å komme seg opp på Fausateighornet 794moh, som ligger oppå fjellkanten der, litt bak. Du følger omtrent ryggen opp til toppen også.










Du får Nysetervatnet 330 moh til høgre for deg.









Du tar av første grusvei opp til venstre, og skal gå ca 350 m opp. Mormor, MrJ og hunden er veldig klare for tur! Fakstisk så skulle gjengen egentlig på Dravlauseggja, men er seine å starte og det er VIRKELIG varmt ute. Det stod mellom 2 turer, Korsadalen og Dravlauseggja, og været avgjorde hit.





Når du kjem hit, så ser du stien som tar av til venstre inn på myra. Dit skal du.









Stien er delvis merket, men tydelig, Bruke å være vått her, men for tiden er det meget tørt. Ellers er det litt tripping i starten.










Mormor er spent på turen til garden, ho og mor har snakket om tur dit en stund og kikket på kart ilag.














Det er virkelig fint å gå her no, fin sti, flott vær og tydelig sti.







Er virkelig flott å stå her og skue utover Nysetervatnet og fjella der borte. Bor virkelig flott til, ikkje sant?







Var ikkje Nysetervatnet dei skulle sjå på, og begir seg videre opp siden. Du skal opp 2 etapper i skog på en måte, det der er første skog.










Her er det meir merking, lettere å merke i skog enn på myr, men du finner merking i myra også.















Kjem opp på en utsiktsplass og du kan sjå ned i Fasteindalen og noen av husene i Ramstaddalen. Fjellet der er Auskjeret 1203 moh, snart mest gått randoneskituren her i Sykkylven.







Mormor er klar for neste etappe med skog og litt brattere, ser skogen der borte. Du ser ikkje akurat toppen der oppe, du skal litt bak for å nå den.







Sjå der da, utsikta over Nysetervatnet og fjella her. Ser Regndalsnøbreen der bak og tindane. Er virkelig et flott syn altså :-)










Hunden går og snuser etter vatn. Er virkelig varmt ute, og en stor og mørk hund trenger en del vatn, ikkje berre for å drikke, men å legge seg ned i og kjøle seg ned.









Det er lite med vatn på toppen, men er noen dammer mellom to hauger.









Utsikt er det også oppå "haugen". Det er bra med utsikt når du kjem ut av skogen og går på ryggen på denne måten her.








MrJ og hunden har funnet en passelig dam og ser ut som han koser seg maks! I denne varmen så er nok det der deilig.










Mor liker også dammene her, noen av dei ligg så flott til, ser ut som infinity pool. Veit ikkje kva det er, men kombinasjonen stille vatn og fjell tiltaler mor veldig. Kvart sitt man kikker etter på tur?









Hunden bader seg gjennom dammene etter mor, koser seg og drikker en del. Mor får ta bilder fort, før hunden lager tsunamier i dammene :-)














Siste del før toppen, er ikkje lenge att no. Spent på ruta videre, for mor har aldri vært lengre enn til toppen av Fausateighornet.







Mor og Mormor kikker bak, mor peker ut Skrednakken 710 moh, der har dei 2 vært på tur før, altså berre til garden som ligger der. Fjellene nærmere her er Skurdahornet 849 moh til venstre, videre til høgre ligger Blåhornet 1144 moh og toppen Roaldshornet 1230 moh.







Er ikkje akkurat noen steinete topp Fausateighornet, kun på sjølve toppen. Skal bli godt med en stopp på toppen og nyte utsikta inn til Stordalen.







En som virkelig koser seg :-P det kjem både grynting og godlyder der han ruller og klør seg i lyngen. Lyngen er knusktørr også, så ingen åpen ild eller flamme er lurt denne dagen. Menperfekt til å klø seg på.















Er ikkje så lenge siden at dei kom til toppen her og vardene var nedrivne. MrJ peker på eine varden og forteller at han bygde den. Mor har aldri bygd noen varde, kun sånne minier ilag med gut. Men tanken på å komme opp til en topp og du faktisk hadde bygd varden var ingen dum tanke.






MrJ kikker til Stordalen til høgre der, og peker på Dyrkorn til venstre her. No skal vel Korsadalen ligge ned bak ryggen ved MrJ sin venstre hand, dit ned skal dei.





Vel, kor gå no da? MrJ har gått ned til Skjortneset en gang, det er mange år siden, men sier han veit kor dei skal. Mor veit sånn omtrent kor dei skal etter studert kart. MrJ sier gå bortover ryggen litt her (Møsegga), mot den toppen du ser, og så skråe nedover. Mor sier seg enig, og stikker til Mormor for å høre om ho er enig.

Å gå var omtrent tanken som røde streken her. Tanken altså, skal vise seg at ting endra seg...




Mormor satt ved varden og fylte på litt energi. Er lenge siden ho spiste frokost no, og energi må man ha når man skal på lamggtur.








Er et godt stykke att, så ikkje så lenge dei var på toppen før dei gikk videre. Fausateighornet får nytes en annen dag, idag er den en mellomstasjon.







Kanskje det berre er mor som er rar, men til mindre frodig landskapet er, jo meir legg mor merke til dei aller minste plantene. Spesielt denne lille søte greplyngen her var mikorskopisk liten i forhold til mors tommel. Men søt da.














For det blir på en måte dei små blomstene som skiller seg ut i landskap som dette. Til og med rypelyngen har begynt å bli rød, alt for tidelig varmt til det den er vant med, pluss tørke, da visner den.






Dette her er no egentlig et ganske så myrete område, og det er snart berre dammene som er att, myra er ganske så tørr.








Denne flekken her viser tydelig preg av at den bruker å være fuktig, men kunne snart gå over deler av den enn rundt. Kan ikkje huske at det har vært slik tørr sommer før.












Nesten borte ved neste "kul" og skrået nedover. No skal no mor være ærlig, skal du til Korsadalen, IKKJE gå den veien dei no går, den er lengre, men det visste dei ikkje der og da mens dei gikk, det er noe dei fekk lære seinere.








Vel, det er ikkje så tørt at sauene her dør av vannmangel, men skulle nesten tru det når du finner skjelettet etter en :-P















Hunden mangler i alle fall ikkje vatn å kjøle seg ned i, og mor skynder seg etter der dei 3 vandrer videre. Dei er vant med at mor stikke av ruta på jakt etter motiv eller studerer en bitteliten blomst. Skal ha tid til å nyte og kose seg på tur også.









Vart litt stuss her dei gikk, for syns det var konturene av noe menneskeskapt i dalen der borte? MrJ lurer på om det er en hytte? Mor kikker ho også, jo der er noe, men hytte der? Klør seg  hodet alle 3, for det virker ulogiskt å ha ei hytte der midt uti ingenting.






Ups.... her gikk det ikkje an å gå. Rekalkulering pågår! Det var litt brattere utfor her enn tenkt, så skråe en annen plass takk. Ser at det er litt av et myrområde dei skal krysse der nede for å komme ned til venstre for den kulen og ned i dalen.








Ja ja, dei skråer mot Fausateighornet og mor tenker at opp att skal dei nærmere Fausateighornet før dei går oppover. Opp en av dei to snøflekkene der borte tenker ho.








Oi sann, ikkje trakke på den der i skråningen. En flekkmarihånd stikker opp ifra graset og mor setter foten ned en annen plass. Visste du at Norge har over 40 ville orkideer? Heilt sant altså, og 20 av dei er rødlista, 13 av dei er freda, og at denne her er den mest vanlige orkideen Norge har? Mor kikker alltid etter orkideer når ho er på tur, er mindre og annerledes enn dei ho har i kjøkkenvinduet heime. Har alltid tenkt at orkidee er eksotisk, men har dei sjøl i mindre scala ute i naturen. Naturen er fanstastisk!









Nede i botnen er det lite orkideer å finne, men en heil masse dammer over alt. Her er det berre å kikke og tenke seg om etter en rute som er mest tørr.





Så begynner dei på ned siden. MrJ sier at der er en sti ned, men er ikkje sikker på kor den er, og håpte gjengen kom over den. Da han gikk til Skjortneset den gangen, så fulgte han ryggen ned, han var litt redd å følge den ryggen no og lett velge feil plass å gå ned. Greitt nok, dei veit kor dei skal, plasseringa av garden er allerede plottet inn i hodet.






Etter bratt ned siden der busker var greie å holde seg i, så kom dei til en meget fin badeplass for hunden. Mor tok den med seg og viste den kor gå ned. Er litt misunnelig, for hadde vært godt med en dukkert i varmen, og ryggen er klam som berre det etter sekken.















Ned her også? Vart et par bratte plasser, men retningen er i det minste riktig. Berre det å finne den stien da....








Hallo! Mor stopper dei andre, sjekk der oppe på kanten da! Det er faktisk en jakthytte :-O Så langt oppe? Kor mange meters skuddhold blir det der da? Ikkje minst, kor i alle dager går dei for å komme seg dit?







Vart noe kikking på gjengen, det var uventa plassering av ei jakthytte, så forsvinner dei inn i skogen og til det dei hører er elva.











Ikkje noe problem å krysse den i desse tider, lite vatn for tiden, så brukte ikkje lange tiden på å finne en egnet plass. Påfylling av vannflasker, drikke litt ekstra, og av med sekker et øyeblikk og lufte ryggen.












Så bar det inn att i tett skog. Dei kikket etter lysninger og åpnere plasser, for vil gjerne følge elva sånn noenlunde for den passerer akkurat garden.





Noe sier dei at stien heller går der oppe en plass og at dei er litt på bærtur som det kalles. Og det vil vise seg seinere at den tanken er heilt rett også, stien går der oppe en plass, ikkje her nede og så langt borte som dei gikk. Omtrent ryggen lengst bak og ned i søkket.







Dei fann delvis sti inni skogen også, og dei skiftet på å holde følge med den og vise vei. Her er mange hjortetrakk, for det er en god del hjort i dette området her, er en grunn til at Ålesund JSF har tatt over garden.






Fann rester etter en kjerrevei eller noe oppi her, men da har dei trakket lenge i skog også. Like fort som den dukket opp så forsvant den og vart berre sti. Ting gror utrulig fort att.










Lovende sti tru? Skogen endrer seg i alle fall.















Da kom dei til første tegn på garden, ei uteløe! Dei er nesten framme! :-D








Står i elva på entydelig sti og ser nedover. Ser ut som en badekulp der, og hører stemmer lengre nede. Det er folk på garden, au da... liker ikkje å komme og forstyrre noen.












Traff på 3 stykker som var på vei til den der badekulpen, var svette i varmen etter jobber med slåtten. Er visst nok slåttetid på garden og stordugnad, så garden er der 3 hunder til, pluss oppunder 15 personer. Dei går videre etter en hyggelig prat med dei 3 som skulle bade.



Ut av skogen så åpnebarer seg en flott gard :-) Dei har endelig komt fram til Korsadalen! Og for en plass da! :-D Dette her er en velstelt plass, tross ligger så øde til.





Det er folk både her og der, dørene er åpne, og noen driver å styrer ved den vedfyrte badestampen.








En utedo, og en låvevegg som er ganske så dekt i horn. Jegerforening, uten tvil :-P Mest overraskende er i kor god stand låven er i, er utrulig gledelig å sjå.



Og sjekk den utsikta da! Herlighet for en plass.... Du ser Stordalen inn til venstre, Stordalsholmen stikker ut som en spiss i fjorden midt  bildet, i enden av fjorden ser du der den deler seg til Norddalsfjorden rett fram, og Sunnylvsfjorden til høgre. For en perle av en plass altså.




Huset i seg sjøl, masse større enn det mor forventa. Du tenke ikkje at en fjordgard ensom oppi ei fjellside skal ha så stort hus. Dei hadde no ikkje alt for trange kår her, tross veit at det var et blodslit. Ser at huset er påbygd noen ganger, men er fremdeles originalt og ikkje ombygd i moderne tid. Det bodde på det meste 3 huslyder her på en gang, og på den tiden var det ofte store barneflokker. Her var i det misnte plass til dei, i forhold til mange små garder. Gamleste delen av huset er faktisk ifra ca 1633! :-P






Det viser seg at den ene karen var en som har hatt tilknytning til plassen her i 35 år via sine foreldre som tok han med hit, og tilbragt sommerferier her også. Han virker som den som kunne en heil masse historie om plassen, og tilbydde seg å vise dei rundt både i og rundt garden. Snakk om flaks altså! Var redd for å forstyrre folk, men så får dei omvisning i stedenfor :-D Lykketreff! Alt innvendig har original vegger, skikkelig tømmervegger som er godt bevarte. Dei hadde kun bygd til et lite bad, som er nødvendig å ha for å kunne være her, spartansk det også. Fleire av rommene var soverom med køysenger, eller små gamle senger. Dama som var her no hadde den senga.







På stua som dei bruker heng det gamle bilder fra dei før, og svunne tider. Historie rett og slett. Veldig artig å sjå.








Sånn såg huset ut en gang. Annet tak no, men dei har kun lagt et nytt tak oppå det gamle for å bevare det, så kan det nye kan fjernes uten problemer.





Omviseren viser seg å være utrulig hyggelig, og du får servert historie, forteller kva dei har gjordt, kva dei har bevart, og om folket som en gang hørte til her. Han sjøl meinte som 16 åring at dei berre skulle rive det gamle huset og bygge et nytt, men no er av den ivrigste til å bevare alt som er og jobber iherdig med både oppussing og bevaring. Mor skulle ønske at ho hadde en diktafon på opptak slik at ho kunne skrevet ned det han fortalte. Han fortalte om klausulen på at dei tok over garden med sine 7000 mål og jaktområder, at et skap som stod på stua alltid skulle stå der, og det gjer det til den dags dato, pluss at garden skulle holde i hevd slik den såg ut da. Ting som er dekorert med er henta fram fra glemselen. Ei stor parafinlampe fann dei på søppelplassen, men satte sammen og hang den i stua, riktig flott lampe også. Ut med parafin når strøm kom til garden.






At huset er gammelt bærer det preg av byggmessig. Det er trenagler i gulvet, ikkje spiker, og i svalgangen her så viser røfft tømmer veldig godt. Svalgang var et slags overbygg, men vart seinere attbygd for å få litt gang. Mor strøk handa mang en gang på tømmeret i veggene her, imponert over arbeidet som er lagt ned her, kor godt bevart det er, og entusiasmen i guiden. Det er som å vandre i rein historie dette her, med en som forteller og forklarer.












Så viste han gjengen en liten overraskelse, en luke i gulvet! Mor måtte le litt, for det var så uventa. Dette her er et av få langhusa som står att som hadde fjøs i kjelleren. Praktisk da å berre åpne luka og gå ned i fjøset og stelle dyra. Varme gav dei også, men også lukt. Noen bakdeler kjem det av fordeler. Han fortalte at dei sjøl omtrent aldri er ned her, dei har liksom ikkje noe her nede å gjere lengre.











Kjelleren står omtrent urørt med båser og potetkjeller. Heilt utrulig!







Mor bruker lyset ifra lommelykta på mobilen og kikker baki. Kjelleren er reine museet i historie, berre litt opprydding. Fann av dei gamle brune melkeflaskene, Mormor husker dei, mor ikkje. Ho vokste opp på ku-gard og henta melka i spann rett ifra fjøset.






Tenk alle dei som har kikket ut dette vinduet i alle årene, det er ikkje få ganger er mor ganske så sikker på. Mor kunne aldri tenkt seg å levd på den tiden huset her har vært bebodd, men en portal og kunne sett korleis det var her før, det hadde vært utrulig interessant.






Og sånn såg det faktisk ut her en gang..... rart å sjå det i bruk om du skjønner, at dette faktisk var heim og levebrød en gang.











Tilbake oppe, så inn på kjøkkenet. Grua har blitt fjernet, men alt av den ligger nede i kjelleren. Bordet er faktsik bakstebordet som er hentet inn, rett og slett for å få plass til alle sammen. For er ikkje berre for jakt dei bruker garden, men til rekreasjon også og tar med familien hit. Trur det må være beste måten en gard kan bli pensjoist, mange som steller den og held den i bra stand og bevarer, er der for jakt, og familier som nyter den flotte plassen.












Tidens tann, men henger her enda.









Var så utrulig masse å få med seg inne i huset, så masse historie om folk som bodde der, kva dei dreiv med, annet dei dreiv med enn jordbruk for å spe på inntekta osv. Kunne omviseren skrevet ned historien, så hadde det vært noe å hatt på garden for andre seinere. Håpe det er nedskrevet en plass. Vel ute igjen, så fortalte en kar at stabburet er gjordt om til et mini museum. Ting som er samlet sammen av gammelt utstyr har havnet her. En kar kom og fortalte at på 70 talet var familien hans her på sommerferie, billig å dra hit, men det regnet det meste av dei 3 ukene. Så for at hans mor skulle ha noe å fordrive tiden med, så ryddet hun ut alt, vasket og organiserte slik som det er idag, og det var på  tidlig 70-talet, før mor var født!







Beklager virkelig dårlige bilder her, dårlig lys og en del folk her inne. Men her henger alt av skolester, bor, høvler, står en vevstol her osv osv. Mini museum uten tvil!Ikkje noe av verdi, ikkje annet enn verdi av historie.






Vel, og kor mange plasser kjem du på en fjallgard og får utepils? Vel, dei 3 fekk servert en kald en, som smakte ypperlig etter en varmm tur hit ;-)














Måtte berre ta bilde av denne boksen her, det er en brunostform. Brunosten var faktisk en veldig viktig inntektskilde for garden her, så den måtte være med.












Så tok han gjengen med bort i låven. Relativt ny låve i forhold til huset, ifra ca 1880. Tung motor dette, men noe som MrJ liker. Faktisk så var det på garden her som var av dei første til å ha påhengsmotor på båten sin på Indre Sunnmøre. For båt var dei avhengige av, for ungene skulle fraktes til skule fram og tilbake, og når dei fekk tilsendt i gave en motor ifra en slektning i USA så forenkla det en masse. Ikkje berre for å transportere ungene, men annen transport også av varer, pluss dei no kunne drive med doktor- og presteskyss. Berre tenke deg strekninga Stordal på vinteren, måke vei ned, og så måke på vei opp att etter skuletid, og tid det tok å ro båt heilt over til Stordalen? En motor hjalp virkelig på. Det var største årsaken til garden vart fraflytta i 1952, nemlig skuleveien. No vart det litt motorprat, beklager den der.







Inne i underetasjen på låven. At mor ikkje kunne ta seg tid til å holde heilt stille lenge nok da i det dårlige lyset.... sorry. Men det er stort oppunder her, plasss til noen dyr.









Båsene står her enda, ingenting er endra. Her stod kuene, og dei hadde nok utmark til å fø dyra sine.









Her står også blyglassvinduene som var på huset, er ikkje kastet ei heller. Nye vindu var det behov for, og kikke ut blyglassvindu kan gjere man svimmel til slutt.














Ikkje husdyr her lengre, men fuglene har funnet plass her til å skape neste generasjon. Ser ut som ungene har blitt tenåringer allerede og dratt ut på vift.















Å ja, det må nesten nevnes. Dei drev også med møbel, lagde stoler. Om ikkje husker feil, så har dei tatt vare på 13 forskjellige stoler, dette er en av dei.








Dette her er da den meget hyggelige, engasjerte og kunnskapsrike omviseren. Han kan utrulig masse av historien her, er med på å vedlikeholde her, bryr seg om plassen og bevare det gamle. Dei hadde egentlig trudd at dei kom til en låst gard, fekk kikket seg litt rundt, nyte freden her og så dra igjen. I stedenfor så har dei tilbragt lang tid her og fått en historietime du kan drømme om her. At takket være denne karen her :-D Tusen takk!




Siste han ville vise gjengen var taubana dei har. Dei har et bygg som driver den, og det var ikkje lite som skal til, og det er her han ofte står og skrur litt. Taubana er faktisk 600m lang! Blir fraktet mang en ting opp her, og tenk om dei skulle båret opp alt dei trenger, hadde blitt mange tunge turer det.




Interessant å stå her og høre hisstorier om plassen, og det er 3 stykker som virkelig følte seg heldige. Mor kjenner at hodet er fullt, og skulle virkelig ønske at hadde alt nedskrevet, og ikkje lagret på den teflonhjernen som det no blir lagret på.


Garden her var av dei meir heldige, for var ikkje fare for snøras, skred osv som mange fjellgarden slet med. Flom en gang i elva er vel det verste som har skjedd her, og da forsvant kvernhuset, ei utlåve overfor garden, 2 bruer og 6-7 mål med jord. Ellers har dette vært en ganske så trygg plass. Her har det vært både slit og strev, grøderikt heldigvs, og med en utsikt som mange kan misunne. Det er virkelig en perle dette her, det er du vel enig i? naboer er det heller lite av, Skjortneset er nærmeste. Skal vise deg...





Nede på neset der, der ligger Skjortneset. Du ser neset i skygge, litt opp et hakk i skogen, der. Ikkje så langt i luftlinje, men du har en 3 timers fjelltur oppover og så nedover for å besøke naboen.





Gjengen må begynne å tenke på veien heim, for klokka har gått utrulig fort her. Får en rask forklaring på kor dei skal, og ikkje fyke rundt på bærtur i skog og bratte sider. Sånn omtrent skal dei, er sprengt ut (eller hakket ut) sti og du skal opp på punktet på månet av huset. Stien skal være der, om enn litt dårlig i et myrområde sier noen.




Men først en matpause på låvebrua. Mor hadde med kokt egg og kaviar, litt proteinpåfyll før veien opp att.










For å vise deg kor varmt det faktisk er, dette er restene av melskesjokoladen i Mormor sin sekk, heilt flytende! Du kunne duppet jordbær i den, og mor måtte bruke skje for å spise den.










Så tusen takk for oss Korsadalen, du har vært en opplevelse i både utsikt, plassering, historie og hyggelge folk. Er uten tvil at det riktige har vært å la Ålesund JSF kjøpe den, og dei har invistert masse penger her, og utallige dugnadstimer. Garden er i virkelig gode hender.





Dermed er det opp att veien gjennom skogen, og håper at dei finner rett sti denne gangen her.









Tilbake til den restaurerte uteløa, og du ser at det er kveld no.
















Husker du den badekulpen rett ved den uteløa? Dei er her no, og det var litt tvil om dei skulle gå her eller lengre opp. Men det vart sagt at skulle gå over der elva delte seg, og slik vart dei i stuss. Men om du går denne turen, for all del, gå over her, ikkje gjer som gjengen og gå lengre opp for å finne der elva deler seg, for det gjer den ikkje.







Lengre opp i leva så skjønte gjengen at dei nok en gang var på bærtur. Dette her er en tur der veivising er på sitt dårligste, så her viser man korleis du ikke skal gjere det. Mor rister på hodet... Dermed så krysset dei berre elva og opp en sti dei såg. Sikkert et hjortetrakk.













Havnet nok en gang inni skog, og prøvde å gå etter beste evne der det ikkje var så tett.








En liten sideelv, er garantert ikkje her elva deler seg.















Mormor trakker videre, veit kor dei skal sånn sett, og speider etter det som vart forklart at dei skulle sjå noen furutrær stå markante og tydelige på en kant.










Etter litt så ser dei kanten, men kor meinte han? Der oppe, eller noen trær lengre oppe? Uansett så kjem dei seg ikkje dit opp. Dei skulle vært oppå den kanten eller noe.






MrJ kom med noe, det vart fortalt at det var hogd ut en sti, og det hadde mor også hørt vart nevnt, og at han såg det i den stien nede ved badekulpen. hallo, kva med å faktisk fortelle det når dei stod der? Det var jo der dei skulle gå, ikkje her. Så damene tok rett og slett kursen rett opp, for her er det ikkje vits å gå og trakke. Mormor først, mor rett bak, her skulle dei opp.












Og da ser man kor dei skulle vært, og tok strake retningen. Skulle vært borte ved den ryggen, gjerne gått oppå den.




No ser du kor du skal, den ryggen er Skjortnesryggen, og den fører til Fausateighornet. En plass der over er stien. Her tar dei retning rett mot Fausateighornet.




Går veldig greitt å gå her, null problem, og dei begynner å bli vante med å surre rundt for å finne fram. Eventyr dette her ;-) Opp her, skråe bort til Fausateighornet, og opp eine skaret.







Som lengre oppe er det smådammer over alt her også. Virker som om landskapet her er litt spesielt, mor er ikkje vant med å gå i myr som har dammer på denne måten her.







Det er flott her, ikkje sant? Utsikten er ikkje å klage på, o terrenget er egentlig lett å gå i.









Og for hunden, en heil mange plasser å kunne ta en dukkert og drikke. Kor mange bad han hadde trenger man fleire hender til for å telle, så sånn sett perfekt for han på sånne varme dager som dette her.






Gjengen koser seg på tur ilag, og det er en avslappet stemning. Dei smiler enda ved tanken på det dei har fått opplevd på garden, og kjem ikkje over kor heldige dei var. Mormor som fekk plassen ho har hatt lyst til, og fekk kjempebonus attpå.





Elle melle, kor gå opp? Der er to snøflekker, så en av dei plassene satser dei på, om skaret til høre eller venstre. Dei skal ikkje opp på sjølve toppen, men gå rett nedenfor toppen og følge vinterruta rundt toppen og så ned den vanlige stien.





Uansett kor dei faktisk gikk ned, kor dei gikk opp, turen her er fin, og er berre å nyte det som nytes kan. Mor har sprunget rundt ved mange dammer og kost seg, hunden har badet, Mormor har fått sett garden ho ønsket seg, MrJ har fått historie. Trur det er en rimelig fornøgd gjeng på tur.






Gjengen har stø kurs mot Fausateihornet også, går og prater og koser seg. Jo, det er varmt, men dei har så mange intrykk at glemmer det litt.








Mor ser der Skjortnesryggen ender, lurer på om stien går oppå der eller ikkje, og da hadde dei væt på det punktet der borte no, der ryggen går ned.





Uansett, det har ingenting å sei no, dei er nesten tilbake igjen, og har stø kurs. Om der er noen sti, så kanskje noen kan fortelle mor det? Greitt å vite berre. Mormor er i alle fall gla for å være her og er i like godt humør som ho bruker å være på tur.






Dei valgte å gå rett opp den plassen med minst ur, blir litt bratt, men det går berre man tar det med ro. Man er ikkje Sunnmøringer uten å kunne takle noe bratt side ;-)













Litt pust og pes opp siden, men utsikta kan man ikkje klage på der dei går. Skremte opp både fugler og frosker. Frosker ja, myrene her må no være et paradis for frosker?






Tenk at dei gikk bort dit før dei gikk ned, liten omvei vart det. Men kva visste dei om sti her eller der? Veit det til neste gang i alle fall, da leite på rett plass etter stien. Men skal no være ærlig at neste tur til området her så frister det med Skjortneset eller helst Vidhammer. Trur må sjekke kart korleis komme seg dit?






Uansett, ned der var dei, no er dei oppe igjen, og for et lite fint eventyr det var også. Fleire ventyr venter også, en dag dei finn ut at dei skal til området her igjen.







For om du kikker deg rundt her, så er det vakkert mange plasser, mange perler som ligger der. MrJ og Mormor rusler på kanten og har alle dei flotte fjella til utsikt. Bor vakkert til, uten tvil.







Får berre nyte det man kan, sjå etter det vakre enn berre suse forbi det som en etappe. Turen er det man opplever før man kjem til målet, ikke berre målet i seg sjøl, og sjøl om turen snart er over, så er ikkje opplevelsene over.






Landskapet endrer seg mens man går, det er stadig nytt å sjå på, om det så er nært eller fjernt.










Og stille vatn kan bli en perle i seg sjøl, berre du stopper opp og kikker, om dammen aldri er så liten eller stor.






Og visp så er man på den stien man kom opp, og får utsynet utover Nysetervatnet igjen. Det er plankekjøring ned att, og man kjenner at man har vært på tur i fleire timer. Mange inntrykk både i landskap, utsikt, garden, historie, folket, og det å finne fram og være på sånn liten bærtur. Dei har fått opplevd en masse og angrer absolutt ikkje på denne turen på noen måte. Veivalget dei tok gjor at dei fekk sett meir, fått gått 2 plasser, og fått litt trening i det å lese terrenget. Man angrer heller en tur man ikkje tok, enn en tur man tok ;-)

Mor har hatt lyst til Blådalen en stund, rett og slett fordi det er så fint der. Til slutt klarte ho å mase seg til en tur dit med MrJ. Han har vært der før, men for mange mange år siden, sånn omtrent 25 år siden. Mor ville sjekke ut den steinhytta som er der, for gut har ønske om å overnatte på den en dag, pluss mor har lyst på fisketur uten gut. Altså, det er kos å dra på fisketur med gut, men mor får da nesten aldri fisket sjøl når han er med, og han mangler tålmodighet til å fiske noe særlig. Om dei fekk fisk, joda, men kvelden var så fin med litt trekk så du slapp meste av knotten, og lyset var så perfekt at det var med tungt hjerte dei måtte dra heim. Den som hadde hatt sovepose med den kvelden og ikkje måtte på jobb dagen etter.....




Men først, så er det å komme seg dt. Du tar av inn til Fjellsetra, og etter omtrent 700m så får du en parkeringsplass til høgre for deg, og en grusvei som går innover langs Sætrevatnet og Nysetervatnet. Du kjører den grusveien nesten til endes, der er en parkeringsplass rett nedenfor ei hytte. Resten av grusveien er sperret av en kjetting, og er 630m å gå før du da går rett på elva.





Der er ei bru, og under den brua bor det et troll! Ser du det? Det ligger der og kjøler seg ned i tropevarmen, så pass føttene dine. Neida, det er ikkje noe troll, det er hunden som strøk rett ut i elva pga varmen.








Du skal ikkje over Vikeelva som den heiter, du skal følge den nesten heile veien opp til vatntet. Du ser stien til høgre for deg.







Stien er veldig grei å følge, tydelig og fin sånn sett. Der det er litt myr i starten, der har dei lagt ut litt stein å hoppe på.










Du kjem raskt oppover, stien går jamt opp uten at det føles for bratt. Ser du husene der? Det er Fausadalen, faktisk.









Som du ser, stien går sånn noenlunde langs elva, og du hører den heile veien opp. En av grunnene til valgte tur hit, er pga elva og vatna. Hunden har så tett pels, at den trenger å kjøle seg ned med jamne mellomrom.








Ja ja, stien er ikkje perfekt, men kva sti er det? For det aller meste er den veldig fin.














Så når du får litt åpnere sko, så husk å kikke bak deg. Utsikta til Nysetervatnet og fjellene rundt er vel verdt å stoppe opp for. Og ikkje minst, for å trekke pusten i varmen. No er ikkje Sunnmøre så velsigna med så varme sommere som no, så har ikkje fått avklimatisert seg enda.






MrJ stopper opp ved en stein og kikker inn til Fausadalen, han har sterk tilknytning til den plassen, og mor ser at han tenker. Ho lar han få sitte med tankene sine i fred, og tar heller med seg den varme hunden for å finne vei ned til elva.












MrJ har nok å kikke på der han sitter, mor kikker litt ho også, før ho stille går litt oppover.










En egnet plass og ned i kløfta der elva renner. Bratte vegger her, så dette partiet er ikkje akkurat så lett å komme til i elva. Sidene ruver over mor, så det er som å være fanget her nede.













Hunden nyter det kalde vatnet, og bader seg både oppover og nedover elva. Mor prøver etter beste evne å holde seg på avstand til hunden når han kjem opp av elva, for når han rister seg, ja da blir ho gjennomvåt!













Mor skulle nesten ønske at ho hadde med handduk, men litt lite vatn akkurat her for å duppe heile dama. Litt misunnelig på hunden da.











Hunden ja, den hørte at MrJ passerte dei i stien overfor kanten, og satte etter han. Elva bråker sånn at om han hadde ropt, så hadde nok mor ikkje hørt. Ikkje hørte mor at han passerte heller, men hunden har en god del bedre hørsel enn mor, så han fekk det med seg. Når mor kom etter, så hadde han funnet MrJ og lagt seg til tørk.











Stien går for det meste i skog, en og annen myrflekk, og så ser du skogen blir meir som høg kratt. Blådalen er bak nedi der, 4 vatn spredt ved foten av fjella. Stien går rett til det første vatnet, men mor skal til vatn nummer to, til venstre. Skal forklare om litt.







Så kjem stien tilbake til elva, no tett inntil elva også et stykke, rett og slett flott. Fjellet over hodet til MrJ er Kleivdalsfjellet 1154 moh. Blant fjellene du ser til venstre igjen, finner du Roaldshornet.







Når mor ser til høgre for seg, så ser ho en åstopp, og lurer på om det er Fitjarkollen 734 moh. Der har ikkje mor vært enda, men etter det Mormor sier, så er det kratt og makkverk å gå dit. Trur mor finner andre åser å gå å enn den. Får heller nyte synet av dei fine fjella lengst bak.




Etter gått et stykke til, fulgt elva, gått i lavt kratt, så kjem du til et stidele. Følger du stien videre rett fram, så kjem du til dit folk går mest, til det laveste vatnet av Blådalen. Går du over elva no, så kjem du til den steinhytta og et stort fiskevatn bak hytta. Det er dagens mål. Berre for å få det på det rene med det samme, vatnet du kjem til rett fram er også et fiskevatn, og det er ikkje langt att å gå dit, sånn under 300m eller noe.




Når du har kryssa elva og komt deg litt opp i siden, så få du bra utsikt til det vatnet du hadde komt til om du gikk rett fram, det ligger ca 743 moh. Har vært dit noen ganger, fint vatn og har laget bål der. Lite ved å finne da, så det må du ta med deg i så fall. Akkurat her så er det fint lite skog, så planlegg du bål her i Blådalen, så må ved bæres med. Brenner er en fin ting, det har mor med denne dagen.



Ser du den dumpa oppi der? Rett overfor vatnet ligger et annet vatn, må litt bak om mor husker riktig ifra Syste. Ho var opp siden og bak der for noen år siden, mor har tilgode å gå bak dit enda, men en dag.....







Ups.... mens mor har stått her og forklart deg ditt og datt, så har MrJ gått videre. Ifra vatnet og opp til dagens vatn, så er det 90 høgdemeter å gå, og ca 1 km å gå ifra stidelet i elva.








Du ser på terrenget sånn omtrent no kor det vatnet ligger, baki der. Du passerer den steinhytta først, den ligger rett ved stien, så du burde sjå den.





Ganske så langt oppi siden så møtte dei på to gutter i omtrent barneskulealder. Mor stusset, to på tur aleine, fisketur? Eller mest sannsynlig sprunget før turfølget. Og ganske så riktig, møtte på foreldra lengre oppe. Faktsk så var dei oppe i hytta for vask og rydding, og han var en av karene som bygde den på 90-talet, det er dei to som går der nede.



På siste biten før hytta, så forteller MrJ at han var ganske så ung når han gikk ifra Fausa og opp hit aleine, og foreldra visste nok ikkje at han var der engang, sånn 10 år gammel. Det var før mobilens tid der foreldrene kunne ringe eller sende ei melding om kor du er, før da kunne du være timesvis borte uten dei egentlig visste kor du var. Mor husker sjøl, Mormor i bil på leiting etter mor som var borte med venner og leika indianere i en skog..... sorry Mormor <3





Mor står no på stien, og du ser no hytta. Den er godt lagt til i naturen, flyter liksom inn i landskapet og du føler at den hører liksom til der. Det er det man kaller perfekt bygging, skal vise deg.


Er den ikkje tøff ve?! Mor digger den! No ser du ikkje på et bilde størrelsen, men døra er i framkant, og MrJ må bøye seg 90 grader og litt til for å komme seg inn. Den ligger inntil en bergvegg, mellom store steiner, pent oppmurt og glir perfekt inn i landskapet. Dette er det man kaller en ekte og flott steinhytte. Lita ja, men digger den! Har mor sagt akkurat det før? Beklager :-P





Mor setter seg på steinbenken inntil hytteveggen, og sjekk utsikta da, rett ned til det første vatnet. Her må det være fint å sitte en sommerskvald som no og sola går ned.







Inn for å kikke litt, for har et ønske om å ta med gut hit ei natt, og paret dei møtte sa at det måtte dei berre gjere.
















Her er ikkje ståhøgde inne, så liten er den, men du har det du trenger for å være her. Mor er sikker på at gut hadde likt seg her ei natt, uten tvil.





Mor sitter på sofabenken og tenker, lurer på kva helg som an passe å få til ei natt her, og kor legge både ho, gut og eventuelt MrJ. Ser du kjettingen over mors hode? Du kan løfte opp ryggstøtta bak mor, og henge den fast i kjettingen, o vips så har du en køye til. Så du kan få plass til 2 personer på sofabenken, som ei køyeseng. Du kan skvise en person på gulvet også. Ikkje fortell MrJ det, men der havner han ;-)







Husker du mor fortalte om den lille døra inn? Du ser kor ned MrJ på ca 184cm må bøye seg for å komme seg ut.














Trur han syns det var bedre å sitte ute, meir plass, full høgde, og sol. Men som sagt tidligere, det må være flott å sitte her på kvelden, og du ser her er bålplass ved hytta også. Berre husk ved!





Mor var oppå bak hytta mens MrJ og hunden gikk videre til vatnet. Du ser kor tydelig stien er, ingen fare om du skal rote deg vekk eller noe. Ifra hytta til vatnet er det under 150 m å gå, og da har du et ok stort vatn å enten bade i eller fiske. Gut har fisket oppi vatnet her før og fått fisk, ikkje stor fisk, men nok til at han var en veldig lykkelig fisker.





Mor speider den andre veien litt før springer etter MrJ og hunden. Ser det karakteristiske fjellet oppå Ørskogfjellet der bak, det er så lett gjenskjennelig at mor bruker det til å orientere seg i retninger når ho er på tur. Ser ut som det har vært et digert troll og tatt et jafs av fjelltoppen.





Kva som er beste fiskeplassen her aner mor ingenting om, for sist fekk dei fisk ifra der MrJ går no og inn, men er grunt. MrJ husker at han for lenge siden (dei der 25 år siden) fekk en stor fisk når du gikk inn i enden, litt rundt vatnet til venstre og innunder ura. Blir vel der du passerer snøen heilt til venstre og litt til. Men det som var for 25 år siden gjelder sjelden lengre. Før fekk du ok fisk i mange vatn, og små elver, no er det lite å få syns mor. Å ja, ser du midt på bildet, litt opp, en dump bak i der? Oppi der ligger det siste vatnet i Blådalen, der har mor heller ikkje vært, men håper på å få gått opp til idag, for lurer på korleis det ser ut der oppi. Har sett ned på det vatnet, ifra kanten på Roaldshornet, men å sjå ovenifra er ikkje det samme når du står ved det.





Hunden legger seg fint til ved elveosen og tar livet med ro. Han nyter berre det å være ute og på tur, og mor hører et sukk der han ligger. Lider ingen nød han der nei, det er sikkert.




MrJ tar ansvaret for å fyre opp brenneren for en kaffe og kakao. Joda, mor er voksen, bikket 40 år, men drikker ikkje kaffe, det syns ho smaker grufult :-S Så en kakao er det ho held seg til, tross Norge er det nest største landet på kaffedrikking, kun Finland som drikker i snitt meir kaffe i verden. Kven skulle tru det, her man ikkje dyrker kaffebønner engang. Mor har prøvd å like kaffe, men liker ikkje smaken og blir dårlig i magen av det, så kakao passer ypperlig. Er det noe mor er god på, så er det sjokolade, og kakao med sjokolade, perfekt!








Akkurat sånn som dette, dette her kalles å nyte det, en varm kakao ute i fjellheimen og lyden av rennede vatn.














Så er det da å fiske. MrJ lager klar fiskestanga, og da er hunden oppe med det samme. Du skjønner, hunden liker også å fiske, men da helst hoppe etter eller prøve å ta sluken, snella eller alt som beveger seg som hører til fiskestanga. Og ikkje minst ploppet når sluken treffer vatnet, dit vil gjerne hunden. Dette her blir en fin treningsrunde for hunden, lære seg til å sitte stille ved siden av MrJ og ikkje pipe og ule, eller spise sluken, eller hoppe uti vatnet etter sluken. Mor har noen ganger fryktet at ho skulle få hunden på kroken, det hadde han gladelig gjordt om man ikkje passer på.








Mor har teleskopstanga si, og er klar på et øyeblikk. MrJ har mors reservestang som ligger fast i bilen og held på å lage klart. Når mor først kan få fiske, da er ho snar til å komme seg avgårde! Er virkelig fint å stå her oppe og fiske, du føler deg vekke ifra alt og alle her, ser berre fjelltoppene stikke opp i horisonten.






Planen blir å fiske seg rundt vatnet, sjå kor det er litt dypere vatn, og kor fisken vaker mest. Litt for fint vær til å kalle det fiskevær egentlig, men man tar det man får.








Akkurat no så syns mor berre at det er avslappende å stå her og kaste. Må sveive fort inn, og setter seg fast litt sånn av og til, men det hører vel til å grunne fjellvatn.





MrJ og hunden har passert mor og står ved elveosen ifra vatnet overfor, du ser en blå prikk borti der.  Mor hører hunden som piper der borte, han vil jo så gjerne fange og hoppe etter alt som beveger seg, også sena på stanga. Hører MrJ irettesetter den, og plutselig så hører mor et plask! Hunden hadde hatt selektiv hørsel og vært litt vel nær, og vært uti vatnet, så MrJ berre dyttet til den så den havnet uti. Den fann att hørselen sin etter litt og holdt seg inne på land etterpå. Egentlig så elsker hunden å bade, men no skjønte den at dette var ikkje riktig tidspunkt på å bade. Mor berre humrer for seg sjøl der ho står, og tenker i sitt stille at det ikkje blir særlg med fisk på MrJ.





Når det gjelder fisking så trur mor at ho har ganske så bra tålmodighet. Står og tenker på når sist ho stod sånn og fisket i fred og ro? Må være en eveighet siden, år kanskje? Mor lurer på om det må være da ho var i Tafjordfjella for 2 år siden.








Hey! Fiskelykke på MrJ jo! :-D Ikkje stor nei, men den går i steikepanna. MrJ hadde fått en , så en eller to til så slipper dei å spise Real turmat til middag.






MrJ har fisket en god stund, flyttet seg fleire ganger og gått en del lengre enn mor for å prøve forskjellige plasser, ingen meir fiskelykke. Det hopper stadig fisk her, mange faktisk, men det er ikkje store fiskene. Det er typisk for slik fiskevatna har blitt i Sykkylven, for mange fisk og dermed små, folk burde fiske meir enn de gjer, og holde bestanden ved like. Mor har fått med seg at i noen vatn så går folk sammen om garn og gjer et forsøk på å få tatt en del av småfisken, slik at det skal bli attraktivt å fiske der igjen. Før MrJ går tilbake til sekkene, så ønsker mor å gå opp til vatnet som skal ligge bak i der. MrJ har vært der før, men det er dei 25år siden også, så han blir gjerne med opp att.







Det er ikkje snakk om meir enn maks 300m å gå om du følger elva opp. Heilt fint og greitt å gå opp, lett å gå.






Vatnet var større enn mor trudde, det såg så lite ut ifra toppen av fjellet, og vatnet er så utrulig klart! Du kunne sjå kvar en stein i vatnet, og var der fisk som svømte, så såg du den garantert. Men om der er fisk? Aner ikkje, ikje MrJ heller. Men mor hadde med fiskestanga for å prøve, sånn for sikkerhets skyld. Med så klart vatn så var det å gå forsiktig fram til vatnet og prøve å ikkje lage skygge.




Mor står og kaster, mens MrJ fann seg en plass for å legge seg ned og slappe av. Og ja, vokte den hunden som stikker hodet opp der og aller helst vil springe bort til mor og leike med fiskestanga. Hører han piper og lager lyder, og MrJ som skjenner på at han skal legge seg ned. Men hodet kjem opp inni mellom, for å la være å kikke klarer han ikkje å la være :-D




Mor kaster og kaster, verken får fisk eller ser fisk. MrJ og hunden går på kanten av vatnet, ser stilig ut med kanten der berget lager en naturlig demning, nesten som infinity pool. MrJ blir liten der borte, og ser speilinga av han i vatnet. Vatnet er omtrent 70m bredt og 160m langt. Om noen har fått fisk her oppe, vær så snill å send mor et pip! Da skal ho nemlig tilbake.




Utsikta ned til vatnet dei kom ifra er slett ikkje verst den heller. Skulle ønske dei 4 vatna hadde navn, slik at det var lettere å forklare for deg og folk ellers kva vatn og kor. Det er berre 4 vatn der dei på en måte ligger 2 og 2 ilag, og alt du har å forholde deg til er kor høgt dei ligg. Det vatnet der er omtrent 180m bredt og 380m langt.








Nede att og mor skulle fiske litt til. Fekk en bitte liten en, og skulle til å kaste den ut att. Så kom ho på at vatnet burde vært fiska ut litt, og da får den lille heller bli forrett til hunden.














Tross det hoppet og vaket en masse, og fisken nappet i, så vart det berre en til på mor, en steikepanne-størrelse i alle fall. Men mor var meget fiskelysten når fekk fisk, og når mistet en spinner, så var det raskt å få på en ny. Notat til seg sjøl, en tur på sportsbutikken heime og kjøpe meir spinnere, og meir for sjøvatn. Og like fort som fisken beit, like fort slutta dei.











MrJ hadde innsett lite fisk på de og hadde kokt opp vatn og laga klart Real turmat til dei begge. Fisken får dei ta som dessert ;-) Ensom mat? Noe som mangler der borte....













Sånn, mor manglet :-D Real turmat er slett ikkje ille det heller du, masse smak i mange av dei middagene du får, og en heilt grei trøstemat på tur.












Påfyll av kakao mens MrJ gjer opp fisken. Mor er bortskjemt der, han er meget rutinert på det å gjere opp fisk, og raskt unnagjordt. Skål for deg MrJ!













Og dessert, nystekt egenfisket fisk <3 altså, dette er lykke på tur å få spise. Heldige som har denne muligheten, fiske i et klart og fint vatn, kveldssola, lett bris så knotten held seg borte, varmt i været, og lukten av nystekt ørret.











Den lille fisken stekte MrJ lett til hunden, og han spis fisk. Men til begge sin overraskelse så snuste han på den, prøvde seg, men spiste den ikkje. Hæ?? Begge to undrer seg over hunden, han som ellers hadde kastet seg over det og slukt det på 1 sekund, spis den ikkje. Hunden, du er rar du, ville spise mor sin, men sin egen vil du ikkje ha.









Det er med vemodig hjerte at dei pakker sammen og drar heim. Ingen av dei ville heim på denne perfekte kvelden. Kor ofte får du et fskevatn for deg sjøl uten knott og mygg som svirrer, lyset som blir vakrere, passelig temperatur, og skulle ønske du hadde soveposen og lagt seg i hytta. Stått opp og sett på morgensola utenfor hytta. Men nei du, det er jobb neste dag....






Mor tenker på all fisken som skulle vært fisket her, og ser at vakingen tar seg kraftig opp. Selvfølgelig! Her trur mor at tørrflue skulle vært prøvd, må få satt det opp på handlelista. Vil ikkje heim!




Tusler lydig etter MrJ og tenker at enkelte mandager skulle vært slettet, sånn som mandagen som kjem. Samtidig så er det godt å kjenne at man finner roen ute i naturen og ønsker berre å være der, vite at der er en plass man kan koble av, kose seg og faktisk berre ønske å være der. Og ikkje minst, koser seg i kvarandres selskap og deler samme gleden.






Og glede for tur med dei to der er ingen problem. Hatt mange turer og eventyr ilag, og dette her vart en av dei.








Nyte landskapet i det myke kveldslyset som blir på kvelden, lyden av elva, praten mellom dei to, og hunden som luffer lykkelig.









Ikkje minst, hunden som bader lykkelig i elva :-D Vart en del bading på den på vei opp, og måtte ta et på vei ned att også.
Denne turen til Blådalen gjor ikkje at mor vart mindre glad i plassen, men meir lyst til å komme tilbake, da med gut og prøve å overnatte der. Må vel bli en fin seinsommetur eller høsttur vel? Uansett så er det ikkje siste turen hit, og er satt opp att på lista over turer man ønsker å ta en dag.









Veldig fin tur å gå, god sti, lett å gå stien, ca 4km en vei og ingen problem å ta med barn på om dei år 4km. Fiskevatna er fine, små fisk, men der er masse fisk om du er der på rette fiskeværet.

Mor og MrJ var en tur til Sandane i vinter, og oppdaga en liten bit av en fantastisk skog dei held på å lage til bygda, Trivselsskogen. Biten dei oppdaga var liten, men etter at primus motor for skogen tok kontakt med mor, så fekk ho forklart alt som faktisk foregår der og alt som finnes der. Uten tvil, det var en plass mor absolutt måtte tilbake til, da med gut. Der er dagsturhytte med "bibliotek", utedo, terrasse, utsikt du berre må nyte, kjærlighetsskog, stier over alt, ramper, foss, sherpatrapper, gapahuker under bygging, dammer, bekker, geiter osv osv veit rett og slett ikkje korleis beskrive skogen! Folk har lagt ned utallige dugnadstimer, investert, tillrettelagt, har ikkje ord for kva dei har klart å fått til der. Ikkje minst, mor er spent på når alt er ferdig til høsten, for dette er en plass for alle folk i alle aldre og all slags form. En Trivselskog du berre MÅ innom om du er på Sandane, og det gjor mor, gut og MrJ i 2 dager i sommer <3 Og Sandane? Utrulig kva dei har å tilby om du stopper der, eget badeland også som gut elsket, sier ikkje meir, for her kan du være i ei uke uten å kjede deg ;-)



Sandane camping ligg rett ved sentrum, ved fjorden. Der er hytter, bobilplass, campingvogn plasser, og ikkje minst teltplasser melom trea. Akkurat det at du kan sette et telt mellom trær og får skygge, det er virkelig et pluss for en teltplass. No i denne varmen her, er ingenting verre enn å våkne opp fordi du føler deg kokt inni teltet.








Lavoen er satt opp på en fin plass og gjengen har flytta inn. Og kva trur du da står øvst på gut si "kva gjere på" liste?















Jo, en tur i utebassenget som tilhører campingplassen vel! :-D Der er 2 basseng, der det eine er for dei aller minste. Garderobe og dusj også. Og det er dette som er sommerferie sier gut, bade!













Gut liker seg i lavo, og syns det er heilt greitt at dei overnatter som dette. Denne lavoen har han sovet mang ei natt i før, og føler seg som heime. Liten kvilepause før dei skal ta med kveldsmaten opp i Trivselsskogen og spise ved Draumekvila, alts den dagsturhytta.









Når dei kjører ifra campingplassen og mot sentrum for å komme til Trivselsskogen, så ser dei rett bort i fjellsiden der Trivselsskogen er, og ser akkurat dagsturhytta mellom trea. Dit skal dei :-)
Dei må tilbake til E39 som går rett overfor sentrum, der finner du et stort skilt som er et kart over skogen og står Trivselsskogen på. Avkjørselen og skiltet kjem litt brått på når du passerer, og er mellom 2 berg. Det jobbes med å få lov til å skilte på hovedveien, men veivesenet er ikkje det letteste å få tillatelse ifra. Du kan også gå ifra sentrum og rett opp i skogen.





Når du da tar av, eller som mor og MrJ måtte, snu og komme tilbake siden skiltet kom så fort på, så kjører du til høgre til en parkeringsplass.








Du luffer deg ned att til skiltet for  få oversikten, og det er der starten til Kjærleiksskogen er. Dei ønsker å gå gjennom den skogen for å gå til dagsturhytta. Det er den veien du ser der dei skal gå opp også.






Det er skilt over alt, og om mor ikkje husker feil, så er det over 70 skilt i skogen her :-P Kartet er litt utdatert, for det har komt til mange fleire stier, og mange fleire "områder" som tilbyr et eller annet å oppdage eller finne på. Nye kart kjem når alt i skogen er ferdig, og det er slett ikkje lite kan mor love deg.







Du går berre 100m før første stopp, Solplatået. Her er det laget til en dam, tørrlagt etter den ekstremt tørre sommeren. Men det som fanget gut sin oppmerksomhet, var trerota som lå i bakkant.






Han syns den lignet Knerten, og var bak for å sjekke. Jo, det var Knerten! Uten tvil altså, og kom fornøgd ned att. Han trur at her må det være veldig fint når det kjem vatn, og kunne han da vasse oppi der? Mor lovte at er der vatn neste gang dei kjem, så skulle han få vasse.





Navnet Solplatået er ikkje uten grunn. Her har du fin utsikt og solrik plass. Benkene her er ikkje av vanlig standard størrelse, dei er nemlig dobbelt i lengde som vanlig benk. Gut syns dei var kjempe lange! Her kan du få plass til ei heil barnehagegruppe uten problem. Ifra sentrum og opp, pluss 100m, overkommelig for dei aller minste for en mattur.






Stiene her er ikkje av den smale typen, mange singlet, andre barket. Lette å gå, sjøl om den stien her går litt bratt opp ifra skiltet og til Solplatået, så videre til Kjærleiksskogen. Kjærleiksskogen er berre 500m ifra skiltet, noe gut syns er kort. Når dei har tal å forholde seg til, så går turen lettere.












Kveldssola har en sånt fint lys og glød, og bak det spesielle treet der så vart det litt magiskt. Gut og mor vart stående å diskutere det treet, for granet skal ikkje henge sånn meinte gut. Men det var fint likevel da.













Det går overraskende fort å gå her, og stiene er så koselige å gå gjennom skogen på. Ikkje egnet for barnevogn da, men for barneføtter er dei perfekte. Skogen har høge og fine furutrær, ikkje sånn tett skog, men sånn skog du går og nyter og kikker på, og ikkje føler at du er stengt inne. Her kjem sollyset jennom og skaper forskjellig stemning etter døgnets tider.











Studere skilt er noe dei fleste barn liker, finne ut kor du skal, og kor langt er det dit. Berre 100m att? Det syns gut er veldig kort! Betyr at han snart er framme også.













Skjønner du no med kva mor meinte med stemning alt etter døgnets tider? Vakker kveldssol som titter fram mellom trea med sitt varme lys.
















Du skjønner fort at du entrer et spesielt område når du går på en rampe der det er skrevet mange fraser som omhandler kjærlighet, og på forskjellig språk og hjerter. Alt ifra Glad i deg, I love you, Te amo, Love of my life, Kjæresten min osv. Det som fekk gut til å fnise var Sussebass :-D












Han stoppet opp og berre kikket inn Kjærleiksskogen..... her var det mange hjerter!!










Over alt på trea hang det hjerter, gravert inn, tegnet på, hjerter på bakken osv osv. En ting er veldi sikkert, det har vært en masse flk som har benytta skogen og lagt att litt kjærlighet <3













Skulle legge att litt kjærlighet dei også, og gut skulle skrive på navn på hjertesteinane. Tenker seg om og tar seg tid for å skrive på. Så la man dei nede ved stammen. Da har dei også lagt att litt kjærlighet i skogen, slik som mange andre har gjordt før dei, og kjem til å legge att.












Etter kikket rundt på andre hjerter, så bar det videre opp steintrappene til neste etappe. Mor veit kva som kjem snart, gut veit ikkje og mor er spent på om han vil like dei.













Sjekk da! Er dei ikkje utrulig flotte? Store støpte hjerteheller som blir til ei trapp, og gut hopper ifra hjerte til hjerte smilende. Han syns dei var stilige, slik mor trudde, og han sier at sånt har han ikkje sett før.














For hallo, du kan ikkje la være å smile når du er på vei til Kjærleiksskogen enten via rampen eller via hjertetrappene. Det er lagt ned masse kjærlighet og omtanke da dei laga til denne delen her av skogen. Skal du til Sandane og treng å strekke litt på beina, så er det berre å stoppe ved veien, bruke 15 minutter, så er du i Kjærleiksskogen og får påfyll av kjærlighet og smil <3








Men no er dei oppe ved veien, og neste vei dei skal er oppover, dei skal no finne Draumekvila og dagsturhytta for kveldsmat. Ser du det store røde hjertet der?








Det hjertet er dedikert til dei sherpaene som var her og begynte på trappene her i skogen. Tilbake kom det sherpaer en gang til no og har bygd ferdig. Der er steintrapper opp til Utsikten, opp langs elva ti Holvikfossen, i Kjærleiksskogen osv. Dei har utført et utrulig flott arbeid, og det skal mor vise deg etter kvart, er berre å nyte det nydelige og harde arbeidet dei har gjordt.










Greitt å få gut til å lese skilt, og lære litt om kilometer og meter, litt mattetrening mens man er på ferie. Var faktisk ganske så motiverende å kunne fortelle han at det er berre 400m til hytta, og det er jo kort syns han.









Ikkje singla eller barket veien opp her, og det er oppover. Er berre å ta det med ro så ingen blir anpusten opp bakkene. Barnevogn her, nei trur ikkje det, bæresele er heller tingen eller bæremeis.














Det er mange fine blomster å sjå på langs stien, og denne her skapte en varm cerise farge i det grønne. Har forsøkt å finne navnet på den i den lille blomsterboka, men fann den ikkje. Gut lurte på kva den heiter, men mor klarer ikkje å gi han et svar. Ei heller på dei mørkegrøne buskene som har en mengde små røde bær. Har sett noen av dei i skogen her og noen andre plasser. Noe å lure på trenger man vel å ha? Men ved hjelp av en hyggelig leser, så kom det et navn, skogsvinerot! Da lærte mor noe nytt denne gangen også ;-)










Her var det bratt syns gut, og mor ser hytta, men gut klarer det ikkje og leiter. Ser av den mellom trea over hodet på gut. Berre vent gut, denne hytta her kjem du til å like :-)













Men no ser han den! Den var no stilig plassert også da, og han setter opp farten litt. Ser du den?














Og der har du den, dagsturhytta på Draumekvila! Sjekk utsikten da du, den er flott! Gut begynner å spørre med det samme, om man kan overnatte i den, kan man gå inn i den, er den for alle, kan han få gå inn? Svarene vart nei, ja, og ja. Dagsturhyttene er et prosjekt  Sogn og Fjordane fylke ilag med Sparebankstiftinga, og kommunane sjølve. Det skal settes opp alle iløpet av 2018, og denne her var først ut.



Meininga med dagsturhyttene er at du skal kunne komme deg ut på tur og finne et nynorskbibliotek bestående av mest barnebøker for å stimulere til lesing. Hyttene er også for å få folk ut på lavterskeltur, en plass å søke ly, spise nista di, og kose deg. Det skal bli 26 hytter for alle, ikkje verst tiltak av Sogn og Fjordane. Hallo Møre og Romsdal, kva med å finne på noe lignende??





Første gut gjor var å sjekke ut sitteplassene i vinduet, og utsikta. Har du sett altså, det er utsikt det ifra et vindu :-)







"Mamma, sjå ned, det der er ikkje trygt!" og er nesten redd for å lene seg bort i vinduet, fryktet at heile greia skulle dette ned. Mor forsikra han at det er heilt trygt, hytta står trygt, og vinduet er trygt. Er det ikkje stilig vel gut? Han er heilt enig, og vil sitte ved vinduet tross er drepende varmt her inne.













Mor hadde lovt han at ho skule lese for han, så no skulle han sjå om han fann ei bok som fanget interressen. Nok å velge i her i alle fall.










Fann en bok og forsvant litt i leseverden. MrJ satte seg ned for å vente han, mor hadde med kortstokk slik at han hadde noe å gjere på ;-)










Bøkene som fekk fram latteren var "Visste du at..." bøkene om forskjellige dyr og artig informasjon om dei. Om kua så var det at den kunne slikke seg i nasen, og som med 6 åringer flest så manglet det ikkje på reaksjon. Ei heller om sauen som stod og skalv etter den var klipt :-D






Og skulle det bli kaldt, så har dei strikket tøfler og sokker som ligger i to korger rett ved døra. Stilige?  Du finner også strikka sitteunderlag som folk har strikka og tatt med. Til og med kommuneansatte på kontoret har strikka og tatt med opp, så her er det dugnad og bigdra ifra alle hold for skogen her.














Ute ved hytta er det bygd en stor altan, utsmykka med 2 flotte trefigurer. Gut studerer ørnen der den stiier vakt på rekkverket.







2 karer som syns at utsikta er veldig fin, og prater om alt dei ser, og at dei ser campingplassen dei ligger på. Trur valget av plass for kveldsmaten er godkjent ifra en liten gut.

















Så var det å få oppmerksomhet nok til å få han til å spise, litt verre. Blir nok en del hopp og sprett, pluss mas ifra mor om å ta en bit til før maten er spist opp.








Navnet Draumekvila lever opp til navnet sitt der MrJ står heilt stille og bere speider utover landskapet, og en utforske av gut hopper fornøgd rundt. For mo er det å sjå begge karene fornøgde, og det å nyte å være ute, pluss en flott plass der man kan sitte både ute og inne og kose seg.




Dei har valgt å sette opp en utedo med tilhørighet til hytta. Et smart trekk syns mor, og det er også midt i turen i skogen. Tenk deg barn på tur og må plutselig på do mens dei spiser og drikker, dei er ikkje gode på å holde seg, og når nøden er størst, er utedoen nærmest. Men husk å ta med papir, det er der ikkje ;-)



Mor smiler for seg sjøl. Ja, har mast sikkert 15 ganger på gut om å spise, men plassen, stemninga og utsikta gjer at mor uansett smiler. Draumekvila, du leverer, virkelig.






Tusen takk for oss her oppe Trivselsskogbjørnen, vokt plassen.
















Trivselsskogen er så pass stor no at dei tenkte å ta den i to deler, så fekk litt tur begge dagene dei skal være her i Sandane. Så derfor er dei no på vei ned att, og gikk ikkje videre opp til Utsikten. Dessuten, det er en som skulle ha vært i seng no, gjengen "skulle berre" om du skjønner ;-)




Men når dei kom ned til krysset til Kjærleiksskogen, så tok dei en annen vei ned, en liten rundtur tilbake til parkeringsplassen. Denne avstikkeren her var ikkje skiltet, eller på kartet. Ja vel? Da får dei prøve den meinte gut, og ned bar det. I følge gut så er dei utforskere, og utforskere har lov til nesten alt.









Gut ville gå i midten, og held beeg to i hendene, teller til 3, og hopper så høgt han kan, i et håp om å hoppe rundt.









Men sjå der da :-) Der er gapahukhyttene som er under bygging. Dei tilhører et banebrytended prosjekt, unikt i landet, Trygg i naturen. Her skal unger og voksne få lære å lage mat ute, og det blir bålplasser framfor hyttene. Også oppslag med matforslag på kva du kan lage, om naturen osv osv. Dei samarbeider også med Nordfjord folkehøgskule som er en frilutslivskule, god kompetanse på friluftsliv og gode lærere. Akkurat dette prosjektet her kunne mor virkelig tenkt seg å fått væt en del av, men ho bo nok aaaalt for langt unna. En ting er sikkert, ho skal tilbake når alt er ferdig.




Er det ikkje flott vel? Tenk deg nå dei er ferdige og folk kan ta dei i bruk, det blir litt av et tilbud det.








Det var en ting gut var spent på, og det var en slags balanseløype mor ytret et ønske om til pimus motor MrK, det var etter gut som elsket sånne. Dermed var det en litt stolt gut som balanserte i vei. Den er ikkje heilt ferdig den heller, men fullt brukbar. Gut balanserte og gliste, ropte på at mor også skulle prøve, MrJ og.












1 runde, 2 runder, 3 runder og da måtte mor sei at no er det nok, klokka går utrulig fort! Beste med løypa? Den skal bli enda lengre også! Den får 2 tomler opp ifra gut ;-)






MrJ har fallt bort i sine egne tanker. En plass her skal en scene stå også, er ikkje heilt inne på kor og korleis, men den skal gi plass for konserter og andre arrangement. Rekner med at det er her den offisielle åpninga blir i september? Gjenstår å sjå, råbra blir det garantert.









Rett fram ifra den balanseløypa e det en stor åpen plass, så en skog. Inni der held speiderene på med prosjekter, og det bygges inni der. Bort og kikke!








MrJ er rett på å balansere, og kva trur du da gut skal? Jo, balansere han også vel, og med en hjelpende hånd så gjor han slik som MrJ.









Dei gikk litt lengre inn også, berre for å kikke. Gut sprang rundt som en racer, og viste ingen tegn til å være trøtt og leggeklar.








Kor vart han av no tru? "Mamma, sjå!" roper han og kjem springende rundt skogen. Mamma sjå, er vel snart det mest brukte ordene på gut, og i skogen her vat akkurat det ropt veldig mange ganger. Ergo, skogen er ikkje kjedelig!







Til slutt, endelig, så kunne mor få med gut og komme seg ned att. Tok en snarvei, og kom da til krysset der du går til Holvikefossen. Det er målet for morgendagen, sjekke ut sherpatrappene opp langs elva, sjekke ut utsiktsplassen til fossen, opp til Utsikten, og ned att via Draumekvila.






Parkeringsplassen er knappe 100m ifra det gut ser der, han må berre sjekke ut, og springer i vei.









Det er anlagt en dam her også, men den varmen og tørken som har vært denne sommeren er unik, og har faktisk tørlagt dammen. Der var faktisk litt vatn i den 2 uke tidligere, og før det var den full og kunne bades i den. Kongestolene (som mor kaller dem) står der enda, perfekte til å sitte i og kikke på vatnet i dammen som renner videre ned bekken. Ifra parkeringen og hit er det meget kort, og kan bli den korte turen for den som er dårlig til bens, eller for 1 åringen som skal stabbe sjøl. Gut har testet begge stolene, og fann sin favoritt.





Den lille korte biten tilbake til parkeringsplassen gå på en litt uferdig sti enda langs bekken. Men berre vent, den stien kjem til å bli en perle å gå. Smal og koselig, går langs bekken, og du hører lyden av klukkende vatn. Lyden av rennende vatn er beroligende, fo det er en søt lyd, og skjønner godt at barn tiltrekkes lyden. Og ikkje minst, vatn er jo så kjekt å leike med!











Men alle dager har sin slutt, og det avsluttes med en liten tur ned på stranda på campingen for å kjenne på sanden og sjå på båten der. Det er faktisk en glad gut som gleder seg til neste dag, og gleder seg til å sove i lavo, ikkje minst, bade i fjorden neste dag.






På brygga står en kopi av et vikingskip. Det skipet fekk eieren av campingen bygd av en lokal kar som drømte om å få bygge et sånt skip en gang. Så 2 stykker fekk drømmen oppfyllt, og kan no beundre et riktig flott skip. Heile 14 roere kan den ta, og det må være et flott skue når den der er ute på tokt. Er jo nesten 1000 år siden sist vikingskip her, så var vel på tide? ;-) Gut syns den er riktig flott, og både mor og MrJ er ganske så enige.












Er ikkje så lett å få en våken og giret gut til å legge seg. Heller ikkje så lett å slå han i forenklet versjon av kortspillet Vri-8. Mor fann ut at ho til slutt måtte slutte å "være snill" og få på slosshanskene for å vinne ho også.











Men til slutt, etter fleire seiere og noen få tap i kortspillet, så sovnet gut. Første dag av ferieturen er over, og i morgen venter nye eventyr, da også tilbake til Trivselsskogen. Du skjønner, planen har heile tiden vært å dra tilbake, men det vart fullstendig kise da han oppdaget at den nye bamsen lå att oppe i dagsturhytta på Draumekvila :-P Han skulle hente den tvert, og det var ikkje måte på, eller at MrJ skulle hente den. Men begge to lovte gut at dei skulle dra og finne bamsen dagen etter.





Morgen dagen etter så hadde gut omtrent glemt bamsen, rett og slett pga det flotte her. Sandstrand og lav vannstand fristet til å vasse i og leite etter skjell.






Vatnet var overraskende varmt! Sanden varmer opp vannet, og det er langgrunt. Rart at en gut smiler og er fornøgd? Bade er jo alltid gøy, spesielt når du får det som dette her.














Det er 2 karer sm har dratt shortsen maks opp for å sjå kor langt ut dei kan gå, uten å bli våte på klea. Og ja, uten å bli for våt når skal plukke opp skjell ifra sjøbotnen. Om det gikk så bra? Nei du, vart nok våt, og måtte henges til tørk.






Men det er ikkje alltid så nøye om man holdt seg tørr, gleden og smilet er verdt litt småvåte klær.









Så var det å dra for å finne den bamsen, den kom han plutselig på! Tilbake til parkeringsplassen, og no ikkje til Trivselsskogskiltet, men andre veien, den veien dei kom ned dagen før. Allerde ved parkeringsplassen står det skilt om Holvikefossen. Mor er litt navnedillemma på fossen, står Holvike her, men i Trivselsskogen står det Holvik. Mor bruker Holvik om det er greitt?






Gut husker her ifra dagen før, litt ot i starten, fordi stien er ikkje ferdig enda.
















Så var det langs den lille søte bekken, og den smale koselige stien. Gut husker at dei skulle komme til en dam, og er klar for å finne att bamsen sin. Tenk om den ikkje er der? Det er skrekken altså, for tenk om noen har funnet den og tatt den med seg? Mange skremmende scenarioer som kjem trillende, slik dei gjor kvelden før. Mor svarer berre rolig at den nok ligger der enda, om ikkje så lover ho at dei skal kjøpe en ny.








Fossen er rett fram, opp er til hytta. Det er anlagt vei i starten, og gut begynner allerede no å dra på det at han ikkje vil til fossen. Du skjønner, han har forstått at det er feil retning i forhold til dagsturhytta på Draumekvila, der bamsen hans ligg, og det er jo bamsen han skulle hente! Mor forklarer at dei skal gå via hytta ned att, men at det berre er liten omvei. Liten og liten, er 1,1km til fossen, så til Utsikten, og så ned til hytta. Ikkje lengre enn at han gå det veldig fint, men herifra til hytta er det ikkje mange hundre meterene.





Veien vart smalere, nesten som sti. Gut er fremdeles sur, og sier at han hater tur. Snur fort dette der i den alderen, skal ingenting for at alt er gale, og ingenting før det er "den beste dagen". Mor håper at når det går over til skikkelig sti at han lysner på humøret.






Siste stiskille, men ingen bedring i humøret. Prøver både mor og MrJ, men ingen endring. Når han først har bestemt seg, så er det vanskelig å snu.








Litt bedring vart det i å leite etter sølv i steintrappene etter sherpaene, for stein er noe gut er veldig opptatt av for tiden. Stadig på leit etter sølv og gull og alt som glitrer på stein. Og trinnene glitrer stadig i sølv.














Er utrulig kva fint arbeid dei sherpaene har gjordt her, det er en sann fryd å gå trappene oppove her. Mor ser nedover, og lurer på om dei sterke karene kunne slått dei fleste i bygda i handbak? Imponerende er det uansett.










Passerer en T og mor kommenterer at det er hennes bokstav. Dermed begynner gut med at da har mor mistet sin bokstav og heter ikkje det samme lengre. Sånn holdt han på en stund med å leike seg med mors navn, og glemmer litt å sure seg.







Trappestien slynger seg oppover mellom store furutrær og store steiner, ingen latmannssti dette her, men går så lett når det er så fint å gå.













Mor prøver å få opp humøret til gut med det uvanlige skiltet, men nei, møter berre suring. Gut da, så innmari vrang det skulle slå seg no da. Sånn er det berre enkelte ganger, kan ikkje være like blid kvar gong.






Du finner faktisk enkelte plasser tilrettelagt pauseplass der du kan sette deg ned på en stein og slappe litt av. Stien opp her er opp, berre så du er klar over det, så en pause av og til er heilt innenfor.















"Sliten...." kjem det ifra gut, og lurer på når dei er framme og skal til hytta. Han syns at det er berre oppover no, men syns at trappene er fine da, dei skinner sånn i sølv at han skulle ønske det var sånne trapper heime også.














Så, i et håp om å snu humøret på gut, så tok mor gut bort til elva, og spurte om dei skulle vasse? "Vasse her?" kom det ifra en spørrende gut, dei har jo ikkje handduk med. Men så fort mor gikk og begynte å ta av seg skoene, så kom han raskt etter.












Like raskt som skoene for av og han duppet føttene, like raskt kom smilet tilbake :-) Skulle ikkje meir til, rett og slett. Det er lite vatn i elva, og dermed er den veldig kjekk å leike i med kulper.















Du ser trappa går videre opp der, og bak et tre nesten midt på bildet så ser du et byggverk. Det er utsiktsplatået til fossen. Der kan du stå med rekkverk og sjå rett opp på Holvikfossen. Det var egentlig målet, måtte berre vasse litt først og ta en pause. Der er noen på trappa ser du, dei passerte den vassende gut og mor, og såg at ungene kikket langt etter gut som fekk vasse.










Stakkars MrJ måtte berre finne seg i å vente han, viktigste no var å få snudd humøret på gut slik at han kan få en fin tur. Tur er ikkje kjekt når en i gjengen ikkje er i humør, det ødelegg for alle, men no ser det ut til å snu på gut. MrJ får dermed god tid til å studere trappene som han liker så godt.











For det er ganske så utrulig kva litt leik i vatn kan gjere på humøret. Ifra sur, til spudlende på 1 minutt og syns plutselig at det er en super dag. Glemt er dei 15 minuttene med tungt humør, og tilbake er en blid gut.











Vart en god stund i elva både gut og mor, men fekk han til slutt med videre. Platået var rett overfor dei, og var fort gjordt. Skimter du det som skal være fossen heilt øvst der?  Vent litt....












Sånn, da er mor også på platået og ser opp mot fossen. Den er virkelig minimal akkurat no, sommerens tørke har vært av den tørre sorten, og mor kan ikkje huske sist sommer som va så tørr som no. Du ser at elva bruker å være en del større, så trur fossen er en skygge av seg sjøl for tiden.











Altså, det var ikkje så masse å stå på platået etter, og gut springer, jepp du hørte riktig, gut springer videre oppover og ingenting er bratt. Han småler der han fyker ifra mor og lurer på om ho syns trappene er bratte.














Du begynner å få litt utsikt også no, og enda finere blir utsikta når du kjem opp til sjølve fossen.







"Kjem du mamma??" lurer gut på, og mo rister på hodet over kva litt leik i  vatn kan endre på et barnehumør. Notat til seg sjøl, er gut sur, finn vatn. Nok om det, akkurat no så stod mor og kikket på arbeidet som er gjordt her, Ho og MrJ diskuterer på trappene og murene ved trappene, og er virkelig imponerte. Tenk for en kunnskap sherpaene har om akkurat dette, og så dyktige. Er berre å ta av seg den imaginære hatten for dei.





Det er no litt bratt utenfor trappen enkelte plasser, og gut luer på om mor er redd for han der han springer. Han syns dedt er litt tøft om mo er litt engstelig for han, for da er han en utforsker, og utforskere får lov til å gjere litt meir enn andre. Han mangle i det minste ikkje energi der han forsvinner oppover. Kan du tenke deg kor mange trinn det er opp? Faktsik heile 640 trinn!














En port? For kva? Hmmm... kanskje for troll, fjelltroll, eller geiter, sauer, kyr? Mulighetene er mange bestemmer dei seg for å bli enige om.














MrJ kjem bakerst, mot normalt. Til vanlig er det han som er fremst, så gut, og til slutt mor. No har gut gått fremst og det har gitt han ekstra energi, og dei har med glede gått bakerst mens gut har hatt sprudlende humør videre oppover.







"No er vi snart oppe" sier gut sjølsikkert den han går i stien. Han har ikkje vært her før, men mor sier seg ganske så enig i akkurat det, for det føles ut som dei nesten er framme.













Og ganske så riktig, for her kjenner mo seg att, dei er oppe ved utsiktsplassen ved fossen. Sjøl om det var snø sist dei var her, så kjenne MrJ og mor seg att.







Utsikta her oppe er virkelig flott også, og du ser heilt tilbake til campingen. Er flott her på Sandane, er liten tvil om akkurat det. Det er en plass mor liker meir og meir, og har fått øynene opp for alt som faktisk er her. Bedre tilrettelagt plass å bo for å ha aktiviteter til barn og familier, det skal du leite lenge etter.






Oppe ved fossen e det laget til en slags rasteplass, eller en plass du kan sitte og nyte elva. Er en del folk her akkurat no, så får vente med bilde. Elva har 5-6 badende barn, pluss foreldre som står ved elva og venter. I denne varmen her så er elva utrulig forfriskende, og mor kjenner at ho misunner ungene litt. Gut held seg litt unna ungene som virke som alle kjenner alle, og tør ikkje væe med på leiken. Så dei går litt lengre bak.








Mor benytter muligheten mens dei to karene surrer i elva, til å gå ut på kanten til fossen og kikker både ned fossen, og på utsikta. Der mor står no skulle det vært vatn, men no fungerer det fint som utsiktsplass. Før var Sandane en plass mor berre kjørte gjennom, men etter vært her, søkt opp muligheter, snakket med prmus motor for Trivselsskogen, så har mor endret syn på plassen. Sandane er en plass som har fått en litt spesiell plass i mors hjerte, og stadig dukker det opp nye turmål, aktiviteter, plasser og perler som burde vært opplevd. Her kan du være ei uke uten å kjede deg! Lten tilleggsopplysning, ser du heilt til venstre i bildet en bred foss? ganske så kvitt på bildet. Det er Eidsfossen, og dit fann dei alle 3 ut at dit skulle dei neste gong dei kjem hit!






Gut kjeder seg ikkje! Men kor vart han av? MrJ?? Hallo? Mor får komme seg oppover elva og sjå kor våte dei to karene er no.














Joda, dei er i full leik dei, og gut hadde funnet seg en slags barkebåt som han seiler nedover elva med. Skal ikke meir til, og han ler, hopper, plasker og roper. Mor skulle berre ønske ho hadde med en handduk....







Fekk reddet noen av klærna til gut og lagt dei til tørk, og siden dei er aleine bak i elva, så leiker gut seg uanfektet. Lykken er en elv altså :-D
















Karene forsvant enda lengre bak, og ropte på mor. Kva skulle dei vise ho no tru? Noe viktig forstod ho, og kom vassende etter. Det er noe ved berget her som er spesielt visstnok.














I alle dager? Gut har fått seg et eget lille basseng jo! Inntil berget er det ei jettegryte, av alle ting. No som det er lite vannførin, så dukker jettegryta opp. Den er full i stein i bunn, og MrJ foklarer gut korleis steinene lager jettegryta ved hjelp av vatnet.










Jettegryta er basseng, elva ved er boblene. Han syns at elva er det beste i heile dag, og hyler i fryd der vatnet fosser ned. Han vil mor også skal komme, men mor har dessverre ikkje klær til å bade. Notat til neste tur til fossen, ta med handduk og muligens badeklær!






MrJ har utforsket elva lengre opp, og sier at den er like fin der også. Får bli en annen gang å gå bakover, har et håp om å rekke badelandet her også. Om du ikkje har fått det med deg, så har Sandane eget flott badeland, kalt Trivselbadet. Som mor har sagt før, Sandane har alt! Og det badelandet anbefales også.










Gut veit ikkje om badelandet, det er en overraskelse om dei får tid til det etterrpå. Akkurat no så vil han ingen plass, for han har det perfekt i sitt eget lille bad. Mor sendte bilde av gut i jettegryta til MrKR og han sa dei skulle merke av jettegryta, slik at andre også kunne finne den, for den visste han ikkje om.







Dei andre dro, og gut kunne leike seg i elva aleine. Satte seg akkurat i kanten der elva faller litt ned og havner i en kulp, så får du en slags plass som er oppmurt ned til høgre her. Skal vise deg.





Sånn, no står mor ved gut og ser bort til der sekken står. Det er oppmurt i stein en flat plass med sitteplasser i bakkant, en slags orkesterplass med utsikt til elva. Der kan du sitte og nyte elva til det fulle.










MrJ rydder opp i steiner som har blitt kastet, og laget til att en slags demning som lager et vannspeil her.








Husker du at mor var utpå der fossen faller ned? Det er her. Fossen ligger på ca 370 moh og er et slags landemerke for Sandane. Litt vel tørr akkurat no, men får komme tilbake og oppleve den seinere. Regn kjem det nok av til slutt.










Lite vatn gir flotte bademuligeter da, og mor hører et frydeshyl ifra gut der han står under vannfallet. Det skal ikkje bli lett å få han med videre, ei lett å få han tørr att.















Med kjeks og drikke så soltørket nesten alt av klær og gut. Du kjenner at det vikelig er sommer, for sola varmer skikkelig. Er en med lett til sinns som fornøgd går videre på siste biten for å komme seg opp til veien, og så ned til Utsikten. Derifra skal det gå en trapperampe ned slik at du kjem deg til Draumekvila og dagsturhytta.













Mor gikk bakerst, og oppdaget noe som raslet oppi et tre. "Sjå der da" utbryter mor slik at karene framfor skal stoppe, og peker opp i treet. Gut kjem tilbake og kikker opp og smiler bredt. Et ekorn driver å kikke på dei, klatrer i treet, og lurer på om dei er farlige eller ikkje. "Så søt den er!" utbryter gut og går rundt treet. Like nysgjerrige alle sammen, gjengen fordi dei syns ekornet er utrulig søt, ekornet kun fordi det er nysgjerrigt.










Møte med dyr i skogen gjer en masse på humøret, og det prates ivrigt om ekornet. Det er kjekt å sjå at det er dyr som trivs i skogen her også, det gir litt meir liv til følelsen av å være ute i naturen. Gut prater ivrig, og jo gladere han er, jo meir prater han og spretter rundt.












Men kor vart skogen av? Her har det blitt gjordt litt skogshogst siden i vinter, men stien ser du godt uansett.








Stien og et skilt fører deg opp til veien. Veien går oppover til noen sætrer og andre turmål, men gjengen skal nedover til Utsikten, og er omtrent 0,8km å gå.













Det er fin asfaltert vei å gå, så dei 0,8km å gå går utrulig fort unna.












Etter sett på fugler, tullet, pratet og hoppet, så var dei på Utsikten. Her står det benker du kan ta deg en matpause og berre nyte utsikten.








Vart berre et kjapt gløtt på utsikta, for alle var meir spent på den nye trappa dei har satt opp her. Dette var biten mor og MrJ stusset på sist dei var her, men så viser det seg at ei hadde en plan, ei rampe!












Første delen er faktisk 17m lang, og det er ikkje berre berre å feste noe sånt. Her har det vært tenkearbeid og arbeidskraft av kvalitet. Mor har berre sett den på bilder, følger med Trivselsskogen på facebook og ser utviklinga. Denne her hadde ho sett fram til.













Gut syns den er stilig å gå i, og koser seg. MrJ går bakerst og studerer trappen, syns det er litt av et påfunn å løyse stiproblemet på. Å gå tur vart veldig morsomt!













Etter trapperampen er det rett på fleire trapper laget av sherpaene. No skal man nedover til Draumekvila og da er det 375 trappetrinn å gå. Det ser ut til at det skal gå fort å gå nedover.







MrJ og mor har gått dei trappene her før, men da oppover. Syns det er kjekt å være tilbake her, og er kjekt å oppleve heilheten denne gangen.















Var no ikkje akkurat slitne gjengen, men gut meinte at en god pauseplass ikkje måtte kastes vekk. Oppmurt og flott å sitte på, og det er et par plasser til på vei ned.










Trappene snirkler seg nedover skogen, og det er litt bratt, så skjønner at trapper er løsningen her.















Når nærmer deg nede, så får du bred sti også, tilrettelagt og pene og fint å gå.












Sjå der, hytta! Gut har pratet en masse om bamsen, om den er der enda, og tenk om noen har tatt den! Litt bekymra, og gleden er stor når han ser hytta. Merker at tempoet steg litt.








Men tross hytta nærmer seg, så er det ikkje så lett å gå forbi sølv altså. Fann noen fine flak som vart pent pakket inn og lagt i sekken til mor. han er ustanselig på jakt etter gull og sølv på steiner, og det har både mor og MrJ vikelig fått hørt på turen. Bra han har noe som drivkraft på tur ;-) Men, det er et men, har du sett alt av stein som samles opp heime? Det er ikkje lite du.














Mor går og bærer på et egg, det er ikkje så lett å få det til å klekke, for gut har vært av og på med å holde det varmt. Sånn er det når det e alt for masse annet å gjere på på turen ;-) Et bra tegn syns mor.
















Kva mann er det tru? Er artig med trefigurene som er her på Draumekvila, uten tvil en som kan å skape. Mor og gut lurer på om det skulle vært en av et ekorn, siden det bor et i skogen her?










Gut forvant fort inn på hytta, og var litt panikk da han ikkje såg bamsen sin med det samme. Noen har tatt den!! Mor beroliget han, at han har ikkje leita enda, og han måtte sjekke der dei satt og las. Og dermed var det fort opp stigen.... mor er spent, og hører så et gledesrop ifra gut, for under ei pute, der lå bamsen! :-D








Ekte gjensynsglede <3 bamsen hadde gjemt seg så godt at ingen andre hadde sett den, og dermed kan den bli med til lavoen, og få sove med gut. Trur bamsen også var glad  for å bli funnet, for no er den ikkje aleine lenge.











Måtte ta en liten stopp ved hytta, berre for å kikke på den en gang til. Er veldig fint her, og er dei i Sandane igjen, så tar dei sikkert turen opp att hit :-)








Så var det ned att, og no med bamsen trygt tilbake. Gut hopper og spretter og er så fornøgd som en gut kan bli. Og man kan vel ikkje være sur når det er så fint vær og så fint å være her?














Når gut fekk velge om dei skulle gå via Kjærleiksskogen eller en annen vei, valgte han Kjærleiksskogen uten å nøle.  Hoppetihopp fra hjerte til hjerte.












Skiltet tilhørende Kjærleiksskogen får en til å tenke når du leser alle ordene rundt kjælighet. Kjærlighet er virkelig mangfoldig, den er både glad og trist, og mor får seg en ettertanke på både det ene og andre.





Gut gikk rundt i skogen og leita etter hjerta dei la att kvelden før. At det skulle være så vanskelig å finne dei da!









Han fann hjerta til slutt, og noen hadde snudd på det eine. Gut rynket på nasen, og satte dei på plass.















Dette hjertet imponerte gut litt, for det var stort! Han tur det må ha vært vanskelig å lage, og mor forklarer korleis. Så sånt et kan han også lage. Han syns det var fint han, og håper det får henge ifred.











Praten går livlig mens dei går, og mor nyter den fine skogen som er her. Stinettet her er flott å gå, skogen like så, og tenker i stille at ho skulle ønske det var noe lignende heime. Har no nok av skog og plasser å ta av, men trenger noen ildsjeler og flinke folk som dei som står bak Trivselsskogen.







Men så, en traktor? Skal noen jobbe litt i skogen her? Da kjem det geiter! Damen på bokhandelen sa at det skulle komme geiter i skogen den dagen, og heldige som dei er, så treffer dei på dei også :-)
















Til stor glede for gut så kom det en liten gjeng med geiter, og gut fekk nærkontakt av høgste grad med fleire av dei. Er fleire folk her som jobber med skuret geitene skal ha. Geitene her er et nytt prosjekt i Trivselsskogen, holde skogen ved like ved å beite. Dermed held man vegetasjonen nede og det gror ikkje att.









Bonden sjøl kom med siste geitene, og om mor ikkje tar feil, så var det 10 geiter og 2-3 lam. Og tenke deg til, men geitene er snille surrogatmødre for lammene, tross forskjellig art. Både MrJ, mor og gut måpte når dei såg lam die av en geit, den så dei aldri komme. Bonden kunne fortelle at geitene er meget kjælige og omtenksomme dyr, og er perfekte for lam som trenger en mor. Bonden var meget hyggelig og engasjet, og fortalte om det nye systemet for å ha geiter her i Trivselsskogen, men holde dei innen et bestemt område uten gjerde. Dei hadde gps halsband på seg, og missjonen er at når dei nærmer seg utkanten av det "lovlige" omådet sitt, så skulle halsbandet gi en lyd som geita kjenner att, og den ville trekke seg tilbake. Og gjo meir lyden pep, jo nærmere var geita på å få lav strøm. Interressant prosjekt, og bonden vart med dei for å teste systemet akkurat her for første gang. Geitene hadde prøvd det før, men ikkje her. Artig å sjå kva teknologien utvikle seg, og faktisk kan gagne både dyr, mennesker og landskapet.






En geit vart meget forvirret, og havnet utefor området og ville følge gjengen videre. Bonden ristet på bøtta, men nei, den ville ikkje. Så mor og gut måtte følge geita tilbake til flokken, noe gut syns var kjempe stas :-)














No kom dei til Trygg i naturen området, men en annen vei enn den dagen før. Her er det stier altså, på krys og tvers :-)









Den klubba var så stor, at den imponerte gut. MrJ hjalp han så han fekk holded den, og forklarte kva den blir brukt til. En sånn ville han også ha!














Balanseløypa måtte han ta både 1 og 2 ganger til, berre fordi den var så gøy. Mor lovte han at dei skulle komme tilbake hit når skogen er ferdig, og løypa her er både ferdig og lengre. Det syns gut var en god ide.









Måtte en runde til i skogen der speiderene held til, kun fordi han syns det var så kjekt å springe i den. Og så skulle han nok en  gang balansere slik som MrJ gjor, og han hjalp han en runde.
Tross en dårlig start denne dagen, så vart det er meget blid og fornøgd gut resten av turen, og han sa til mor at dette var beste dagen <3 han var utrulig fornøgd med å få vasse i elva, så bade, og kom på at han hadde vasset i fjorden på morgen også. Han likte skogen, og vil gjerne tilbake, og da kanskje sjå att det ekornet? Kjærleiksskogen fekk han til å smile, alle stiene var gøy, balanseringen, grillhyttene, geitene, dagsturhytta osv. Han sitt att med en masse inntrykk, og tru nok at når dei kjem att, så blir det runden på alt han husket og syns var gøy. Her er stadig endringer i skogen her, og dei er langt ifa ferdig med alle prosjektene. Kan nevne scena, teltplass, utedo, hundegård, dam osv osv Noe veit mo av, men ikkje kan fortelle, men kan love deg at her i denne fantastiske skogen finner du noe for alle. Liten tur, lang tur, bratt tur, flatere tur, og er du så heldig å få møte på noen av dei iherdige dugnadsfolkene, så kan mo love deg at det er noen utrulig hyggelige og engasjerte folk som blir glad for å sjå deg bruke denne perlen av en Trivselsskog du ikkje har sett maken til <3

Og har du tenkt deg til Sandane, så er her Trivselsbadet, riding, campingplass, turer, flott kino, klatreløyper, asfaltert pumptrackbane, golf osv osv. I forrige innlegg om Trivselsskogen så nevner mor fleire ting, så ta en titt ;-)

Mor elsker sine fjell og fjord, men Sandane har fått en spesiell plass i mors hjerte <3

Det er mange turmuligheter i Sandane, og når dei først var der for å oppleve herlige Trivselsskogen, så hadde mor et ønske om en liten tur også. Og det er ikkje kva som helst slags plass ho ønsker å oppleve heller, men det er den historiske Russehola. Du skjønner, i krigen 1940-45 så var ting ikkje så trygt, spesielt ikkje om du var russisk krigsfange i en tysk fangeleir. Så i 1944 rømte 4 russere ifra fangenskapet, og med hjelp ifra vågale lokale folk gøymde dei seg i ei fjellhole som dei bygde om til et gjemmested. Der bodde dei 4 på et minimalt område ifra høsten 1944 og gjennom vinteren ut i 1945. Til og med en hjelper måtte flytte inn mot slutten, så 5 karer bodde inni der. Fatter det fremdeles ikkje korleis dei klarte det........



Når du står i Sandane sentrum, så kjøre du på fylkesvegn 615 Sørstrandsvegen mot Hyen. Når du kjøre ifra Sandane sentrum og passerer den store elva, så er det ca 5,5km til du tar av opp fylkesvei 697 mot Rauset. Etter noen svingete og smale veier, møter du en bom. Trur det var 50kr. Følg skilting Sandsstøylen, og det tar ca 2,5km før du er på Sandsstøylen.





Ca 200m til og så ser du skiltingen til Russehola, og en plass å parkere. Vart litt sein kveldstur dette, så på med jakke.








Som du ser, skilta ser du, uten problem, til og med gut la merke til det.









Står også en kortversjon om historia til Russehola, slik at du veit litt før du finn hola. Veldig interessant historie, og historie læres best om den oppleves. Så kanskje alle 3 lærer litt denne kvelden?















Turen står skal være på ca 700m, så det gjenstår å finne det ut.








Vel, ingen problem å følge en så fin vei, og så passerer man en masse fine blåbær også. Tid til å plukke litt har man alltids. No spis gut kun en og annen blåbær, så det blir en masse til mor ;-)















Veien blir smalere, men likevel utrulig fin "vei". Er det sånn heile strekninga fram tru? Gut lurer, for da blir det en veldig enkel tur og springer i full fart. Var nok ikkje like enkelt å gå her i 1944 da russerene skulle i skogen her og gjemme seg, tidene forandrer seg.















Mor og gut sprang så pass at dei måtte snu seg og lure på kor MrJ vart av. Gut kniser og roper etter han. Gut var ikkje så giret på denne turen, for kvifor skulle han sjå på ei hole? Den kvelden skjønner du. Men turhumøret er der da etter kvart, og han prater og prater.












Enda meir hytter? Treff på ei og annen hytte her, ligg litt fredfullt til i skogen.









Altså, du misser ikkje stien, er godt skiltet så du ikkje skal gå feil. Turen blir gått av mange, så er en velkjent tur for dei lokale her. Klasser bruker å dra hit på tur, historie kombinert med tur, slik som gjengen er ute etter denne kvelden.

















Landskapet er kupert, og der er stadig plasser med hellere eller bergkanter du nesten kan krype under. Ei hole der under? lurer gut på og peker. Dei to kikket ekstra etter, ikkje noe hole nei.












Vei blir til sti etter kvart, og gut lurer på kor langt det er att til hola. Mor svarer enkelt og greitt at ho ikkje kan gi noe svar, for ho har aldri vært der. Men avstanden 700m skulle være ifra huset deres og til butikken. Det er ikkje langt syns gut og går videre.











Men mor og MrJ lurer dei også, kor er den hola tru? No ser det ut til at landskapet ender seg til meir kupert og nedover? Kor langt skal dei tru, for 700m er slett ikkje langt.













Tydelig at dei skal ned og det stod 50 høgdemeter. 50 høgdemeter er da ingenting!














Enden av bakken fekk mor og MrJ beskjed om å stå til sides og vente litt. Så kom han i full fart og med et rop, sprang i svingen som hallet og leika berg og dalbane. Skal ikkje klage på farten akkurat.












Dei er no på ett vei, for står no et skilt her, og stien har ikkje delt seg heller. Mor prøver å forklare gut kva den hola har betydd, og at det har bodd 4 russere der som rømte ifra en fangeleir. Faktisk 5 stykker bodde der til slutt, og tenk deg å bo i en hole, vått og kaldt og uten strøm. Kanskje gut innser det litt meir når han får sjå plassen?












Det går nedover....















.............. og det går oppover. Faktisk veldig kupert her, så ikkje rart dei valgte å skjule seg i dette området her, for kven klarer å finne fram her etetr en hole? For dei ser jo sprekker og mulige plasser over alt.












Stien er jo litt artig å gå også, den snirkler seg gjennom skoen, går opp og ned, så den er aldri kjedelig. Så kva venter rundt neste tre tru, og no burde dei virkelig være framme, for gut meiner at dei har passet butikken heime no vel?







Over en kant, og da ser dei plassen. Du skal ikkje tvile når du kjem fram, både gjerde og postkasse viser at du er framme.


















Så runder du, og da dukker et vindu opp! Ser litt av den svarte bobleplasten også, så minner litt om et hobbithus? Hola vart restaurert i 1990-åra for å bevare det historike som hendte her.







Gut fann døra, og kikka inn. Heilt møkt der inne, og ingen hadde med seg hodelykt. Mor har lys på mobilen, så ho får gå inn og lyse opp for dei.














Først måtte han berre ta en kikk på noe annet som lå rett ved hola, såg ut som meir hole? Det er faktisk matlageret, men det får dei utforske den etterpå.







Lita dør, men det er kva man fekk til under steinene her. Gut er passelig, så da kan du tenke deg en voksen mann.
















Det er mørkt, , og vanskelig å få fram i lyset av en blitz. Men det der ser da ut som restene etter ei seng? Tuller du? Den der er veldi smal, og veldig kort. Er det mulig å få 2 menn oppi den der?












Resten av ovnen står her også, men den kunne dei kun bruke når det var skodde eller mørkt vær pga røyken. Det må da ha blitt veldig kaldt her den vinteren? Dei var i hola vinteren 44-45, og i ei allerede kald fjellhole så blir det ikkje varmere på vinteren. Korleis klarte dei å holde varmen? Når dei ikkje kunne bruke ovnen, så brukte dei primus, men den er vel meir til matlaging enn varme.










Innerst stod det ei seng til, altså, her er 2 senger. 2 meget små senger fordelt på 5 menn. For det var i utgangspunktet 4 russere som rømte fra fangeleiren på Sandane, men eine hjelperen måtte til slutt slå seg ilag med dei i hola. Du skjønner, Alex Krag var egentlig på vei til England, og han snakket russisk. Han har russisk mor, og dermed veldig viktig for å kunne kommunisere med russerene. Veit ikkje kva som skjedde, men det vart en veldig vanskelig situasjon under bergingsarbeidet, så han måtte gi ifra seg passet sitt til tyskerene. Etter kvart så følte han seg så utrygg at han til slutt flyttet inn i hola han også. Korleis dei fekk plass? Fatter det ikkje på noen måte. Mor ser opp på vinduet, lite lys som slepp inn, og det  faktisk det eineste vinduet også, det vinduet du passerte da dei kom. For et mørkre dei må ha bodd i.








På det lille bordet står det att noen få ting etter dei. Rester av noen sko, et skrin som har kilt seg litt, og en asjett. Ikkje store bordet, men er maks kva du klarer å få plass til her inne. Kanskje det var her radioen stod? Alex Krag kunne ikkje berre russisk, men han var radiokunnig også. Så etter fått deler av Magnus Sande, så bygde han en radio, dermed så hadde dei radio også.







Gut står i døra og kikker mens MrJ prøve å lyse med det dårlge lyset han har på mobilen. Dette er da den senga dei såg når kom inn. Det er noe med å stå her og prøve å forestille seg 5 voksne karer inne i denne lille hola her, og dagliglivet dei hadde. Men dei hadde en viss rutine da, sikkert for å holde vetet i orden. I alle fall når klokka var 8 på morgen, så klatret Alex Krag opp i ei stor furu som var utkikkstårnet og kunne dermed følge med båtene nede på fjorden. For avtalen var at sambandsmannen deres skulle ro i en ring på en avtalt plass på fjorden, og dermed dro en av russerene ned for å møte han. Var ikkje så mange som visste av kor dei holdt til, jo færre jo bedre. Hjelpere fortalte ikkje familie engang om det, og det hendte dei til og med stjal mat heime for å få mat til russerene. Var veldig vanskelig for dei uredde hjelperene, dei utsatte seg sjøl for stor fare, men dei ofret det for å berge mennene. Med tanke på at dei rømte utpå høsten ifra fangeleiren, og freden kom ikkje før i mai, så vart det mange måneder med  å hjelpe i skjul og skaffe mat og andre nødvendigheter for 5 menn.






Gut er liten enda, skjønner ikkje heilt heile omfanget og virkeligheten som dette en gang har vært. Håper at noe får han med seg, og kanskje en dag så fell noen brikker på plass. Håper han aldri får oppleve krig og må redde seg eller andre, får håpe på et fredfyllt liv for gut <3












Mor kikker en siste gang inn i hola ifra døra, skjønner det fremdeles ikkje. Men til meir ho tenker på det, jo meir skjønner ho dei faste rutinene, det får dagane til å gi mening, og får ukene til å gå. Altså en masse tid gjekk med til småreperasjoner, vedhogging og brødbakst og ligned. Men noen dager var fast som onsdager og lørdager. Dei dagene var det klesvask, hårklipp, bøting av klær og barbering. Oppvasken, det var ordensmannen si oppgave, og den måtte gjerest kvar dag. Dei satt aldri på latsiden, og dei lagde dei ringer, esker og skrin, små prydting med andre ord.






Ute igjen så tok dei en nærmere titt på ei luke og hole under noen steiner. Står på en treplanett når dette her vart restaurert, og navn syns mor å huske. men det var utulig vanskelig å lese det som stod på den, så det fekk dei ikkje med seg. Forstod såpass at dette her var matlageret deres.













Gut og mor forsøkte å kikke ned, og ville prøve å komme ned dit. Litt bratt, og litt mørkt, såg en smule glatt ut i starten også, og det vika ikkje som om det var noe å sjå der nede. Hola såg ut til å gå skått ned, så litt inn.









Gut syns at han hadde fått sett nok no, og det er heilt greitt. MrJ står og leser oppslaget om Russehola, få med litt historie. Du ser no sjøl her, hola er bere under en diger stein, mellom store steiner, så visst du ikkje visste kor hola lå, så fann du den heller ikkje. Tyskerene visste at dei gjemte seg langs Gloppenfjorden en plass, og det var mang en leiteaksjon etter dei, men her fann dei dei altså ikkje. Takk og pris for det!




Gut begynte no å spørre om krig og rundt det dei har sett på, og mor skjønner godt at en på 6 år ikkje heilt klare å ta inn over seg kva krig egentlig er, kor alvolig det er, anna enn det han speler på spill eller ser på tv. For dette her er faktsik virkeligheten med krig, ikkje glorifiserte og tøffe det dei får inn via spill og tv, krig har så mange fleire konsekvenser enn berre skyting. Menneskeskjebner, kvardagshelter, vilje, ofre noe, miste noe, oppnå, smerter og lidelser. Viktig at den neste generasjon får lære om krigen, slik at dei forstår den, og gjer det dei kan for å hindre ny krig. Ikkje minst, forstå verdien og kor heldige dei er som bor i et fritt land. Håper skuler tar med elevene ut på plasser som dette så dei får sett det, ikkje berre lest om det i ei tørr historiebok.






Så vinduet på dette lille krypinnet, er rett og slett et vindu inn i alles historie, restaurert og tilrettelagt at for alle sammen ikkje skal glemme...........















Gut har en annen innstilling på vei tilbake enn den han hadde på vei hit. Det snakkes om krig, det å rømme, gjemme seg, kvardagslivet dei som bodde der måtte ha hatt osv. Så noe har sneket seg inn i et barrnesinn. Han er ikkje redd eller skremt, men nysgjerrig, og nysgjerrighet er bra. Mor prøver etter beste evne å svare han, men det er en masse om historien rundt denne Russehola kan mor ikkje noe om.







Så mens dei snirkler seg tilbake, så tenker mor på karene som bodde her, og dei som var hjelpere til dei og bygdefolket ellers, dei hørte aldri ifra dei 4 russerene. Dei trudde at dei møtte en dyster skjebne når dei kom tilbake til Russland. For russerene vart godt tatt imot av bygdefolket da freden kom, dei til og med gikk først i 17 mai toget i 1945, og bygdefolket brydde seg om dei, men ingenting å høre. Inntil 2016, etter 71 år så kom det en mail ifra Narviksenteret, Russeren Nikolay Tsjitsjulin som da var 98 år hadde sendt ei takkemelding til Norge "Eg vil helse og takke det norske folket for hjelpa eg fekk". Mor kan tenke seg at dei som har grublet og undret kva som skjedde med karene vart glade! Mor skulle så gjerne ha lest resten av den historia, visst korleis det gjekk med karene for har googlet og leitet. Bir litt engasjert når du setter deg inn i en historie og menneskeskjebnene. Mor endte på en russisk side, fann navnet og registeringa på Nikolaj som krigsfange her i Norge. Litt dyster lesing å sjå alle navnene på rekke og rad, og med triste tall å lese når du ser dødsdato på mange av dei mens dei var i fangeleir her i Norge :-(  Dei var navn og nummer, ikkje verdt meir. Angående Nikolaj så fann mor dette som registrert:     Fangenr: 2    Etternavn Tsjitsjulin    Fornavn Nikolaj    Farsnavn Dmi   Fødselsdato 1918-12-06   Nasjonalitet russisk    Eskenr/mappe  22   Navn Oslo   Nr. idnr  1 62938     Mor veit ikkje noe om dei 3 andre, annet enn hjelperen Alex Krag som giftet seg med ei dame ifra Rygg og bosatte seg i Odda. Fangeleiren i Sandane kom i 1943, og der bodde mellom 30-40 fanger. Dei som var meget unge da, husker at dei kunne gå fritt med fangene, og til og vennskap vart til, og en sønn av eine fangen Sergej, tok kontakt og fortalte om sin far. Dyster skjebne når krigen hadde satt dype spor i sinnet.




Så det er med litt æresfrykt at mor går der, og veit at der var en masse dramatikk rundt rømningen og skjulingen av fangene, all frykten. No er skogen fredlig og rolig, og litt vanskelig å forestille seg det som en gang skjedde her.






Der en plass ligger Russehola, godt skjult og venter på at neste skal ta turen og ta en titt tilbake til historien. Det er verdt turen, absolutt, og turen er varierende, men likevel enkel. Du sitter att etterpå med et innblikk i din egen historie, og kan sende dei 4 russerene en god tanke: Nikolaj, Jakob, Filip og Andre`.



På vei tilbake til campingplassen, så stopper dei ved et lite vatn ikkje langt unna Sandsstøylen. Vatnet er blikkstille, og mor og gut går ut av bilen og ned til vatnet. Fredfyllt, ikkje sant? Måtte freden vare evig <3



Ikkje så lett å beskrive korleis komme seg hit, så legg ved kart først nært, så på avstand, slik at du ser kva vei du kan ta av ifra hovedveien for å komme deg opp. Anbefaler turen her for heile familien, ikkje berre for historien, men også fordi det er en fin tur. God tur, og måtte du få en fin historisk tur :-)

Inni mellom andre turer tar mor og gut seg småturer. Mange av dei turene blir ikkje skrevet om, for er surreturer, rusleturer, ned til fjøra og bygge på en landsby osv. Her en dag så skulle dei på steinjakt i et steinuttak, for både mor og gut liker å leite etter fine steiner, pluss ta seg en tur opp i skogen og sjå kor dei ender. Dette er en typisk surretur for dei to ;-)




Ikkje så langt unna der mor og gut bor, så er der et steinbrudd. Mor har tenkt på den plassen noen ganger, for han er for øyeblikket veldig glad i å leite etter steiner, og dro med seg gut ut. Er en tur uten mål, annet enn dra på oppdagingstur og kose seg i skogen.










Gut oppdager en fin plass for å leite etter stein noen få meter unna bilen, og leiter fram i verktøyskrinet sitt. No skal det hamres! Målet er å finne gull, selvfølgelig, og alt som glitrer.














Ikkje akkurat store gullforekomstene i starten, så han sikter seg rett på sjølve steinbruddet. Det er jo et hav med stein for en liten som er interessert i stein, og kor begynne??















Det letes og letes..... og trur du ikkje at han fann gull da!? Jubelrop og ekstase, roper "Mamma, kom og sjå!!" så høgt at mo er sikker på at næmeste huset hørte det.













Hammeren er ikkje stor, men akkurat passelig for han, og det er tross alt hans verktøy også. En skikkelig gut må no ha skikkelig verktøy skjønner du ;-)












Er ikkje så lett å hamre løs gull, for steinene er så harde, og hammeren liten. Men noen gullflak fekk han til, og kjempe fornøgd med akkurat det.









Det er masse gull overalt der, og han skulle så inderlig ønske at han fekk løs meir, eller fekk ta med seg heile steinen heim.

















Dei skulle videre oppover, men vart plutselig stilt. Joda, noen veldig kvite steiner måtte også plukkes.












Mor hadde reknet med at det kom til å bli plukket diverse, så et nett for stein, et nett for andre naturting.













Det er litt småregn i lufta, og mor spør gut om dei skal søke ly oppi skogen? Han syns det er en god ide, og begir seg oppover.












Selvfølgelig må det plukkes og hamres på vei opp, kan jo ikkje gå forbi et virkelig funn heller. Dei har hamret og trakket en god stund allerede, og begge posene har fått bra med innhold. Gull farget steiner, sølv, glitrende, kvite. I andre posen blomster, et bitte lite tre med rot, ei fjør osv.














Han syns det går fort oppover, og det er no litt tøft å gå overfor et steinbrud sånn når han ser tilbake. Han har sett plassen her mange en gang før, men aldri væt her. Ikkje alltid plassene som ser kjedelig ut er så kjedelige likevel.












No syns han det regner litt masse, og tar retning skogen for fullt. Han prater i vei om stein, og mor lover at han skal få låne mor sine bøker om stein når dei kjem heim, og ja han skal få lov til å hente naturkassa si, pluss den store kassa til mor med masse stein oppi.











Det der er ingen stein, men et egg! Han plukker det forsiktig opp. Lurer på kva slags fugl det tilhører? Ikkje egg mor har sett før, og mor har en eggkasse i kjelleren, gammel kasse etter Morfar (før det vart forbudt å plukke egg). Skal mo fortelle deg noe? Ho måtte legge egget ut på ei side du spør en ornitolog. Svaret var at egget har blitt klekt av en kylling pga forma på kanten, og han meinte det var for smalt og langt til å være ei ugle, trudde meir på and. Mor veit der er ender på vatnet bak fjellet her, men andunger her? Tja, tvilende. Så kva egg det er fann dei to aldri skikkelig ut. Kjekt å finne uansett, og mor måtte love å bære det meget forsiktig, for det skulle være med heim.









Skogen vart litt utfordrende å gå, klatring og slikt, og det gjor at gut koste seg. Jo vanskligere, jo bedre.














"Mamma sjå kor høgt oppe vi er! Der nede er bilen også." Så lenge dei står inne i skogen så er dei tørre, så at det regnet gjor ingenting no.








Naturposen. Kva han skal lage av dette aner han ikkje sjøl, men snakke om en dyrepark av et slag.
















Mor måtte sette en stopper for alle konglene som havnet i posen, det var alt for mange som var utrulig store, og det virka som dei vart berre større og større jo meir han gikk. Posene begynner å bli tunge, ikkje akkurat så rart.











Halvråtnede træ var veldig fine å slå på med hammeren, og bryte i stykker stammen med kloa. Men.... du skjønner, et skikkelig hardt slag og litt skjevt slag attpåtil, og kloa bakpå hammeren havnet rett under gut sitt kne så mor hørte smellet og snudde seg. Han trakk ikkje en mine på 5 sekunder, da skjønte mor at no hadde han slått seg skikkelig! Det som var en slik koselig og spennende tur, endte med forslått kne og tårer. Det vart i følge gut "Den verste dagen" og han hatet tur.










Det måtte til med et fang, kos og faktisk la være å dra opp buksa for å kikke på kneet. Satt ei stund sånn berre for å slappe av, og for trøst. Hadde egentlig tenkt å gå opp på ryggen, men no ville han berre nedover. Mor skjønner det godt, var slett ikkje godt det der på noen måte. Litt haltende, litt furtende over dum dag, så satte dei kursen ned.












Men mor hadde med brenner og noe mat som ho hadde lovt gut, så dei skulle finne en plass for lunsj. Gut fann en egnet plass syns han, men den måtte fikses litt på. Sage litt og sånn, o vips var et vondt kne glemt.













Til et lite jubelrop så var det med monsterkrefter at han fekk løs og vekk et råttent tre som var i veien, det skal bukes til vegg.














Så det endte med minst 30min med arbeid fo å finne greiner og kvister, sette opp lette vegger for å lage et slags rom. Han har full konsentrasjon, og prater i vei. Godt å høre at han har det kjekt og at det er "Den beste dagen" igjen.










"Snart klar for mat?" spør mor. "Snart....." svarer han og skal berre justere litt.















Har gjordt det enkelt, og tatt med en pastaboks. Treng berre å koke opp vatn mens gut kutter opp pølse som han ville ha oppi.
















Mor tar heller Mormors hjemmelagde valnøttbrød med brunost, og setter seg veldig godt tilrette på mosen i "rommet" dei har bygd.













Litt dessert var lovd, og det vanket et stort smil på gut da mor fisket fram 2 glass. Gele og vanlijesaus til gut, sjokoladepudding og vaniljesaus til mor. Veldig grei måte å ta desserten ute på, og null søl.













Og kva trur du det myldrer av i skogbunnen etter litt regn? Jo knott! På med hetter og lunsjen gikk fort ned. Han sier at før dessert så må dei gå en tur så dei ikkje blir spist opp, og det er no greitt.








Ingen sti her oppe, så gut får velge akkurat kor han vil gå, uten mål og mening, noe han syns er kjekt. Ikkje alltid man trenger sti, og mor lover at ho veit kor dei er og kjem ikkje til å gå seg vill.









"Mamma, et hjortebad!" hører mor han rope og peker. Han tenker seg om, eller kanskje det er et grisebad? Finnes det ville griser tru? Han hadde aldri sett dei, men det kan finnes nikker han. Dermed så spant fantasien løs om griser i skogen, kor dei bor, kav dei spiser og annet tulleri.











Det hang helikopter oppi et tre, det måtte mor hoppe opp for å få tak i, og dei ser kven som får dei til å flyge best.














Er godt og veldig kjekt med sånne turer, kun dei to, uten mål og mening, kun for å kose seg. Trenger sånne turer også, ikkje berre dei turene med å komme fram en plass.











Mor holdt løftet sitt overfor gut og fann veien tilbake til "rommet" dei bygde, og desserten. No sa han at det er desserttid, for no hadde dei brukt meir energi.












Lite glass, stor glede :-) Berre å komme på det der med å ta med dessert, for det er så enkelt at du kjem ikkje på det.












Knotten vart så intens at det berre var å pakke sammen og komme seg ned att. Ikkje noen sti som sagt, men retning nedover skulle være det enkleste meinte gut. Kjem alltids ned ;-) Med verktøyskrinet i handa trakke han bestemt i vei, og mor ser at han halter litt, men berre litt. Får kikke på kneet når dei kjem heim.











Sola titter faktisk fram, og gut proklamerer veslevoksent at han har grushola framfor seg og at dei er på rett vei.















Måtte berre stoppe opp og kikke på alle dei fine bregnene litt..... er var jo et lite hav i lave bregner.















"En sti!" Da er dei i alle fall på rett vei meiner han, for en sti er viktig ting å ha i skogen.








Han er litt stolt over å ha funnet veien ned att, og sørget for at mor kom seg trygt tilbake til grushola og bilen. Han lurte på om mor noen gang ikkje visste kor dei var? Mor måtte fortelle at ho alltid visste kor dei var, slik at dei alltid var trygge, men han var den som fann en trygg og fin vei ned att, og det svaret var han veldg fornøgd med.











Så en liten pekefinger, for det virker som det er en del som kjem hit for å drikke, og både kaster og setter ifra seg flasker og bokser. Trist at en 6 åring som står og plukker opp etter dei. Ærlig oppriktig talt, voksne folk. Mor bryr seg ikkje om du må stå uti skogen, nedi fjøra, i ei grushole for å drikke, revnende likgyldig, men ta for all del med deg rotet ditt tilbake, og du kan fint la være å knuse flaskene. Skjønner ikkje problemet? Dagens sukk.









Tilbake i bilen så setter mor posen med flasker og bokser inn, og begge to vart stående å kikke oppover siden.  Gut forklarer kor dei gikk, og sånn omtrent kor dei forsvant. Han lurer på kor høgt opp i siden dei gikk, og mor peker det ut for han. Ser at han tenker, og smiler for seg sjøl. "Kan vi leite etter stein her en anna dag også?" spør han. "Det kan vi." lover mor, og han setter verktøyskrinet sitt inn i bilen, og sier at no kan dei dra heim.
Jo da, når sjekket kneet når dei kom heim, så var det er bra kul og fått sår. Litt meir trøst måtte til og kos i sofaen. Men 2 stykker i sofakroken er heilt innenfor når dei har vært på surre tur sånn, Sauen Shaun på Youtube og ei skål med trøste-is. En faktisk fin dag likevel, sier gut. Og det har faktisk vært en fin dag, tross skaden på kneet. Og den gushola, det blir mange turer tilbake dit :-)

Dei aller fleste som kjenner til Geirangerfjorden, har også hørt om alle fjellgårdene som er der. Den mest kjent fjellgården er Skageflå. Akkurat den gården har vært et stort ønske å ta båten ut i fjorden og gå opp den bratte stien til fjellgården, og så gå videre til Homlongsetra, og ned til Homlong. Derifra går du tilbake til Geiranger. Det som trekker med Skageflå, er at det er en gammel gård som ligger 250 moh på en fjellhylle og et stup rett utenfor. Stien opp var så vanskelig, at når futen kom så kunne du ta vekk noen stokker. No er den bedre tilrettelagt slik at fotturister som mor og MrJ kjem seg opp uten problemer. Men et obs, er høgt utenfor når du år opp. Skageflå er en fleire hundre år gammel gård, og fraflytta i 1918. Men i 1975 så vart Storfjordens venner skipa, og det å restaurere Skageflå vart deres første prosjekt. Det kongelige sølvbryllupet vart til og med feira her med middag, så det er ikkje kva som helst gård dette her ;-) Og når du først er der, så anbefales det å gå videre til Homlongsetra, og ned til Homlong. Det er en tur du ikkje vil angre på! Mor og MrJ angrer ikkje :-)

Mor og MrJ passerte Dalsnibba og er i svingene på vei ned til Geiranger seint på kvelden. Finner et sted i svingene og setter opp teltet. Begge gleder seg til å stå opp dagen etter og rekke båten dei har bestilt plass på. For å komme deg til Skaeflå, så må du bestille båt. Bestilte tur med Geiranger Fjordservice, der du først er på seightseeing på fjorden, så setter dei deg av ved der stien starter. Aller først så er det ei natt i vakre Geiranger.





Sola har gått ned, og mor speider nedover til Geiranger, og ser vel så vidt til Geirangerfjorden der nede. Endelig så skal mor få oppleve Skageflå!









Men før leggetid så er det sein middag og en rask vask i denne lille elva..... kald fornøyelse!













Etter sovet godt og åpnet øynene, så går det opp for dei begge at det ikkje er noe sol ute. Åpner opp og kikker ut: Tåke!! Neeeeei!!














Ut og kikker, og heile dalen er tåkelagt. Humøret sank på dei begge to, og det er berre å pakke sammen et vått telt etter forkosten. Dei skal dra ned uansett, og berre håpe at tåka letter.







Når dei kjem lengre ned, så ser dei at tåka har lettet en del, så dei skal dra uansett, billett har dei på båten, og håper at tåka ikkje ligger og skjuler gården også. Etter så mange år og hatt lyst dit, så prøver dei uansett.











Det er mange på båten, aller fleste turister fra både inn og utland, og en kanskje 10 stykker som skal gå Skageflå.









Tåka er så langt nede at du får ikkje sett dei flotte fjella her i fjorden, men får akkurat sett opp til Knivsflå, en annen kjent fjellgård her. Den ligger rett ved fossene De syv systre som så mange er her for å sjå. Ifra Knivsflå så ser du rett over fjorden til Skageflå, så den gården blir rett bak dei no.











Ikkje så lenge siden mor og MrJ var her og såg fossene, og mor prøver etter beste evne å telle 7 fosser, men slit litt. Egentlig så heitte dei fossene her ikkje De syv søstre, men Knivsfossene. Etter det mor har lest, så fekk fossene navnet De syv søstre fordi på avstand så lignet fossene på håret til syv damer. Uansett navn, så har fossene et fall på omtrent 300m og er et fott syn.









Andre siden av fjorden ligger da fossen Friaren, eller Skageflåfossen. Om du ser etter, så skjønner du kvifor den har fått navnet sitt? Du ser nede, så deler den seg, og forma i midten danner en flaskeform. Sagnet skal ha det til at den fridde til De syv søstre, men fekk stadig nei, og vart deprimert og slo seg på flaska.









Seightseeingen varer ikkje ut til enden av Geirangerfjorden, men båten snur, og det er på vei tilbake at dei skal stoppe og sette av dei som skal til Skageflå. Du kan ta retur med båten også, gå opp til Skageflå og gå ned att. Berre avtal med dei når neste båt er der og plukker deg opp.








Både mor og MrJ forsøker å sjå om dei ser Skageflå som skal ligge oppå ei fjellhylle der framme. 250 m opp skal vel være tåkefritt også, men jaggu ikkje lett å sjå. Mor ser den ikkje.














Dei går opp på dekk, og fram til baugen for å bli satta av. Kor er kaia? tenker mor, for her er ingen kai av noe slag. Korleis kan en sånn stor båt legge til her og sette av folk?














Oi! Det er den "stigen" der som er avstigningsplass. Den såg ikkje mor komme, men for ho er det heilt greitt. Meir stusser turistene, en stor gjeng med indere. Dei kikker storøyd på dei, og spør mor kor ho skal? Ho svarer at ho skal av her og gå opp der. Ansiktsuttrykkene var kostlige, for det hadde dei lite trua på. Ho sier at stien er her, og dei skal oppover. Trur dei syns nordmenn er galne :-P Heilt greitt :-D











Og en gjeng hopper av, og rekker så vidt å få med seg at der ligger en liten brun hytte av et slag i skogen heilt nede ved fjorden. Rekker ikkej studere eller kikke noe meir, men blir pushet framover av gjengen, og en MrJ som skal oppover.













Båten drar, og turistene som var overrasket, vinket til dei. Mor skjønner at dei er overrasket over det er sti der, for du har kun en liten bit skog, så er det som et stup rett opp resten.











Mor henger seg på MrJ, og dei går som en saueflokk oppover, der noen forsøker å gå forbi dei som går saktere. En ting er sikkert, det er ikkje mange ganger i hennes liv at ho kjem til å gå denne stien her, så ho har ikkje tenkt å springe den for å henge på dei andre, dette øyeblikket her skal nytes. Må berre få satt ned farten på MrJ.












Stien er grei å gå den, til og med trappetrinn får du. Korleis det var i utgangspunktet er noe annet, men dette her er fint å gå.













Parti som dette får du berre nyte mens du kan, for det er rett opp du skal, og snart kjem du til fjellveggen. Rett idyllisk er det.











Du stiger fort opp i høgda, og noen puster tyngre enn andre. Andre har spurtet oppover og ser dei ikkje att, mens mor står og kikker på utsikten.









Tydelig at stien er godt brukt, og kor mange som går her kvart år har man ikkje tall på, men det er ikkje få. Og skal du gå her på sommeren, så husk å bestille billetter på båten tidlig, for den blir fort full i høgsesongen.















Det som såg ut til å bli en bomtur med tåke, viser seg å bli en tur der dei 2 her får sett meste av fjorden og gården.












Og da begynner dei på stien som ikkje var så lett å ha med å gjere for dei som bodde her, og nok er årsaken til at gården i korte perioder lå øde. Ikkje fordi det ikkje var grøderikt her, men stien opp var vanskelig.












Det var så ille her at i 1855 så vedtok kommunestyret at Skageflå skulle få midler til å sette opp rekkverk, og skyte ut over det svaberget som lensmannen ikkje klarte å passere uten stokkene.






MrJ hadde endelig satt ned farten, og latt andre berre passere, og heller nyte både stien og utsikten. For utsikten opp er virkelig flott, den må du berre nyte!








Mor er glad for at stien som snirkler seg bratt oppover har rekkverk. Mor kunne nok tatt med seg gut på denne tuen, men greitt å gå her først og sjå korleis turen er. Ei dame i følget hadde virkelig høgdeskrekk, og ho kikket rett ned i bakken, mens ho holdt seg i sekken til mannen som gikk framfor henne. Kan ikkje være godt å gå her og føle det slik, og mor tok oppriktig synd i henne.












MrJ skjønner virkelig at denne stien her ikkje var så lett for dei som bodde her og skulle opp og ned med forsyninger, barn, eldre og det til alle årstider og vær. Alt folk gjor før i tiden for å ha en fri plass å bo.













Mor syns det er heilt greitt å være fotturist her og kan nyte den fantstiske fjorden, fjella og landskapet ellers. Og det er litt rart å tenke seg små barn som for opp og ned her i starten, uten rekkverk eller noe sikring. Kan du tenke deg redselen til foreldrene når dei skulle gå der?








Oi da..... Er dette plassen dei fekk sprenge ut i 1855 tru? Det er virkelig rett ned utenfor der også, og uten stokker eller noe så måtte det være umulig å komme forbi. Stigene som henger der ser veldig gamle ut også. Berre for å ikke skremme deg, dei stigene henger til pynt, du skal ikkje bruke stiger her ;-)










Er ikkje slitne, berre setter seg ned for å studere utsikten. Mor og MrJ kikker over til Knivsflå og lurer på om det er ei seter dei ser overfor den? Kor er stien opp, kor mange bygninger ser dei, osv. Mor har lest litt i bøker og googlet i det siste om gårdene her inne, fordi ho skreiv et innlegg om en båttur inn fjorden her. Fekk øynene opp for mange av gårdene og historien. Kjekt da å være tilbake og faktisk sjå gårdene og huske litt om dei. Mange gårder her, men slett ikkje mange av setene som har att bygninger lenge. Knivsflå og Horvadraget står på ønskelista for neste gårder å besøke, men slett ikkje billig å leige båt for å bli frakta dit :-(




Å sjå innover fjorden ser det fremdeles veldig tåkete ut. Ser ut som det er elva ifra Gomsdalen som er der. Vil vel vise seg når tåka letter, håper i alle fall at den letter.








Dei har no passert alt av sva og berg, og det er no sti opp siste biten. Slitne trappetrinn som har gjordt tjeneste å mange, mange år.














Og det er litt rart å vite at du er snart oppe på ei fjellhylle når du ser alle trea og så grønt som det er over alt.







Når mor ser markene som åpnebarer seg, så skjønner ho at Skageflå har vært en meget grøderik gård. På det meste så vart det 120 geiter, 15-16 kyr, og 2 hester. kan du tenke deg alt foret som måttes skaffes? Pluss dei sådde korn, og det var jorda rundt huset. Alt for vart henta i utmarka og langt til fjells. Ingen latmannsjobb å bo her.





Før var det nok lite trær her, no gror det meir att, så tenk deg her med minde trær.










Og der, endelig, sjølve gården :-) Kun sett plassen på bilde og lest om den, men no så er dei endelig der. Litt rart etter lurt på plassen i mange år, og det å forestille seg at det bodde folk her attpåtil. Faktisk så er første skriftelige kildene ifra 1613, og det boddde nok folk før den tid også.  Som du ser så er det ikkje berre 1 gård, men er delt i 2. Mest sannsynlig var det etter jordskredet som var i 1873, for masse mark vart ødelagt, og i 1874 vart den delt i to.






Det er litt folk her no, så mor tar seg en runde mens venter på dei fleste drar videre eller ned att. Såg en løypestreng, så måtte kikke. Her gikk løypestreng ifra setra og hit ned også for å få ned tørrhøyet.








Korleis gå den nedover tru? Kikker utenfor kanten, og det er 250m rett ned her. Skjønner godt at ungene her oppe vart bundne fast i tau, så foreldrene kunne føle seg trygge på at dei ikkje gikk utenfor stupet. Stakkars foreldre som ikkje kunne ta seg tiden til å passe dei, for her måtte det jobbes alle som kunne for å klare seg. Unger ned til 7-8 år måtte gå til setra for å hente melk, no blir dagens barn kjørt til fotballtrening når dei er i den alderen. Det er en viss forksjell ja, takk og pris egentlig.







Det er også godt at det står att gårder som dette, for det er en del av historien vår, bevis på en annerlesdes og meir fysisk krevende liv. Dagens liv er fysisk det også, men det psykiske presset er masse meir i dagens samfunn enn før. Mange tenker nok dette her som et idyllisk liv, men tenk deg året 1850 og den tids redskaper og klær, så skal du virkelig få prøvd deg.




Mor går ned att til benken og MrJ. Der står et skilt også med litt informasjon om gården, og om det kongelige sølvbryllupet som vart feira her. Ikkje kvart år at det er 4 regjerende monarker her for lunsj, pluss andre gjester ifra alle europeiske kongehusa. Berre for å få det på det tørre, noen gikk faktisk opp, mens resten tok helikopter. Men for en plass å ta med seg kongelige gjester da! :-)






Gården såg slett ikkje slik ut i 1975 da Storfjordens venner kom på arenaen for å pusse opp. Gården er eigd av 6 parter, rett og slett et partslag, men Storfjordens venner tok oppgaven med å pusse opp. Mor har sett bilde av gården i sitt forfall, og den nyeste låven hadde fallt ned, og er bygd opp att.













Litt har dei måtte få til, som en utedo med tanke på alle turistene som er her.





Omtrent alle andre har forlatt plassen, så mor og MrJ er nesten aleine her. Dei tar seg en kikkerunde i fred og ro. No er det torv på takene slik det var orginalt av. Det som redda bygningene her, var at eierene på 50-talet la eternitt på takene på husa og gamle låven nærmest fjellet. Torvtakene kom på i 2005 på dugnad.








Den som hadde hatt en teleport eller annen form for mulighet til å kunne sjå tilbake i fortiden og sett korleis livet var her. Hatt et vindu inn i fortiden, kikket inn der og sett korleis folk hadde det da. Ikkje et lett liv, men da kanskje kunne satt meir pris på det man har idag?











Takk og pris for at det finnes folk som tar vare på desse bygningene og vier masse av sin fritid til dette formålet.Uten dei hadde folk mistet en masse. Faktisk så tok mor grep og meldte inn både henne og MrJ i Stofjordens venner for å støtte arbeidet, og få bli med på en av turene dei arrangerer til forskjellige gårder. Håper det klaffer med en tu til Horvadraget, en fjellgård litt bortenfor Knivsflå.




Å gå rundt på gården og kikke, diskutere ting man ser, undre seg og ta innover seg det historiske er heilt spesielt. Tenke tilbake til skulebenken når historie var gørr kjedelig, men går her no og syns historie er spennende! Ting forandrer seg :-)







Følger en sti som gikk innover skogen, og det viser tydelig at her er en del hjort. Hjorten har spist av snart alle barken på rognebærtrea som den når tak i.














Stien går innover og innover, lurer på kor langt den går? Er det stien til setra tru, eller berre sti til andre slåttemarker? Etter det mor les seg til, så går setrevegen denne retningen her. Den som hadde hatt tid til å følge stien.....












Ser tydelig at det har vært marker her, sikkert fine åpne marker i sin tid som dei slo. No gror det att alle plasser.









En orkide, flekkmarihånd, står så fint og blomstrer ifred, ingen ljå som kjem og slår markene lengre, så den er her aleine. Er berre å snu og gå tilbake til gården.













Rett overfor gården så står der noen store steiner. Under har dei lødd opp for at dei ikkje skal tippe over. Ikkje det man hadde gjordt idag.







Idag hadde man ikkje bodd på plasser som dette heller, tross for at det var å betrakte som en storgård før i tiden. Faktisk så vart gården her en av dei største i Geiranger, slik som Knivsflå også var en gang. Knivsflå lå så fint til i solsiden at dei alltid hadde mat, også i uår. Viktigste av alt var geitene, dei trivs i sånt landskap og uten geiter så hadde sånne fjellgårder slitt.


Sjøl om dei her på Skageflå ser rett bort på Knivsflå, så var det nok ikkje så lett å holde et nært naboskap. Du ser Knivsflå rett over låvetaket.









Det er kun krok på låverdøra, og MrJ titter inn.










En gang var det en masse dyr her, masse høy, no er det kun tomme båser. Det er lavt oppunder taket, men så var folk lavere før også. Skal vise deg kor lavt det er her, må berre rope inn MrJ så du får sjå ;-)








No ser du, er slett ikkje høgt oppunder taket her, og MrJ er sånn omtrent 184cm høg. Ikkje rart folk var krombøyde før når du ser takhøyden :-D








Mor ser ut vinduet på låven, tenk om her var full drift og gården myldret av folk og dyr. Barn som var i tau, geiter som beitet, kyr og kornåkrer rundt bygningene. Ysting som pågikk, folk uti skogen og hogde ved for å fyre opp til ystingen, noen som jobbet på markene, og noen som var inne og lagde mat. Å ha gård er en evig runddans med arbeid, og tross vanskelig vei opp, så var dei sjølforsynte og fri, anna enn måtte ha små jorddbøter du knapt fekk nok mat til deg sjøl, men også måtte jobbe for storbonden. Her var du i det minste fri.





Hadde vært utulig spennende å kunne gått inn den døren og sett korleis det ser ut der inne, korleis rommene er utforma, slitte gulva, treveggene osv. men det får bli med tanken.







Mor og MrJ trasker ned att til benken. Ta en sjokoladepause og en brødskive, litt påfyll før dei skal gå videre til Homlomgsetra. Nedenfor benken er det en bålplass, men no er det bålforbud over alt pga tørken som er for tiden.






Mor kikket på plaketten som er her. I 2006 var det nok en gang markering her på Skageflå, no var det markering av at Geiranger hadde fått verdsarvstatus. Og av alle så var det dronning Sonja som stod for avdukingen, ho som har vært her på tur noen ganger før. Er nok en fjellgård vår dronning har fått et forhold til.














MrJ ville også bort til løypestrengen og sjå, få med seg det som er å få med seg når han først er her. En båt langt der nede, på vei med nye tuister som skal opp hit. Dei ser ikkje fjellgården som ligg her oppe, og mange hadde nok ikkje trudd det før dei hadde sett det heller.







For gården ligg så pass langt bak, at dei ikkje ser den. Mor såg den heller ikkje ifra båten. Tenk for en flott plass som ligger skjult oppå fjellhylla her, og fremdeles er det en velstelt plass. Tross for at det vart fraflytta i 1918 så vart det likevel slått marker her. Partene delte det hyggeligt mellom seg og hadde et godt naboskap, og begge husene kunne være fulle under slåtten. Så ifra 1918 og til 1960 så vart det slått her og fraktet ned, så rodd til gården sin.




Mor kikker utover fjorden og er så inderlig glad for at dei fekk tatt denne turen her, endelig få sett og opplevd Skageflå. Det verste er at mor får enda meir lyst til å besøke andre fjellgårdene her og lære om historia her. Et ønske oppfyllt, og fleire ønsker kom til :-P






Men no må dei videre, må heim att også, og gut kjem ifra far sin. Stien videre skal gå opp der en plass, og skal være luftig den også. Den stakkars damen med høgdeskrekk har ikke komt i retur, så da har ho klart å passere, så da går det nok bra det også.







Grei skilting da, og er berre å begi seg avsted.














Mor snur seg og kikker på gården. Hadde ikkje hatt noe imot å være her ei natt eller to i telt. Gått en tur til setra, sett på utsikten, kikket meir her på gården. Men, sånn er det, og snur seg igjen og går videre.








Tydelig sti ser du, ingen problem :-)















Tenke seg til at rett bak gården går det nok et stup. Mor kikker rett opp og luer på kav som er oppå der.














Vatnet som kjem ned ifra stupet er garantert reint, og en tørst MrJ tar seg en stor slurp.














Stien går langs fjellkanten, og er spent på kor den går. Eineste mor veit er at dei skal oppover.














Dagen som starta småkald og i full tåke, så ser det ut til å lette og er allerede varmt. Duoen er ute på eventyr, og er strålende fornøgde med å ha vært på Skageflå. Resten blir en bonus!








Det blomstrer snart ove alt her også, og nok en orkide lyser opp. Er egentlig overraska over kor frodigt det er oppi fjellsiden, og begynner å skjønne meir og meir kvifor folk bosatte seg der, og holdt ut.















Mens mor har studert blomster, så har MrJ passert ho og vel så det. Rart det der, mor har en tendens til å bli forbigått tidt og ofte :-P















Heilt sånn plutselig så dukker en liten ruin opp. Begge to stoppe opp og kikker, diskuterer, og tipper at det er en uteløe av et slag. Alt tørhøyet dei måtte hente alle plasser, alle dyrene som gikk både her og der, alt utstyret dei måtte ha, en plass måtte dei no gjere av det også.












Så forsvinner stien bak der.... ok? Dette her kan bli interessant. Mor sender MrJ først, men det er rett og slett for at da får mor vse deg korleis det ser ut, for noen i stien vise bedre i perspektiv enn kun sti og fjell.










Og stien blir berre meir og mei interessant. På vei opp ifra fjorrden så hadde du i det minste rekkverk, her er det ikkje det. Mor sie til MrJ at skulle gut ha vært med, så hadde ho hatt et godt tak i han.













For det er høgt ned enkelte plasser i stien, og du stiger fort opp i høgde. Men utsikta da, den er virkelig flott! Du ser den grønne åpne flekken midt i bildet? Det er Skageflå.










No er det plutselig vaier også, geitt å ha når det er sleipt, og det føles tryggere å holde se i den. Stien er ikkje for pyser, det er sikkert, uten at mor følte seg uvel eller noe. Men sleppe små barn løs aleine her, ikkje for mor i alle fall.





Men tenke seg til at dei gikk her før, heile året undt, er egentlig ufattelig. Det er langt å gå om du skal til Geiranger denne veien her, så oftest så brukte dei sjåveien, sjøl om den var farligere.






Sjå no da! No ser du bedre markene som hører til Skageflå, måtte zoome litt inn for å sjå. Mor kjenner at ho gliser bredt, snur seg og ser at MrJ også gliser bredt :-) Å gå her og berre ta innover seg alle inntrykkene, det flotte landskapet, og tenke på historia som ligger bak, det kjem til å bli et evig minne.















Tåka skjuler toppene enda, men du begynner å få litt utsikt til fjellsiden og elvene som renner her. Håper at tåka kryper litt til opp, slik at dei får sett opp i Gomsdalen også.











Mor stopper opp, igjen. Dei har passert store områder med denne søte blomsten her, nesten tepper av den. Liten ja, men så utrulig søt også. Mor brukte å plukke en mase av dei her når ho var lita.






Og det er veldig fin sti du skal følge når du har komt deg opp det man kan kalle bratte fjellsiden, tydelig er den i alle fall.









Stien slynger seg gjennom skogen, og skogen ikkje så tett heller, så dei går og koser seg på tur.











Grønfargen her var til å virkelig bli glad av! Den lyste sånn opp at mor måtte stoppe opp og beundre den litt. Tenk at kjerringrokken vart og blir laget te av, det skulle man ikkje tru når man ser på den som her.














Dei trakker seg videre, diskuterer Skageflå, folk som en gang gikk her, og at no er det berre turister som bruker stien. Dei lurer på om dei kjem til å møte på noe spennende før dei kjem fram til Homlomgsetra.







Altså mor kikket raskt på turbeskrivelsen før dei dro, og sett den grove røde streken på kor stien går, men ikkje studert i detalj kor stien går, så dei er litt på eventyr på en måte. Eventyr er noe mor liker veldig godt ;-)







Mor tok bilde av den planten der av en grunn, ho skulle finne ut om det var den ho hadde heime i hagen sin. Det ser sånn ut da, skal få blå-lilla bjeller? Kva den heiter? Ingen aning! Men fin er den når den står i blomst.














Dei kom til noen ruiner dei ikkje hadde lest om. Kva seter er dette her da? Det skulle da være ei seter som tilhørte Skageflå, men den ligger i Skagedalen, og der har Homlong også ei seter, så kva slags seter er dette? Noen som veit så mor får googlet?






For bortsett ifra dei ruinene mor stod på, så er der en mindre en rett ved. Mor står på den store steinen og ser rett ned på ruinen.








Tenk om det hadde vært skilt på sånne ruiner, slik at folk veit kva setrene heiter, og at plasseringen av setra ikkje forsvinner. Akkurat her så har det ikkje grodd heilt att enda, men det kjem.






Dei går litt overfor ruinene, prøver å forestille seg noen små bygninger, noen geiter og kanskje ei ku eller to. Ser mot fjellene som begynner å synes gjennom tåka, og får en sånn nasjonalromatisk følelse. Den følesen kan vi som lever no få av synet, men for dei var det vikelig hardt arbeid.












Mens tankene svirrer rundt den setra, så bærer det videre oppover. Kor langt det er att, kvar dei faktisk skal, det veit dei ikkje anna enn i gove trekk.








Utsikta blir berre bedre og bedre etter kvart som du kjem deg oppover, og det hjelper virkelig på både varmen, smilet og utsikta at tåka letter fort. Vart faktisk ståenden en stund og kikke mot Knivsflå, for overfor Knivsflå så ser dei en åpen flekk, og muligens noe? Det skal ligge ei seter der oppe, og er det den flekken dei ser eller ikkje? Mor kunne sparket seg sjøl i leggen fordi ho ikkje tenkte på å ta med en kikkert, det hadde hjelp på akkurat no. Får studere kart og bilder når kjem heim att.




Dei har en masse å prate om mens dei nyter den fine skogen. Det er mange inntrykk, masse historie, og en masse ønskelige planer som dukker opp. Tenk å få kunne besøkt fleire av fjellgårdene he i Geiranger, det hadde vært utrulig stilig! Men akkurat det skal vel ikkje være så lett å få gjennomført, dessverre, når man ikkje har båt sjøl.









Hmmmm.... no begynner dei å lure på om dei snart ikkje er oppe på kanten, begynner å sjå slik ut.












Sjå da! <3 er det ikkje flott vel? Dette er fjorden turister ifra heile verden drar for å oppleve, og på en måte så skjønner mor dei. Geirangerfjorden er virkelig en flott fjord, men samtidig så bor mor rett ved en like flott fjord, Hjørundfjorden. Den fjorden kan ikkje skilte med like flotte fjellgårder og fosser, men du store for noen flotte fjell og tinder der er.






Dei har komt opp på et slags platå, og stien flater ut. Da er det strake veien til Homlongsetra også.





No har tåka lettet så pass at dei ser ørnesvingene der også. Flotte fjell får dukke opp og det ser ut til at dei skal få sett opp i Gomsdalen også snart. Er berre å nyte utsikta når dei først har den :-)





Sjå der ja, Gomsdalen også :-) Et område mor har studert på kartet pga tur til Oaldsbygda, og fordi bortgjemte daler alltid er spennende. Der skal gå sti ifa Ørnesvingane og tvers over bratte fjellsiden til Geitefonnegga. For å være heilt ærlig, både MrJ og mor brukte en god del tid på å studere den fjellsiden som ser utrulig bratt ut og rasfarlig, og lurte på et par parti om det i det heile tatt er mulig å krysse. Står at det skal være mulig, så må no væe det da. Skulle nesten gått der berre for å sett det.











Må over et par myrer også, er ikkje berre fin skog som dette, men det er utrulig greitt å gå her.










Så dukker det opp et tak, dei ser no Homlongsetra! Endelig altså, det skal bli kjekt å få sett den også, og en liten matpause.
















Det sitter et par med en hund på trappa til øvste selet, men dei kan sette seg ved sel nummer to dei, eller en av murene, er fleire murer etter sel og fjøs som en gang var.













Skiltinga kan man ikkje klage på egentlig, og det går så mange turister her kvart år at det må merkes skikkelig. Ingenting er verre enn at man må ha leiteaksjon i fjella her etter folk.









Mor kjenner at ho smiler over synet her, det er berre nydelig altså! 544 moh med dette skuet. Det er berre 2 sel att her dessverre, resten har fallt ned, men dei to som er att er fint restaurerte. Og for ei utsikt dei har her da! Både Skageflå og Homlong har seter her, men kva gård dei to sela tilhører, det veit ikkje mor. For Homlong er dette vårsetra deres, og gårdene hadde som regel 2 setrer. Ei vårseter, og når snøen smelta lengre opp og graset vart grønt der, så vart dyra flytta dit. Tenk deg til at barn ned til 6-7 år gamle kunne være på setrene her for å gjete dyra. Det er samme alderen som gut er no, og det gir mor frysninger.




MrJ går det som kan kikkes på her, er ikkje så masse egentlig, blitt en slags bålplass på området her, og godt nedtrakket.










Mor kikker seg også rundt, og ser det meste av ruinene gror att. Lurer på kor mange bygninger som en gang stod her? Fann ikkje bilder av anna enn et som viste 3 bygninger, der det nederste selet var falleferdig.









Kan ikkje anna enn å seie at Homlongsetra har ei utsikt du berre kan drømme om <3 og ser du myra der nede? Over den kom dei, og stien går bakover til venstre langs kanten.





Det tyske paret med hunden gikk, så da kan mor vise deg det øvste selet. Søtt, uten tvil. Men, der er et men, om du er så heldig å eie dette selet her, så har du aldri privatliv her eller aldri ifred. Tenk deg alle turistene, alle som går seg en tur osv som er innom her. Medaljens bakside.




Men på en annen måte så er det veldig kjekt å sjå at bygningene blir tatt vare på, minne oss på vår historie på denne måten. Mange sånne plasser forsvinner kvart år, synd på en måte, men samtidig så har ikkje dagens samfunn bruk for sånne setrer lengre. Når du kjører gjennom Norge generelt sett så ser du gamle sel over alt, falleferdige.






En fordel hadde denne setra her da, en fin fin bekk rett ved, og den gjor at dei hadde kjølig melk. Og dei laga ost her, fram til krigen, men så var det slutt her også.














Til turistene (slike som mor og MrJ) så har dei satt opp informasjonstavler som er kjekke å lese. Der er både kart over stien dei har gått denne dagen, og informasjonstekt.









Dei har ikkje tid til å sitte her så lenge, timene har gått alt for fort denne dagen, og det er et bevis på at dei har hatt det kjekt.









Men mor rekker å sette seg ned og ta det litt innover seg plassen. Hadde vært utrulig kjekt å eigd et sånt sel, men da utenfor turstier som dette her. Tenk å kunne eigd en bit av historien på denne måten, og gått tilbake i tid av og til, og finne roen.







Sitte utenfor og berre nyte utsikt som dette her. Jo da, vakkert og beroligende. Hadde berre vært et problem, mor hadde sett på på fjellene, kikket i kart, og ville dratt på tur med det samme :-D







Fleire folk kjem til, så dei pakker sakene sine og går videre. Raskt går dei ned stien, men tar en bråstopp når dei ser dette bygget her. Kva er dette tru? Mor tipper utedoen til Homlongsetra :-P






Stien ifra Homlongsetra og til Homlong er litt meir tydelig enn den dei akkurat har gått, den er bredere trakket på en måte. Som du ser, lett å gå.
















Tilrettelagt sti kan man kalle dette, laget til trapper. Og når det er nedover og trappetrinn, da går det unna. Skal faktisk ned 544 høgdemeter også.














Lettere å sjå trappetrinnene ovenifra, og er litt meir rotete lengre nee. Mor snur seg og ser tilbake, slik at du ser korleis det ser ut lengre nede. Men skal ikkje klage, greit nok å gå dette.
















Dei prater i vei, stopper opp og kikker, og er i sin egen turverden. Det føles litt surrealistisk å endelig få gått en tur man har hatt lyst til lenge, og har egentlig ikkje lyst til at den skal ende.













Stien har parti som er litt vått, litt meir utpå kanten, men er langt ifra samme som opp tiil Skageflå eller partiet ifra Skageflå og opp første delen mot Homlongsetra. MrJ kikker utenfor, mor lurer på kva det er han ser på?







Ååå, noen steiner som har rast litt. Ikkje rart på en fjellside som dette her da.
















Det man ikkje ser når man går her, er at du går rett overfor stup, og det gikk ikkje opp for mor før dei kjørte opp ørnesvingene og såg rett bort hit, at ho såg kva dei gikk på. Kikk sjøl du, så får du deg en aha-opplevelse.










Et hint er dette skiltet her....... sier ikkje meir.















Godt ned i siden og stien er ikkje like fin, vått og ruskete, men kor mange turer kan du gå med perfekt sti?












Murene står her enda, beviset på at dei utnyttet alt man kunne av landskapet. Tenk å gå til seters kvar dag, bære tung melk, ost og følge dyrene til og fra seters alt etter sesongen. For dei før var dette arbeidveien deres, det nødvendige for det daglige brød, her gå man no som tur. Kontrast til ettertanke.






Og det er mang en ettertanke der mor går og funderer, på Skageflå, Homlongsetra, bratte partiene i stien, korleis dei fekk opp og ned barn og eldre, daglige slitet, og det å vite den gang om man hadde nok ved, klær og mat til seg sjøl og dyrene. En daglig kamp for å overleve. Noe annet det enn å gå på jobb, gjere din del, og så gå heim att.












Mor surret vekk i sine egne tanker, og snur seg for å sjå kor MrJ vart av. Han stoppet opp en plass, og mor fallt vekk i egne tanker.










Kva er det der? Og for en plassering da. Må opp og kikke, ja da veit, typisk mor å måtte sjekke ut det ho kan. "Bygget" som kalles Trohaugløa er delvis borte, ligg noen staurer der, og det er en våt plass. Drypper stadig ned ifra fjellet, og grunnen er våt.













En liten hule er der også, men så vått at det fristet lite å prøve engang. Du ser at det drypper der. Hadde vært noe for gut å sjekket ut.








Skulle ikkje gå lange biten før dei skjønner at dei næmer seg slutten, stien er også en god del bedre no. Koselig skog også.







Så plutselig åpner landskapet seg, og du ser rett bort på Geiranger, med cuiseskip som stadig ligger her sommeren. Er faktisk første gang mor ser bort på Geiranger ifra denne siden, og det er litt uvant. Kjekt å sjå Geiranger slik også.







Det er der dei kom ned, og løa som står der hadde Privat-skilt på seg.








Ser rett bort på ørnesvingene også herifra, og ser turistbusser som går opp og ned svingene. Den veien skal dei også for å komme heim.







Mor hadde heilt glemt av sjokoladen ho kjøpte på Geiranger! Den måtte no åpnes og spises når dei først er her. Geiranger sjokoladen har eget utsalg i gata i sentrum, og er vel verdt en stopp for å prøve en sort eller to. Der finner du sjokolade med jordbær ifra Valldal, brunost, øl, molte, blåmuggost osv. Du trur det ikkje før du har smakt det :-P






Dei vart sittende ei stund og kikke og prate. Er mange inntrykk å prate om, alt ifra turisme, cuisebåtene, smog, skarpe svinger og lange busser, gamle setrer, Skageflå, og ikkje minst korleis i alle dager skal dei få komme seg til Knivsflå og Horvadraget uten å måtte betale tuseinvis av kroner på å leige båt/rib? Langt å padle i kajakk når mor ikkje er stødig på det og ikkje kan eskimorulla, for bølgene ifra cruiseskipene, ferga og alle andre turistbåtene er ikkje små. Og går den båten dei tok til Knivsflå og setter av folk på bestillin og henter dagen etter? En masse som må sjekkes ut, og samtalen går videre når dei letter på bakenden og går videre nedover. Stien, om dedn kan kalles det, er no berg og rastuster. Bred sti kan du kalle det.









Bred som dette her, som det har blitt etter tusenvis av folk.

















Vart et stykke med berg, før mor ser en sti langs en steingard og ei lita planekbru.









Litt meir skog.....
















............og vips så har du Homlomg.










Du kjem ned midt mellom husene her, du ser skiltene der du skal opp om du går denne veien her opp.






Stort opplysningsskilt står der også, så du trenger ikkje tvile kor du skal begynne.










Mellom to resepsjoner til kvar sin campingplass står den røde låven du skal starte ved.











Da er det berre for MrJ og mor å rusle tilbake til Geiranger sentrum der bilen står. Er omtrent 2,5km å gå, så er berre å beregne litt tid.













Etter gått ei stund så ser du no samfunnet Homlong. Er faktisk ikkje så mange år siden dei fekk veiforbindelse til Geiranger, faktisk rett etter krigen! Da vart det meir og meir satsing på turisme for Homlong sin del.








Det er litt merkelig å gå her, for til vanlig så er du kun i sentrum av Geiranger, eller kjem ned ørnesvingene eller ifra Grotli. Uvanlig vinkel for mor, men er glad for å kunne sjå denne plassen her på en ny måte med tanke på alle dei gangene mor har vært her før. Og det å faktisk fått oppleve en av dei fjellgårdene som ligger her, har vekt enda meir interessen for dei, og ønsket om å oppleve fleire og lære meir. Blir meir og meir imponert over kva folk klarte før i tiden, alt man gjor for å skaffe mat og overleve, kor langt dei både gikk og strakk seg for å få tak i for til dyrene sine, og skuleveien til barna. Og om du tru det var en enkel sak å frakte døde folk ned ifra Skageflå, så kan du tru om att, det var et kapittel for seg sjøl. Mor kunne aldri ha tenkt seg å levd på den tiden, men tenk om man kunne hatt en tidskapsel på en måte og fått sett tilbake i tiden på korleis dei hadde det. Det er da man er så heldig å ha gårder som blir vedlikeholdt av både folk og organisasjoner, slik at man har muligheten til å få ett lite innblikk i sin historie. Turen svarte til forventningene, så absolutt, og er en tur mor anbefaler deg å gå en gang, den var verdt å vente alle dei årene på å få oppleve <3




Turen er ifra båt og opp til Skageflå, så til Homlongsetra, og så ned til Homlon. Er vel på 6 km en vei sånn omtrent. Ifra Homlong til Geiranger har du 2,5 km til å gå.








Som du ser av kartet, så tar du siste innersvingen på Geirangerfjrden ;-) Er vel verdt turen, tross litt høgde utenfor stien, og treng litt planlegging med tanke på bestille båtplass. Men lover deg, du vil ikkje angre :-)

MrJ er fallskjermhopper av hobby, og klubben han tilhører er Lesja fallskjermklubb. Mor og gut har vært der, og mor har gått litt turer i området der mens MrJ har hoppet. No har klubben 30 års jubileum og det skal markeres stort! På luftsportsdagen så skal dei nemlig arrangere flyshow! :-D For en liten klubb med et så stort show, så er det imponerende å ta på seg. For du får noen av dei beste pilotene i Norge, spesielle flyene du får, og et show som varer i fleire timer. Tross været så fekk du sjå fallskjermhopping, prøve VR briller, oppvisning av luftambulansen, mikrofly, seilfly, russisk Yak 50 akrobatfly, Fieseler/Stoch tysk krigsfly ifra 1944, akrobatfly Pitts 12 og en fransk Max Holste 1521 Broussard. Flyplassens eget fly var der også, med sine to piloter, og gut fekk drømmen oppfylt med en flytur som "copilot"! Og med lavo som overnattingsplass i 2 netter, så fekk dei mange timer med bål, mat, kos ved elva og leik. Ei helg gut absolutt kjem til å huske i mange år framover. Og en ting til, mor er ingen flyekspert, så håper informasjonen ho har er rett, visst ikkje, vennligst rett ho ;-)



Allerede fredags kveld da dei ankom, så hadde dette flyet her komt, 1521 Broussard . Gut var raskt bort for å kikke, uten tvil et militærfly konstanterte han smilende. Han har telt ned i noen uker allerede til flyshowet, så han har store forventninger. Største ønsket var å få være med på en flytur sjøl, for det vart lovt flytur med firmaet Nord 62 sitt helikopter og med småfly.





Først var det å finne leirplass. Bak i bilen ligger både telt og lavo, men håpet var da helst å finne en plass til lavoen, litt enklere å bo i den enn telt. Ette trakket litt lengre opp i elva, så viste MrJ dette omårdet her. Mor visste med en gang at her hadde ho lyst til å ligge! Så fin plass, og perfekt for gut å leike seg på.





Da var det å trakke seg tilbake til bilen på flyplassen for å hente utstyret og sekkene. Flyplassen er stille no, men berre vent til dagen etter, da blir det alt annet enn stilt her. Uvant å sjå fleire fly her, for når mor er her, så er det kun flyplassens faste fly som er her, no står det allerede 3 fly.




Tilbake i elva så speider gut etter leirplass. Han syns at det ikkje ser så lovende ut, for ved elva er det berre en masse stein. Ingen fare gut, finner en plass inni skogen ilag med sauene. Det er sauer her, så det kan bli interessant om dei er nysgerrige. Ja forresten, det er jegere også i skogen, det er elg her og dei hørte et skudd! Det fekk dei til å stoppe opp, for skuddet var i deres retning. Verste er at mor faktisk hørte lyden av prosjektilet som passerte ho :-P Ingen god følelse overhode! No lager dei såpass med bråk at jegeren må høre dei også. Litt skeptisk mor etter det der, for et skudd rett over deg er ikkje noe gøy.






Blir fort mørkt no på høsten, og det er litt koselig i skogen med lavo og lys. Og da heller ingen jegere satser mor på, pluss bål ved elva, så er ingen tvil om at her er folk.







Gut finner seg fort til rette ved bålet. Har kastet stein i elva, vært med på å hente ved, og venter på kveldsmaten. No  koser han seg berre.

















Kveldsmaten blir veldig enkel, stekte kjøttkaker og brødskiver. Beste av alt er faktisk bålet. Et stort og varmt bål er berre til å nytes på mørke kvelder.











Kakao til mor, toddy til gut. Kjelen er god å ha <3












Dette her er livet! 2 stykker som virkelig koser seg med bål, mor også, for ho har vært bål-sjuk en stund no. Det er litt vind ute, og meldt meir i morgen. MrJ og mor har litt smånerver for flyshowet, for er meldt bra med vind og litt regn. 2 ting som ikkje passer sammen med fly, fallskjermer og publikum.







Mors lille livsnyter <3 om du er på tur og spør om han vil ha bål eller ikkje, så får du svaret bål på 905 av tilfellene ;-)













MrJ er veldig flink på det å rase rundt og sanke inn ved, nesten en besettelse inni mellom, men praktisk også. Får store bål utav det, og en masse kos. Mor er litt sånn sjøl, ser tørre greiner og kvister uti landskapet, og tenker bål med det samme. Kjenner at lufta er kjøligere og klarere, så å stå ved bålet varmer godt.







Noe som har blitt en fast ting når er på telttur eller lavotur, lese en bok på kvelden til leggetid. Er lite flink til det heime, men på tur så har det blitt en av hyggetingene dei gjer. En ting gut setter stor pris på.





Tok ikkje lange stunden før han sovnet, så da kunne mor liste seg ut og ned til bålet. Han ligger godt på mors underlag, og den soveposen har han hatt siden han var 1 år no. Fekk spørsmål om kva underlag dei bruker, og dette her er mor sitt, et Expeed downmat 9, som har dunfyll. Damer har litt mei problem med å ligge godt pga hofter osv så dette er 9cm tykt og varmer godt, skal tåle ned til over -30 grader. Gut har også Expeed downmat, men 7 og smalere nede. Tåler litt mindre minusgrader enn dette her, men er langt innefor meget bra til hans bruk.



MrJ og mor var en stund til nede ved elva og bålet, nyter kvelden til det fulle. Stjerneklart vart det også en stund før skyene med det lovte regnet kom over dei. I det dei kryper inn i lavoen og slokker lyset, så håper dei begge to at regnet ikkje kjem, og at vinden skal bli mindre enn meldt. Hadde vært utrulig trist om været ødela flyshowet.




Morgen kom brutalt, faktisk brækende før klokka 6. Sauene brækte så det holdt i 2 timer så verken mor eller MrJ fekk sovet noe meir. Ikkje før klokka vart 8.15 og bonden kom kjørende på atv`en sin at gut våkna. Leiker larve inni soveposen sin, og har en sløv morgen. Han har absolutt sovet godt, tross både sauer og annet.







Var sløve alle sammen, så tok sin tid før dei faktisk stod opp. Mor fekk ut gut først, og han stikker mot elva og MrJ som allerede er i gang med å sanke ved.













Med høsten som følger det med sopp. Mange er utrulig flotte å sjå på, som denne her om gut måtte vise mor. Noen er store og flate og ser ut som sveler, andre hullete, noen lysegrønne, noen har prikker, noen er oransje, og noen er gule. Sopp er egentlig en artig ting, men mor kjenner dårlig til sopp, og derfor plukker ho dei heller ikkje.










Blir fort fyr i bålet igjen. Du skjønner, mor spurte gut om han skulle ha bål til frokosten eller ikkje, og svaret kom tvert! Bål, selvfølgelig. Nesten så han lurte på kva dumt spørsmål det var?






Står et fint bord og en benk ved elvekanten, perfekt plass å ta frokosten. Du har elva som renner klar og fin forbi, benk og bord, og ser rett bort på bålet. Kan man da be om meir?






Mens dei satt der, så hørte dei det durte på himmelen. Inn i kom et gammelt fly og sikter seg inn på rullebanen til flyplassen. landinstripa ligger rett bak trea der. Flyet der er faktisk Fieseler Fi 156, kalt Storch, og er et tysk krigsfly. Gut kjenner roper ut og peker ekstatisk, for det er jo på vei til flyshowet! :-D No gleder han seg enda meir, for det der var et krigsfly jo!




Er noen timer att enda til sjølve flyshowet skal starte, så er nede ved elva en stund til. Er spennende å leike her også, for har runde steiner som er perfekte å kaste, en plass med meir sandete, og rett ved brua så har du rein sandstrand. Gut syns det er den mest perfekte elva å være ved! Han som trudde at det kom til å bråke til natta, og berre store steiner, han fann ut at dette var beste plassen.





Ser du mot brua der? Litt sandete på en måte, og under brua finner du rein sand. Har faktisk med bøtter og spader, men ligg att i bilen. Ser ikkje ut til å trenge å hente det heller.








Fann faktisk et par skiferheller også, akkurat pefekt til å ha resten av frokosten på. Og selvfølgelig, dei hellene skulle no være med heim att på søndagen, kva ellers?












Er på tide å stikke opp på flyplassen, MrJ skal blant annet være parkeringsvakt denne dagen, og det kan være annet dei kan hjelpe til med også. På vei over brua så kikker mor på himmelen, den er ikkje akkurat lovende. Skyene er over fjellet Kongelberget 1175 moh kjem denne veien og ser ikkje snille ut, blåser gjer det også og er greitt at gut har på seg lue.


Oppe på flyplassen har det allerede begynt å komme folk. Dei fleste springer rundt og ordner til, noen står og kikker på Broussard flyet, og noen på den som kom svevende over frokosten, Storchen. Storch er et meget spesielt fly, og det er ikkje mange att av akkurat dette flyet der, faktisk berre 11 stykker. 2 av dem faktisk i Norge, og her står faktisk akkurat det eine.





Når dei andre går, så må gut også bort og kikke på det. Han syns det er "dritkult" som han sier det, og måtte forsikre seg med mor at det er et ekte krigsfly. Flyet her er tysk, produsert i 1944, men rakk aldri å komme seg ut i krig. Det kom hit til Norge og vart restaurert, og er det noe fly av alle fly som kjem hit denne dagen, så er det dette flyet her mor og gut er enige om at dei drømmer å få fly en tur med :-) Det du ikkje ser på bildet, er at det stikker ut et våpen, gut trur det er ekte, men det er en replika, ingen fare.


Det er godt med tid enda, og et stykke bortover flystripa så ser gut et fly. Mor ser at det er er seilfly, og forklarer for gut korleis det fungerer. Da vil han bort og kikke, dermed så rusler dei på flystripa for å sjå. Seilflyet her er også en del av flyshowet, og den artige farkosetn fremst er for å transportere flyet. Gut syns det er litt kult, for så stort og flyge uten motor, det høres utrulig rart ut, og skummelt. han spurte mor om han kunne ta på det, og strøk forsiktig på det. Et overraska uttrykk kom over ansiktet, og han ser på mor. Flyet var jo så utrulig glatt! Mor forklarte litt om luftmotstand osv og at det må være så glatt.




Dei rusler tilbake mens dei prater om seilflyet. Regnet henger på en måte over flyplassen, og det blåser litt. Ikkje store flyplassen dette her, men dei klarer å få stablet av et heilt flyshow her, og det trengs nøye planlegging for å få til.






Tett inntil flyplassen ligger rallycrossbana, så du har 2 spennede adrenalinhobby side om side. Gut skulle ønske det var løp der no, for det var så spennende å sjå første gong han var her. Så er du i Bjorli og liker rallycross, så er det her du finner det ;-)







2 brannbiler kjem til. Trengs litt ekstra sikkerhet under et stort show med masse fuel og fart, o den brannbilen flyplassen har sjøl er ikkje akkurat den beste for dager som dette her. Takk til dei her som stiller opp frivilling :-D







Dei begynner å sette ut bord og stoler. Det er da noe mor og gut også kan, så dei hjelper til. Mor kjenner ikkje så særlig til kva opplegg dei planlegger, kva dei skal ha, kva som er her, og føler seg litt hjelpesløs som ikkje kan stille opp med noe. Dei jobber med å sette opp et oppblåsbart telt også, der skal dei ha VR briller som alle kan prøve. Det viser ifra et seilfly, og du kan sjå i alle retningene. Det teltet måtte dei trekke bak hangaren, fordi det nesten blåste vekk, tross for at man fyllte smultringer osv med vatn for å holde det på plass. Damene held på å sette opp bord, steiketakke, kaker, brus osv, for her blir det bra servering også for alle som kjem. Turde ikkje ta bilde av dei, for vart så mange.






Visst du ser på flyene, ser du at der er knytt på vekter? Vinden er slett ikkje god å ha for fly, så kanner med sand er knytt fast for å forhindre at dei flytter på seg og blir skada. Trur det neste denne dagen må barduneres, og alt av papir får en stein oppå seg.







Så med et brøl og fart, så kjem et fly dundrende inn! Røykmaskinen er på slik at du ser korleis flyet flyr. Tar et par triks, før det går inn for landing. Dermed er det med en susende entre at Håvard Dale med sitt russiske fly Yak 50 akrobatfly ankom.






Gut står bak sperrebandet og gliser bredt over det tøffe flyet som bråker så innmari. Piloten gasser skikkelig opp, og propellen går så fort rundt at i kameraet så ser det ut som propellen står stille! Å være 6 år no og være den som er her når fly kjem og får med seg mest, det er himmelrike kan mor love deg.










Yak 50 er russisk som sagt, og er et akrobatfly og brukt av Soviet National Aerobatic team. Fulle navnet trur mor er Yakovlev Yak 50, og er ifra ca 1975, trur det vart bygd ca 314 stykker, og rundt 90 stk finnes att enda. Gut digger det i alle fall, og er henrykt over tanken på å sjå det trikse seinere. Han håper det skal ta mange loops! Men så kom det et spørsmål ifra en kar, om å dytte det seilflyet. Mor tar med gut og hiver seg med. Dytte kan dei alltids.



Seilflyet skulle dyttes heilt til enden av flystripa, for piloten skulle ta en testrunde før showet. Flyet er et ASK 21 skolefly og har et vingespenn på ca 18m. Gut elsket å dytte det flyet, tross han kun brukte 1 finger inni mellom for å vise kor lett det flyet var. Og det er ikkje tungt, veier kun 400kg og ruller lett som berre det. Så med en kar i kvar ende, og mor og gut sånn omtrent midt på, så var det en gut som skravlet i vei heile flystripa til endes :-D



Så kom slepeflyet for å dra seilflyet opp i lufta. Mor og gut trakk seg litt tilbake, og han fulgte storøyd med på alt som skjer. Seilflyet vart koblet til, og den andre karen sprang ved siden av et lite stykke og holdt eine vingen oppe til takeoff.







MrJ ringte etter mor, gut og ho måtte få på seg armband som bevis at dei skulle være der, og alle innbetalende hadde osgå. Gut fekk et VIP armband, slik som dei som er invitert eller tilhører flyshowet hadde. han vart dermed eineste ungen, og han strålte som ei sol over å ha det. Ikkje så masse som skal til for å glede en liten kar :-) Og enda bredere smilte han når forklarte kva vip står for. Skal mor fortelle deg noe, sånn litt utenfor det heile? Gut syns det armbandet var så stilig, at han nektet å ta det av seg. Det må fysisk klippes av, og snart 2 uker etterpå så går han med det enda.









Livet smiler til en på 6 år denne helga, og når han ser nedover flystripa, så er det en lykkelig gut som gleder seg til resten av dagen.














Dei kjem seg endelig tilbake, flystripa er lang den, og det er folk både her og der. Noen springer rundt med skjema for å sjekke ting, noen ordner ting som må gjeres, og noen sjekker at flyene er klare.






No må folk holde seg bak sperrebåndene, og pilotene står samlet og prater. Må være kjekt å møtes på denne måten her og sjekke ut dei spesielle flyene.






Det er ikkje plass til noe fly i hangaren no, der er det aktivitet. Men dei flyene og helikoptrene her, dei er det plass til. Dei er også en del av showet. Mor tok ikkje bilde under oppvisninga, for trur det berre var helikopterene som vart brukt pga vinden. Men du skulle sett triksinga med helikopterne, heilt villt! Gut var veldig imponert, og kalte det tulleruskete supert ;-)













Fremdeles er himmelen blå akkurat over her, men regnet henger både lengre ned og lengre opp. Får håpe det held seg slik i 4 timer til, for da skal showet være over. Flyet der er slepeflyet, og no har det komt tilbake og fått parkert. Fått på seg vekter det også, slik at vinden ikkje skal flytte på det. Ser du fallskjermhopperen som daler ned? Det er 5 fallskjermhoppere som har fått æren av å starte showet, veteranene, og speakeren kunne ikkje annet enn å tulle litt med dei og fortelle publikum at dei 5 til sammen er 250 år :-)











Så kjem 2 mikrofly inn for landing. Dei var små! Artig å sjå så mange variasjoner av fly, og gut peker og prater i vei. Det er 2 ganske så like fly også. Grunnpillaen for at det skal kalles mikrofly, er at startmassen på  land flyet ikkje skal overstige 450kg for 2 setersfly, eller 300kg for 1 seters fly. Dessuten så skal flyene kun flyge når det er dagslys, og under skydekket.










Blitt noen timer på føttene denne dagen, så mor og gut fann seg en stol, og satte seg tett inntil banet for å få med seg alt. Her skal ingenting foregå uten at dei får det med seg.








Så var showet åpnet, og dermed slapp dei løs piloten Håvard Dale i sin Yak 50.







Altså, mannen er ikkje tam, det er sikkert, og det vart utført flyakrobatikk der du lurte på om han snart ikkje vart kvalm i sine loops, g-krefter, og ikkje minst når han fløy ganske rett opp, og det så ut som flyet hang att i lufta før han snudde nasen nedover.
















Sånn omtrent som på bildet her. Speakeren kallte mannen gal, og mor trur ho henger seg på den der. Det er en tng om Håvard Dale, han har eid Yak 52 flyet til Pink Floyd vokalist og gitarist David Gilmore! Han kjøpte flyet uten  å vite at Gilmore var eieren.  Gut satt med måpende munn meste av oppvisningen, og han sa at det der var bedre enn å kjøre karusell! For det vart mange looper, masse røyk, og andre krumspring som fekk magen til mor til å ønske seg evig kontakt med landjorden. Om du vil sjå youtubevideoen ifra oppvisningen til Yak 50, så har Håvard Dale kamera på flyet sitt og lagt den ut her: Yak 50 på Bjorli







Så når Yak 50 flyet landa, så var det det unike flyet Fiesler MH 156 sin tur. Som sagt et tysk krigsfly, bygd som forbindelsefly, og bygd før og under andre verdenskrig. Første flyet i bruk var i ca 1937, og har STOL-egenskaper. STOL står for short take-off and landing, og betyr dei har evnen til å lette og ta av på kort distanse, og også lande. Mest kjent er vel flyet for sin redning av avsatte italienske diktator Mussolini da han satt i husarrest, der akkurat landing og ta av egenskapene vart redningen. Navnet Storch har flyet fått pga utseendet til understellet sitt i flukt, da ser det ut som en langbent fugl. Annet som er spesielt, er at vingene kan foldes bakover og dermed transporteres med lastebil.







Må bere tilføye en ting til, flyshowet vart flott geleidet gjennom via denne karen her ifra Norsk luftsport. Snert av humor, masse kunnskap, og gjor sitt for at showet var underholdenede for dei aller fleste, uansett kunnskap om fly. Prøv å prate deg gjennom 4 timer du, og likevel ha en informasjon om et elelr annet på lager. Mor kan null og niks om fly, og lærte litt av kvart denne dagen. Her intervjuer han Håvard Dale, en gal mann og meget dyktig pilot.








Norsk luftamsbulanse handla først litt om redning, kor mange dei er i teamet, og kor viktig det er å være medlem og støtte dei, pluss kor viktig det er å laste ned den appen. Om du ikkje har appen Hjelp 113, så last den ned, den finner raskt din posisjon og sender det til nødsentralen. Det kan redde liv om uhellet er ute. Den støtter til og med utlandske mobilnummer, slik at turister også kan bruke den. Mor lastet den ned ;-) No skal dei vise en simulert redning, der dei har fått en melding om en dame med knekt fot, og en redningsmann hengende under heliopteret skal plukke henne opp. I det helikopteret tar av, så kniper alle sammen fast i det som kan flyge, eller held framfor ansiktet, for det flyger en masse sand og småstein. Uten tvil et kraftig helikopter! Du skulle sett vibreringen av flyene rundt, her er det virkelig krefter ute og går.








Mor og gut skynda seg etter for å sjå kva som skjer på grassletta. Og det er imponerende at helikopteret står så stille i lufta, med en sånn presisjon med tanke på at det er et menneske som skal senkes ned. Dama vart pent plukka opp, og pent satt ned på bakken etter en meget luftig flytur. Like imponerende er at etter redningen, så var mannen på bakken under helikpoteret som svevde lavt, og koblet ifra. Det er snakk om presisjon og tillit.










Neste fly ut var Max Holste MH 1521 Broussard. Er et franskt fly, bygd for militæret. Bygd spesielt for å hente informasjon, altså være et rekogniseringsfly, og det kan fly meget sakte og lavt, og det er nesten så du skulle tru flyet stod stille i luften! Aldri sett er fly som stod så stille før, hadde forventa at det fallt ned. Imponerende!












MrJ kom dukkede opp og minte dei på dei der VR brillene, og dro med seg gut. Teltet hadde dei gjemt bort ifra vinden bak hangaren, så dei fleste såg det ikkje. Gut fekk på seg VR brillene og så kom smilet! Plutselig så sitter du i et seilfly, og du er i lufta. Du kan sjå alle veier.














"Mamma, eg kan sjå ned også!" og kikker ned. Dama som styrer sier at han skal snu seg og sjå bak seg, da såg han piloten også! Stilig altså. Brillene der måtte mor også prøve, og det var en opplevelse.












Meir kake måtte til, dagen blir lang og utvalget i "kiosken" var stort. Trur det vart solgt en masse denne dagen her.













Seilflyet som gut o mor var med på å skubbe tidligere, hadde no hatt sin oppvisning, og det er rart korleis det store greiene der kan ta loops! Ikkje minst hente seg inn att i lav høgde, så stige og ta en loop til. Flyet har jo ikkje motor! 18 meter bredt, 400 kg tungt og presterer det der. Du får litt av et innblikk i flysporten på denne oppvisningen her.










Nord 62 hadde lovt seightseeing denne dagen, men kom 2 timer for seint, og hadde noen runder med fallskjermhoppere. Var avsted å spurte på tur, men dei sa dei ikkje rakk likevel, dei måtte på jobb. Synd, for var en av tingene mor og gut hadde gledet seg veldig til, en helikoptertur eller flytur.





Men men, der er et fly att som gut er spent på, det er dette Pitts 12 flyet. Et reint akrobatfly og dobbeltdekker. Gut syns det flyet er litt stilig, for det har farger som du legger merke til, 2 sett vinger, og en kul bie som logo. Når du ser på flyet, så ser du med en gang at dette er et lekefly.







Om Håvard Dale i sitt Yak 50 er gal, så er ikkje denne mannen her Gunnar Iversen noe hakk roligere eller mindre gal. Sjekk den korkeskruen da :-P Looper, lavtflygende forbipasseringer av folket, flyger opp ned fleire ganger osv. Mor kan dessverre ikkje benevnelsene på alle triksene, men du hadde nok med å følge med, og holde din egen mage på landjorda. No har det vært fransk, tysk og russisk fly, dette er et amerikansk fly med 360 hk, kan fly 400 kmt og vart designet avog presentert på 80 års dagen til Curtis Pritts. I 2011 har det blitt bygd 59 stykker. Flyet ligner på det man tenker som fly du ser i tegnefilmer, dobbelt vinger og 3 bladspropell. Stilig fly :-)










Kan ikkje annet enn å sei at pilotene denne dagen her har vært utrulige! Imponert over kva dei presterer, og at mageinnholdet er på plass, og ikkje minst g-kreftene dei utsettes for i forskjellige trks. Gut ropte ut at han og vil!! Han digger karuseller, gjerne opp ned og rundt, men mor forsøker å forklare at dette der kan slett ikkje sammenlignes. Hadde en pilot spurt gut om han ville bli med, så hadde han kuttet navlestrengen til mor, lagt vekk sjernetheten og stukket avsted.











Gut er heilt med, ser flyet lande, brøle i ful gass, slipper ut ekstra røyk og han som ikkje liker bråk storkoser seg.













Så letter Broussard flyet igjen, mor stusser, har det ikkje hatt en oppvising? Jo, det skulle berre













Så vart alle fly parkerte, og sperrebandet vart fjernet. No vart det åpent for publikum å komme å ta en nærmere kikk på flyene, og få spørre pilotene om det var noe dei lurte på. Det vart fullt av folk, så mor turde ikkje ta bilde av alle. Mor tok kurs mot piloten som ho kjenner til og hører til på fallskjermklubben, ho spurte om det var muligheter for å få bestille en flytur for ho og gut, og det var det! :-D Piloten MrT og faren skulle sette inn 5 seter, så tok hans fru imot bestillinger. Dei var først på lista, og trur du at det vart en gut som vart lykkelig?? :-D






Han benyttet muligheten til å kikke nærmere på Pitts 12 flyet. Ikkje kvar dag at en gut får kikke så nært på så mange fly, og studere dei. Ei heller så mange ganger han frivillig stiller seg opp for å bli tatt bilde av, men denne gangen her er et unntak, for dette ville han huske og sjå seinere.













Litt spennende var å finne ut kor motoren er, og mor løftet gut litt opp. Motoren der?? Undrende kikker han inn bak propellen.







Så var det klart for en flytur, og det er 2 gutter og faren som også skal være med. Gut fekk plassen fremst, som copilot. Mor bak, men å prate til gut var fånyttes, han var opptatt.













Det blåser bra ute no, men om piloten MrT sier at det er trygt, så stoler mor på han. Det rister litt, og du kjenner vinden som tar litt tak i flyet. Gut sier ikkje et ord, han hadde nok under takeoff å følge med kva MrT gjor, og MrT forklarte røft kva han gjor. Han kikker ut på utsikten, og det er litt rart å sjå Bjorli ifra luften. Såg fleire fine plasser som skulle vært utforsket på tur!






Utsikten var berre halvveis det som opptok gut, heile cocpiten var spennende. Knappper, målere, og noen slags store "skruer" som MrT justerte på. Han sa forskjellige ting han gjor, og gut var meir konsentrert der enn noe annet.




Inne for landing og flyet gjor seg klar for ny runde med passasjerer. Dette er et Cessna 206 og er 6 setersfly, derav en er pilot. Flyet er veldig masse brukt til løfting av falleksjermhoppere, som her tilhørende Lesja fallskjermklubb, fordi flyet har som oftest en kraftig motor, en luftavkjølt bokser på 300 hk, og med effektive flapps så egner det seg for korte rullebaner og blir ofte kalt "Bushfly". Andre nicknavn er "luftas stasjonsvogn" og "luftas terrengbil". Er visst meget anvennelig dette flyet, og en blir brukt til transport, med flottører for sjø, ski for vinter, flyr for organisasjoner for nødhjelp og misjonshjelp, taxi og charterfly, militæret for transport, trening og observasjon. Akkurat denne dagen så gjer dette flyet glede for mange som ikkje har med småfly å gjere til vanlig. Du skjønner, når flyet løfter fallskjermhoppere som det kalles, så har man ikkje lov til å ta med vanlige passasjerer. Det er strenge regler på sånt, så sjøl om mor og gut har vært på flyplassen under hopping, så har dei ikkje lov til å bli med.


Resten av flyshovet er over, folk forlater området, det ryddes. Er kun det Cessnaflyet som driver med flyving som er aktivt. Folk har satt seg på liste til omtrent klokkeslett. Så gut er att, og får med seg når fly drar også.








Det er sjeldent man får være så nært på fly tar av, og gut veit han er heldig og koser seg maks. Farvel militærfly Storch :-)














Det russiske Yak 50 forlot plassen med et par heidundrande triks slik at folk vridde nakken, og samme ser det ut til at Pitts 12 også tenker på.







Med heidundrende lyd og triks, tar det luftrommet og oppmerksomheten, og takker for seg. Heile dagens program vart ikkje gjordt, det satte vinden en stopper for dessverre. Det skulle være fleire fallskjermhopp, og paraglidere. Inderlig synd at det vart slik når dei først arrangerer og folkene er klare. Heldigvis så holdt regnet seg i kvar ende av området, og et hull over Bjorli var regnfritt. Det reddet flyshowet rett og slett.




Så etter opprydning, lage klart til kveldens bankett, så stikker gjengen ned att til lavoen ved elva. Samle ved til bålet er første prioritet, og gut er litt motvillig med. Ikkje rart om han er sliten, vært lange timer med masse action og lyd, inntrykk så det held og masse gøy. Men så får han opp farten og stikker ifra mor med sin ved på slep.





Gut ville bygge landsby som han gjer nede ved fjorden heime. Dei finner fram steiner, små babytrær, mose, sand osv. Aller helst vil han at mor skal sitte ilag med han og bygge, men kan no ikkje det heile tiden heller, men vart litt likevel.






Etter litt avslapning så bar det inn i skogen igjen. Gut begynte å klage på at han kjedet seg, tydelig sliten etter dagen, så mor dro han med ut i skogen for å finne klatretre og meir ved.















Bålet brenner bra, og MrJ samler en masse ved både her og der igjen.









Tar ikkje av levende trær, men rydder opp det som ligger i grøftene, langs elva, inni skogen, trær som har fallt ned  og halvråtnede trær. Rydding rett og slett.











MrJ er god han, og han har litt dårlig samvittighet for at han skal stikke av snart. Han skal være med på banketten for klubben, noe mor presiserte at han måtte dra på om han fekk plass. Mor og gut klarer seg utmerket aleine dei, det er det minste problemet. Han sanker en masse ved, slik at det er nok ved i alle fall. Dei 3 ilag sanket en masse, og fekk ryddet opp fleire plasser på bege sidene av brua.






Mor kan ikkje noe for det, men ho liker brua her, liker utforminga, og at den er i treverk. Den passer inn om du skjønner?








Mor står på brua og ser på gut. Han ville så veldig gjerne vasse i elva. Hmm, er egentlig litt vel kaldt til det, og han har rennede nase ifra før. Men, det er alltid et men, han klarer sjøl å kjenne at ting er for kaldt, og lavoen med sovepose er rett ved, så han fekk lov.














Det er gledeshyl og masse latter. Ikkje at han er så masse uti vatnet, men går litt uti, så på land, og du ser gleden i ansiktet. Så er det rett til bålet for å tørke og varme seg, sittende på saueskinnet sitt.




Så kjem en atv med en hygelig kar. Han forteller at bonden sjøl er på vei med noen sauer. Er sauesanking i fjellet for tiden, og dette er hans tredje runde. En hyggelig bonde faktisk, og det er hans område dei ligger på. Ifølge allemannsretten så kan du ligge i 2 dager uten å måtte få tillatelse, men skal du ei 3. natt må du spørre. Etter hilst på han, så viser det seg at han også skal på banketten på flyplassen, og mor forteller at MrJ også skal. Grunneiere vart invitert dei også for å markere 30 års jubileet.








Så dermed dro MrJ, og mor og gut er att aleine. Har stort bål, det begynner å skymes litt ute, og det er på tide med litt mat på dei to. Dei må berre kaste litt stein i elva først, så er det på med kjelen for varm kakao.











Som regel er det berre maten som skal være på bordet, men en barfot gut trivs godt oppå der. Og maten er etter eget ønske, nudler med kjøttkakebiter oppi, og ja, et glass eller to med melk. Tine melk, kva er vel maten hans uten?









Nudlene skal gut få ha sjøl, mor hver seg rundt og steiker noen kjøttkaker heller. Mest øy syns ut der er nå smøret i panna tar fyr, og du får lett flambering. Da må det blåses på altså!














han er en racer på å legge på ved, og er uten noen tvil at han er glad i bål. Gut har jo vokst opp med bål, er noe han er vant med ifra han var baby snart.










Så var det tid for en liten kosestund. Treng litt avslapning også, og sjøl om å lese bok er noe dei helst gjer til leggetid, så tok dei en stund med boklesing og godteri. Det er faktisk lørdagskveld.









Dei 2 store bøkene om Pulverheksa har blitt med på mang en tur, også bøkene om Lillesøster, ispedd litt Ludde også. Mor må finne meir bøker snart.









I historien om Pulverheksa, så var det en masse rart som skjedde som ho fann ut av, så no skulle dei ut på en luftetur og oppdage ting. Mor tok med lommelykta og første merkelige ho fann, var bæsj! Ho belyste problemet, og gut kom og løste det fort.












Neste merkelige på veien var slepespor. Hadde tauet klart, i tilfelle det var noe meget mystisk som hente, og dei visste jo ikkje kva dei fann. Atv, meinte gut. Nei..... mor var ikkje heilt enig, og dei kom fram til at det var etter veden gut dro etter seg tidligere. Altså, det var ikkje mystisk likevel.











Veien går videre inn i skogen langs elva.








Noen mystiske spor førte dei ned til elva, fin mulighet til å kaste stein igjen, og kaste flyndre.











Altså, dei her greiene, dei var mystiske, det var dei begge to enige om. Slike hadde dei ikkje sett før, og den stod midt uti skogen. Mysterium ikkje løst med det samme.















Og kva i alle dager gjer et lite minihus på hjul uti skogen? Det syns gut var det mest mystiske. Forklaring kom heller ikkje på det problemet.













Men etter funnet et par sånne rare hauger, så løyste et skilt det problemet, det er drikkevannet! Og ikkje langt unna stod et sånt brunt rør til. Lufting eller for å sjekke drikkevannet, dermed så var det mystiske funnet ut av. Gut er fornøgd, for dei er tross alt på utforsking, og alt skal forklares på en eller annen måte, for utforskere veit jo alt.





En maurtue måtte sjekkes om dei hadde gått i dvale, for høsten er jo her, og det er litt kaldt ute. han nærmer seg forsiktig, og konstanterer at der er noen få maur som er våkne enda.















Dei er midt i hogstområdet til bonden ser det ut til, og der er en del ved. Det mystiske med denne her er at den er tung, men likevel så henger den høgt oppi treet! Mange teorier om korleis bonden har fått den dit opp, men begge enige om at noe sterkt iform av en maskin har løftet den opp.












Så ser gut et vatn bak skogen, og satte kurs mot det.








Det ligger et lite vatn her, og langs vatnet går togbana. Det forklarer at dei har hørt toget så godt i lavoen, også når det har tutet.








Gjørma frister å teste ut, og det er ganske så store dyrespor langs kanten. Elg mest sannsynlig, og gut begyner å tenke på jegeren som skjøt dagen før. Er han tilbake tru? Mor beroliger gut med at dei to ikkje akkurat har vært stille, pluss dei har lommelykta som lyser.











Merket på gut på vei tilbake at han følte seg utrygg et par ganger i det halvmørke som det er ute no, og han ville helst ikkje gå så langt unna mor. Kikket bak seg et par ganger, og syns at det føltes trygt rundt bålet.












Synge ute går heilt fint, og beklager jegere om noen ører vart luftforurensa, men det var hevet over all tvil at dei to var ved elva, pluss lyset ifra bålet.











Gut ville gå opp en tur til flyplassen for å sjå, og da fekk dei fint utsyn ned til plassen sin også. han nikket til mor og sa at neste gang dei er her, så vil han ligge der igjen. Det der var beste plassen hevdet han. Mor sa at det gikk sikkert heilt greitt. Etter sett på flyplassen og hørt stemmene ifra banketten inni flyhangaren, så var det rett til lavoen, hente atnnkosten, ned til elva for tannpuss, og så rett i soveposen. Det begynte å blåse opp også, og det lå an til en vindfull natt.
MrJ kom ned etter gut hadde sovnet, så mor og han tok en liten stund ved bålet før dei la seg. Trøtte begge to, vært en lang dag, og lite søvn natten før. En bekymret mor fekk MrJ ut av soveposen for å slukke bålet skikkelig, for vinden tok seg ganske så bra opp. Dermed sovnet dei begge to, sikker på ingen brannfare.




Søvn vart det litt lite av denne natten også, vinden vart sterkere utover natta, og du hørte den herjet i trekronene. heldigvis lite sånn sett på lavoen, men blåste av festene ved gut, som vart kald. Han kom i soveposen til mor og fekk varmet seg. Men det vart ingen lang sløvetid i sovepsoen, for dei skal rekke en ferge, og ha froskost oppe på flyplassen. Først pakke sammen lavoen og utstyret.












Mor er faktisk litt morgengretten, 2 netter med alt for lite søvn tærer på morgenhumøret. Til vanlig er ikkje mor morgengretten, men denne morgen her så fekk ho et snev, og det gikk utover MrJ som pakket så fort sammen at mor knapt rakk å få sukk for seg og få ut alt. Gut fekk no på seg sekken sin, og så var eventyret i skogen over.









Et lite stopp på brua for å kikke seg rundt og prate. Er uten tvil at gut har likt seg her, og han har en masse å snakke om ifra flyshowet. Trur nok at det blir noen uker til med minner før han legger heilt vekk temaet.





Og Bjorli har uten tvil levert. Lesja fallskjermklubb imponerte stort med arrangementet, berre så utrulig synd at vinden skulle ødelegge så pass som det gjor, men også positivt at det meldte regnet holdt seg unna. Norges luftsportforbund var også imponert, for Lesja fallskjermklubb er ingen stor klubb, men hadde et stort arrangement med en stor logistikk og planlegging for at alt skulle gå fort etter kvarandre og unngå dødtid. Syns dei gjor en kjempe jobb, og er mange som var der som fekk en stor opplevelse. Gut vil no bli pilot som MrT, og fallskjermhopper som MrJ, han smiler enda berre man nevner flyshowet, og har hatt halvveis fordrag for vennene sine. No skal dei videre til Molde og gut skal delta i orienteringsløp der, KM Lang som yngste deltaker. Så Bjorli, tusen takk for oss, og tusen takk for en uforglemmelig helg! Og MrT? Trur du er helgas helt for gut ;-)